Gult og svart er alltid feil

Objektivt sett det flotteste arkitektoniske reisverket Oslo har å by på og den beste opplevelsen du kan gi deg selv. Men etter grenseåpningen stopper vennligheten i denne gaven til Utkant-Norge. For når traktorene fra stasjonsbygda lørdag  inntar Vålerengas helt eget stadion, Intility Arena, for første gang, gjør de ikke det som gjester. De er offergavene i en tidløs krig ingen helt husker hvorfor startet.

I boka «Vi er Vål'enga», som kom ut etter jubelsesongen 1997, antydes det at rivaleriet mellom Vålerenga og Lillestrøm startet tidlig i forrige århundre. Bygutta fra VIF hadde spilt bortekamp på en halvpløyd åker i stasjonsbygda – motstander var ikke LSK – og etter kampen ble man jaget med steiner tilbake til togstasjonen, der man søkte ly fram til toget kom. Jeg tolker det dit hen at lokalbefolkningen sannsynligvis var redd for å miste de rautende elskerinnene sine på låven.

Les også: Talentene må hit

«Vi hater alle og alle hater oss», lyder det i en av Klanens mange fargerike sanger, men ingen hater oss mer enn Lillestrøms supportere. Det er faktisk ingen overdrivelse. Jo da, i Bergen hater de oss, men Brann har fortsatt en egen identitet i idrettshistorien. Småklubber som Sogndal og Stabæk hater oss, men ikke i den grad at hele deres eksistens er avhengig av oss. Lyn har en viss historisk sus når vi snakker om byrivaler, Oslo-derby og vestkanten mot østkanten, men det hatet Bastionen har næret mot oss kan i beste fall beskrives som plastikk.

Dette kan ikke sies om Lillestrøm. Der er hatet mot Oslos stolthet så ektefølt at det mangler logisk grunnlag. Hele klubbens eksistens er avhengig av Vålerenga. Vi snakker her om en klubb med en, ærlig talt, ganske sterk idrettshistorie med mye suksess, hvor klubbens såkalte supportere opp igjennom årene har lagt vekk den gule og svarte drakta for i stedet å kle seg i både Furuset- og Lørenskog-hockeydrakter, bare fordi Vålerenga Hockey har tatt turen nord for Alnabru.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Vålerengens Idrettsforening og dets tilhengere er grunnsteinen i Kanarifansen/Bøflas supporterliv.

Jeg skal ikke lyve. Vi elsker hvor mye de hater oss. Svært få Vålerengasupportere har vel et reelt hat mot Lillestrøm Sportsklubb, med unntak av en høyst forståelig forakt mot draktfargene deres. Gult og svart er alltid feil.

Det er svært fornøyelig å se at de taper kamper og sliter i serien, og hvordan fråden står ut av kjeften på en vilkårlig bøffel bare man sier ordet Vålerenga – når man ikke engang snakker om sport – er fascinerende. Når de endelig gleder seg over en viss suksess, som da de vant cupfinalen i fjor, takler de svært dårlig at du – som Vålerenga-supporter – egentlig ikke bryr deg.

Mitt beste minne mot LSK er hjemmekampen på Bislett i 1999. Mamadou Diallo var leid ut fra LSK til VIF og scoret to mål mot sin egentlige arbeidsgiver. Kampen vant vi 3-1, men det virkelige høydepunktet var etter Diallos første mål, da vi tok ledelsen 2–1 etter å ha ligget under til pause. Han ble så glad for målet og løp derfor videre mot Kanarifansen for å feire med sine venner. De satte liten pris på gesten.

Like mye som det gleder oss å slå de gulsvarte, smerter også tap i enkeltkamper mot LSK. Ikke bare hater jeg å tape, men skulle de vinne lever de så utrolig lenge på det. Vi snakker minne-T-skjorter.

Les også: Hets med humor

Derfor møter vi mannsterke på Valle i morgen. Lillestrøm har aldri kjent på trøkket vi skaper i den nye leikegrinda og de burde grue seg. Nå forventer vi at Ronny Deilas utvalgte møter opp. Etter arbeidsuhellet i Tromsø er det opp til gutta å vise topp innstilling fra første spark, helt til dommeren blåser av. Dette blir en knokkelkamp og dersom begge lag møter opp, vinner det mest talentfulle laget.

Vålerenga 2018 skal være langt bedre enn Lillestrøm 2018. Det er bare opp til gutta å bevise det. I morgen kl. 17 er anledningen.

VIF-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren, Kjell Henning Thon og Truls Toftnes skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.