En mann og hans hund på sin vanlige tur langs Alnaelva. FOTO: Frøydis Falch Urbye

Grønn veteran lar elva leve

De grønnes Harald Nissen syns ikke veien er så lang fra Alnaelva til forhandlingsbordet i Paris.

Se alle bildene ved å bla i bildeserien over!

En morgen i desember står selveste Nissen og venter på oss ved Bryn togstasjon. Den grønne bystyrepolitikeren Harald A. Nissen (52) er sporty kledd i oransje anorakk, og vinker straks han får øye på Dagsavisen oppe i bakken. Bak ham står hunden Pixie (som den gamle trondheimsrockeren har oppkalt etter det amerikanske indiebandet Pixies). Pixie hilser på oss med vennlig, men behersket entusiasme.

– Hu` e` ei rolig, gammel dame. 13 år, men vi håper å få beholde henne noen år til, sier Nissen, og gjør seg og hunden klar til å begynne å gå. Vi skal sette kursen nedover langs Alnaelva, på en slags «grønn spasertur» i anledning det pågående klimatoppmøtet i Paris. Temaet for tursamtalen er enkelt, men samtidig vanskelig: Hvordan vurderer en av våre mest erfarne miljøaktivister avstanden fra den norske miljøhverdagen til forhandlingsbordet i Paris, der verdens toppledere akkurat nå er samlet? Betyr det som eventuelt skjer i Paris egentlig noe som helst for oss vanlige søppelsorterere her hjemme?

I utgangspunktet føles jo avstanden temmelig lang fra Alnaelva til Seinen, her vi lusker langs bredden sammen med hunden. I verdensbyen Paris er det akkurat nå fullt trøkk med statsledere, tøffe forhandlinger om klimakutt og et enormt sikkerhetsoppbud på grunn av terrorfaren. Her i lille Oslo er det en uvanlig stille og rolig desembermorgen, der alt vi hører er bruset fra elvestrykene. Vi har forlatt trafikkstøyen ved Bryn togstasjon, et område Nissen nærmest virket litt opprømt over:

– Ja, her har du T-banen som suse` forbi, og der har du en av de mest trafikkerte jernbanelinjene i byen. Dette er virkelig ett av de gamle, gode knutepunktene i Oslo, sier Nissen, som er noe preget av sine fire år i byutviklingskomiteen. Trondheimsgutten som flyttet til Oslo først som 48-åring, har fått Oslos bylandskap tett innpå seg gjennom arbeidet der. Fram til valget i høst var han MDGs eneste representant i Oslo bystyre, en tilværelse Nissen tidligere har omtalt som «ekstremsport for spesielt interesserte». Nå har MDG fått inn i fem representanter, i tillegg til at de har fått byrådsmakt sammen med Ap og SV. Nissen er blitt leder for kultur- og utdanningskomiteen.

LES OGSÅ: Oslo. Innflytterbyen.

– Men du føler du er blitt litt «miljøskadd» av å sitte i byutviklingskomiteen?

– Jeg har nok det, hehe. Og så er jeg veldig historieinteressert, jeg legger jo merke til at vi langs elva her finner rester av masse gammel industri, samtidig som du har Alnaelva, som er så fredelig og fin ...

– Vi hører rykter om at det fortsatt finnes litt urskog igjen her, også?

– Ja, det er litt urskog igjen. Jeg syns det er bra at man lar vegetasjonen bare stå ved elva, at de ikke driver og rydder for mye her. Du ser for eksempel nedfallstrær bare ligge der, men på denne måten får du mye mer biologisk mangfold, med insekter og alt, sier Nissen, som nå står stille og betrakter dyrelivet. Det er i øyeblikket representert av to svømmende ender og Pixie, som interessert følger dem fra bredden.

Så støter Nissen på en annen hundeeier, og de to hundene vil gjerne hilse på hverandre.

– Hun er bare en gammel dame, og er ikke farlig, sier han til damen med hunden, som viser seg å være noe så sjeldent som en finsk gjeterhund.

– Hun er en «lapsk vallhund», som ofte blir brukt til å jage reinsdyr på vidda, sier damen stolt.

– Pixie er en sånn «hull i hekken»-hund, sier Nissen.

