Gutta som herja på Oslo øst

Da forfatter Per-Erling Johnsen (79) vokste opp på Sinsen på 50-tallet, var epleslang og skyting med sprettert det mest kriminelle de gjorde.

– Vi brukte sprettert med u-formede nagler med spisser i endene som ammunisjon. Det gikk utover de rivaliserende gutta på Torshov. Det gikk bra helt til en nagle kom i ulage, og en av Torshovgutta fikk naglen spikra inn i panna. Det ble sjukebil og hele spetakkelet. Men det gikk heldigvis bra me’n. Etter dette gikk ryktet fort, at den slags ammunisjon ikke var bra, og det ble lagt vekk. Noe alle respekterte, minnes 79-åringen.

Les Oslo-oppvekst: Flukten over Storokrysset

Tannleger, vaktmestre og dotømmere

Nå har Per-Erling Johnsen satt sammen historiene fra oppveksten på Sinsen mellom to permer, ispedd bilder fra sort/hvitt-tida, i boka «Gutta fra øst i byen».

Boka er en historietime om skumle skoletannleger, sinte vaktmestere, trolleybusser, cowboyfilmer på femmer’n, ta potten i «stikka», dotømmere, og ikke minst livet mellom leiegårdene, i en tid hvor unga måtte hentes inn om kvelden, og ikke jages ut for å leke. En bok mange som vokste opp i Oslo på 40-, 50- og 60-tallet vil kjenne seg godt igjen i.

– Jeg vokste opp på Sinsen, og selv om mange av historiene er fra min egen oppvekst på 40- og 50-tallet, er det ikke noen biografi, sier han til Dagsavisen.

Johnsen har tidligere gitt ut bøkene «Vedhandler’n på Grünerløkka», «Brune kafeer» og «Butikken på hjørnet».

Saken fortsetter under bildet.

femøringer: Å kaste på stikka var et populært tidsfordriv på 50-, 60- og 70-tallet. FOTO: ÅGE STORLØKKEN/OSLO MUSEUM

Å kaste på stikka med femøringer var et populært tidsfordriv på 50-, 60- og 70-tallet. Foto: Åge Storløkken/Oslo museum

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Kjenner seg igjen

Johnsen vokste opp øverst i Bjørn Stallares vei på Sinsen, og selv om han flyttet til Simensbråten i 1959, kjenner han seg godt igjen de gangene han er på gamle trakter.

– Gata er den samme, blokka den samme, leiligheten den samme, selv om den sikkert er pusset opp mange ganger siden vi flyttet. Hvem som bor der nå aner jeg ikke. Da jeg var der for noen år siden, så jeg fortsatt kjente navn på ringeklokkene. Nå kjenner jeg ingen. Treet vi klatret i er der fortsatt, om enn noe større nå, sier han.

– Det er ikke så ofte jeg er på Sinsen lenger, men minnene og historiene strømmer på når jeg en sjelden gang er der, sier han.

I løpet av Per-Erling Johnsens oppvekst på østkanten beveget han seg bare sjelden over til den andre siden, til vestkanten av byen.

– Det hendte vi dro på kino på Frogner. Vi merket ikke så mye til øst/vest-skillet i det daglige, men da vi dro vestover, følte vi at de var litt finere enn oss, sier han.

Les også: Navnene som gjør Oslo til verdensby

Stolt av Sinsen

Selv er han stolt av å ha vokst opp på Sinsen. På Oslo øst.

– For oss var Sinsen stedet. Vi visste ikke så mye om noe annet. Og det er ikke noe galt i å vokse opp i blokk, sier 79-åringen, som senere skulle bli arkitekt, med funkishus som sitt spesialområde.

Sinsen vokste fram som boligområde i årene 1935–1939, da ble det bygget 45 frittliggende lamellblokker i fire-fem etasjer, med til sammen 2.560 leiligheter.

I blokka hvor Per-Erling vokste opp var det 48 leiligheter. Og mange unger.

– I den gjengen jeg vokste opp med, var vi vel en 10–12 gutter. Og ingen jenter. De lekte for seg selv, og vi skulle helst ikke bli sett sammen med dem. Å leke med jentene var farlige greier. Ble vi sett av de andre gutta sammen med jentene, ble vi ertet av de andre, ler han.

Les Oslo-oppvekst: Den gule østkantgården på Skøyen

Vaktmester, «maktmester»

Den gang hadde hver gård sin egen vaktmester, som holdt orden på portrom, oppganger, bakgårder, og som sørget for at ingen sparket fotball eller hang opp tøy på søndager.

«Vaktmesteren dukket alltid upassende opp for oss. Vi fant på mye han ikke kunne godta, som for eksempel da vi fylte krutt i nøkkelhullet på gangdøra til gamle fru Hansen. Vi brukte lunte, og da smellet fløy opp og ned i trapperommets fire etasjer hadde vi selvfølgelig forduftet over alle hauger», skriver Johnsen i boka.

Les Oslo-oppvekst: Ordføreren som besvimte på første skoledag

– Det var et godt og trygt miljø. Vi kunne finne på mye sprell. Vi var langt fra noen englebarn, men vi hadde respekt for de voksne. Selv vaktmesteren, som vi kalte for «maktmesteren», og som ofte fikk gjennomgå av oss gutta, hadde vi respekt for, sier han med et smil.

– Å terge gårdens vaktmester og det å fikse falsk brannalarm, er hendelser som sitter spikret i minnet, sier han.

– Boka er et byhistorisk tilbakeblikk på Oslos østkant. Det er det nære og stabile hjemmemiljøet som skildres. Det som skinner igjennom er at det var en morsom tid å vokse opp i, sier Per-Erling Johnsen.

Østkantgutt fra Sinsen.

Les om oslogutten Alf Folmer:

Da Løkka luktet sjokolade og kadaver

Sex, Gud og fotoapparat

Alf Folmer (97) debuterer med julevideo fra Grünerløkka

Fra Alf Folmers erindringer:

Barnedrapet i kjelleren

Ellens lille gutt