– Hun er en blanding av alt mulig. Sikkert minst 12-13 raser. Men hun er kanskje mest en slags fransk fårehund, sier han svevende.

Etter at vi har passert dem, slipper han Pixie løs. Til å være «en gammel dame» løper hun både raskt og ganske ellevilt. Med voldsom fart setter hun av gårde foran oss.

Paris er ikke det første internasjonale klimatoppmøtet Harald Nissen følger med interesse. Nissen ble inspirert av de nye, grønne partiene i Europa allerede tidlig på 1980-tallet, og har tenkt grønt i alt sitt virke siden. Han var en av de første som gikk til Miljøpartiet De Grønne (MDG) i Norge. Lenge før noen hadde hørt om dem, i 1991, ble Nissen fast vararepresentant for den gamle alternativ-aktivisten Jan Bojer Vindheim, MDG-politiker i Trondheim bystyre. Dette skjedde bare tre år etter at partiet ble stiftet av en gruppe miljøidealister fra kretsen rundt miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender. I 2003 ble han med som fast bystyrerepresentant i det nye rød-grønne bystyret i Trondheim. Flere av dem hadde slåss mot Alta-utbygginga i årene rundt 1980, Norges aller største miljøkonflikt gjennom tidene, og Nissen mener miljøbevegelsen fikk seg en skikkelig knekk da den kampen ble tapt.

– I noen år etter Alta lå den grønne bevegelsen i Norge nede. Selv var jeg mest opptatt av husokkupasjoner og musikk på den tida, men samtidig hadde mange i det miljøet bånd til Natur og Ungdom, sier Nissen, som har vært vokalist i flere band i Trondheim, som «Det Glade Vanvidd» og «Albino Slug». Han var også aktiv i det såkalte UFFA-miljøet, avisen Folk & Røvere og seinere som Svartlamoen-aktivist.

– Den grønne bevegelsen i Norge er historisk sett så mye mer enn den klassiske kampen mot vannkraftutbygging og giftkampen Bellona sto for på 1980-tallet. Her kommer for eksempel Framtiden i våre hender inn, med sitt fokus på grønn livsstil og grønn mat ...

– Og generelt den enkeltes ansvar for miljøet?

– Ja, og jeg mener at alt dette henger sammen, og at den enkeltes ansvar er særlig viktig, også jamfør klimatoppmøtet akkurat nå. I Paris handler det jo om de abstrakte tingene, som klimautslipp. Hele den diskusjonen blir veldig teknisk, med et tidsperspektiv som strekker seg 50 og 100 år fram. Klima handler også mye om meteorologi, som er en av de mest avanserte vitenskapene vi har. Så det itj`så lett å skjønn`! sier Nissen.

– Det viktigste med disse store toppmøtene, er at de løfter hele den prinsipielle debatten, fortsetter Nissen.

– Det blir mer debatt om de utfordringene kloden står overfor, og det er bra, Men ellers blir nok ikke Paris det avgjørende, store toppmøtet. Forventningene er skrudd ned hos meg, liksom: «Kanskje får man faktisk til et vedtak som fører framover». Men det er ikke det store toppmøtet som skal vende ting. På ingen måte!

– Det var også stor skuffelse etter det forrige klimatoppmøtet, i København i 2009?

– Ja. Utfordringene er fortsatt store, når så mange land skal bli enige om noe. En ting er Kina og India, men USA er en vel så stor utfordring. President Barack Obama kan snakke fint om klima så mye han vil, han, men han har en kongress full av republikanere som jobber mot dette. Og så lenge den amerikanske opinionen heller ikke skjønner dette, har vi noe å slite med. Så jeg er en nøktern optimist: «Ja vel, det skjer ting i Paris, men dette blir ikke det store gjennombruddet», sier Nissen, som mener Norge ikke er av de verste elevene i den internasjonale klimaklassen i Paris. Men vi er heller ikke den beste eleven.

– Vi har noen gode forutsetninger. Vi er få, har oversiktlige byer og har mye natur rundt oss. Men vi lever av den svært forurensende oljen, og det gjør at vi er av verstingene på klimautslipp.

Den grønne Nissen er enig i at det er de store klimakuttene som eventuelt blir vedtatt i Paris som virkelig monner for kloden. Men han hevder hardnakket at de små tingene du og jeg gjør også har konsekvenser for klodens ve og vel – selv om det ikke er så lett å se det når vi står der og legger søppel i poser av forskjellig farge.

– En ting er at det sorterte søppelet går til gjenvinning, noe som er bra i seg selv. Men det å sortere søppel gjør at alle får et bevisst forhold til avfallet sitt. Når du må sortere, gjør du deg tanker: Du ser at det blir mye emballasje, eller at du kaster mye middagsrester. Kanskje du skulle lage litt mindre mat? Vi lever ikke i en boble. Vår måte å leve på har konsekvenser. Det har konsekvenser for alt liv rundt oss, og siste instans: Vi setter alle et fotavtrykk på kloden. Det betyr kanskje ikke så mye hva du som enkeltindivid gjør til enhver tid, men når du gjør det sammen med mange andre, betyr det mye, sier Nissen, som må stoppe opp et øyeblikk. Han ser plutselig usikker ut.

– Hvor ble det egentlig av Pixie?

Vi blir stående og se oss rundt etter hunden. Og der kommer det en dame løpende mot oss, hun har revet seg løs fra en flokk med barnehageunger som spiser lunsj ved en parkbenk. Alle har gule «vi er på tur»-refleksvester, og det virker som om det er litt uro der borte.

– Det ligger en hund under bordet vårt! Er det deres hund? Dere skjønner, noen av barna ble litt redde ...

Nissen løper raskt bort og henter den bortløpne Pixie. «Ha det, hund!» roper barna etter dem.

Vi fortsetter den grønne spaserturen, og Nissen understreker at han aldri har ment at vi skal leve «som eremitter», som aldri reiser bort på ferie med forurensende fly. Men han mener at alle våre små valg får konsekvenser for kloden, og at vi alle bør tenke igjennom hver eneste lille flytur. Er den virkelig nødvendig? Dette gjør han selv, for det virker jo som om Nissen lever som han lærer. Han har ikke lappen, han sykler, går eller tar kollektivtrafikk rundt om i byen. Han sorterer selvsagt søppelet sitt, spiser mest mulig kortreist og økologisk mat, og vurderer hver eneste flytur som er på gang.

LES OGSÅ: Møt Lars Lillo-Stenberg og Kjetil André Aamodt fra hver sin kant av Oslo - Norges mest delte by

– Det er ikke sånn at jeg aldri flyr, men jeg tenker alltid igjennom det først. Skal jeg besøke foreldrene mine i Trondheim, passer jeg på å ta toget. Men det var en periode for noen år siden at det var mye problemer med Dovrebanen. Det holdt hardt, men jeg fløy ikke! sier Nissen, som også insisterer på å ta toget fra Oslo til nordiske byer med grei avstand fra Oslo, som Göteborg, Stockholm og Bergen.

– Men da jeg skulle på et møte i forbindelse med det nordiske hovedstadssamarbeidet, viste det seg at det var i Reykjavik. På Island ... Da vart det fly, ja!

– Du kunne jo prøvd å finne en liten ferje over?

– Jada, jeg kunne jo det, smiler Nissen, som innrømmer at han nesten hvert år flyr til Kanariøyene på ferie med samboeren og den lille datteren på fire år. Men det er stort sett det. Om sommeren holder de seg hjemme i Norge, på en hytte han har tilgang til i Trollheimen.

– Sommeren er flott i Norge. Tidvis er det jo godt vær, også! Jeg syns vi skal vurdere nøye om det er så nødvendig å ta den utenlandsreisen. Du kan få en fin sommerferie i Norge, leie en campinghytte et sted. Du trenger ikke dra så langt bestandig, for å få det bra.

– Nå før jul er det mange som drar til europeiske storbyer for å shoppe til jul. Hva syns du om det?

Nissen griner på nesa.

– Det syns jeg ikke noe om. Ikke er det nødvendig heller. Vi har da så mange bra butikker i Norge! Du kan jo få kjøpt alt her.

– Men tenk hvis man vil snuse inn julestemningen på et vakkert julemarked i Tyskland eller et annet sted i Europa, da?

– Vi har da julemarked her i Norge også? Du har julemarkedet på Bygdøy, det er jo kjempefint, og så har vi fått det markedet i Spikersuppa.

– Er det ikke ganske moralistisk å gi folk dårlig samvittighet for å dra på ferie og kose seg? Si: «Jeg vil gjerne gi deg dårlig samvittighet for at du skal fly til Hellas på sommerferie»?

– Det er da ikke «moralistisk» å si klart fra til folk at forbruksmønsteret deres og livsstilen vår har klare konsekvenser? At vi ikke lenger kan fortsette å reise som vi gjør, for da ødelegger vi livsgrunnlaget vårt? Man må jo kunne fortelle voksne folk at «no e`du med på å blæs` bort kloden?».

– Dette må voksne folk tåle å høre?

– Ja, det syns jeg, sier Nissen bestemt.

– Folk må tåle å høre sannheten. Det er ikke slik at den måten vi lever på i det 21. århundre, nødvendigvis er den beste måten for menneskene å leve på noensinne.

Dette er høsten Harald Nissen og MDG har fått makt til å leve ut sine politiske vyer for samfunnet. I Oslo har de vært med på et regimeskifte, det første på 18 år. Da det nye byrådet tiltrådte i høst, med en tydelig, grønn profil, gikk det opp for folk i Oslo at nå er verden i ferd med å endre seg kraftig. Et bilfritt sentrum?

– Det var mange i Oslo som ble rasende på dere da dette ble kjent. Som mener at dette ikke er praktisk gjennomførbart?

– Hadde vi ikke fått reaksjoner, hadde det vært nå`gæli. Da hadde jeg blitt betenkt, sier Nissen rolig.

– Vi venta oss bråk, og det kom. Men vi har flertall for et bilfritt sentrum, og dette kommer til å skje i løpet av de neste årene. It’s a point of no return! Jeg syns også det virker som om mange nå ser at dette kommer til å bli bra for Oslo. Ikke bare for miljøet, men også sosialt. Det er massevis av fine plasser i Oslo som blir åpnet for folk, som Kvadraturen, og dette tror vi også vil bli bra for næringslivet. De praktiske problemene er også løsbare. Men jeg skjønner at folk blir irritert. Dette er nytt, og folk blir alltid irritert av noe nytt. Men hvis vi husker hvordan norske byer var for bare 20-30 år siden, da det nesten ikke fantes gågater: Ingen vil jo tilbake dit!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Turen langs Alnaelva er over, og vi nærmer oss Danmarksgata på Vålerenga, der Harald Nissen bor med samboer og barn. Der inne henger den 4-årige datterens julekalender. I den finner man innpakkede julesangtekster, blyanter og andre småtterier. Selve kalenderen er hjemmelaget og en arv fra moren, som hadde den da hun var liten.

– Men naboen kom innom og ga henne en sjokoladekalender, da, sier Nissen, med et bitte lite sukk.

– Da måtte hun jo få den.

– Men du selv ville aldri kjøpt en sjokoladekalender til henne?

– Nei. Men nå er det greit, det var jo veldig snilt av naboen vår.

– Noe sier meg at du ikke dynger datteren din ned med masse leker?

– Nei, det gjør vi ikke, bekrefter han straks.

– Nå er det også slik at vi akkurat nå bor på 50 kvadratmeter fordi vi pusser opp resten av huset. Så vi bor trangt og det begrenser seg selv hvor mye leker det er plass til. Nå gjemmer vi bort en del leker, for å ta dem fram igjen etter noen måneder. Da blir de som nye for henne igjen! sier Nissen.

Den grønne spaserturen langs Alnaelva er slutt, mens klimatoppmøtet i Paris fortsetter enda noen dager til. Og om noen år får vi altså et bilfritt Oslo sentrum – hvis Nissen og byrådet får det som de vil.

– Jeg er vant til å stå for noe som folk flirer av i begynnelsen. Før var økologisk mat sært, nå er det på moten. Jeg liker egentlig å prøve å få til noe som virker umulig. Jeg tenker: «Får vi det til, er det kjempetøft. Får vi det ikke til, så har vi hatt det mye gøy underveis».