Nyheter

Gata som slukker sult og sorg

Sentrum er det beste og det verste i byen. De rikeste bor her. Og de fattigste. Men middelklassen, den bor andre steder.

En fortelling fra Sentrum bydel av Aslak Borgersrud

(Teksten er en av sju bydelsbidrag til fotografene Francesca Casciarri og Eirik Linder Aspelunds utstillingsprosjekt We are Oslo, gjengitt med tillatelse fra prosjektet og forfatteren selv).

Les også: En fortelling fra Alna av Øyvind Holen: Jeg ble slått ned av en fyllik på Lindeberg T-banestasjon

Ko. Ko. Ko. Ko. Gratulerer med dagen. Ko. Ko.

Det store elghodet (eller var det kanskje et kuhode?) snudde på seg. Ut fra sin faste plass på veggen. Med nesa ut mot rommet sa den de store ord, med sin rare, mørke stemme.

Det kunne vært en scene fra Tramteatret eller noe, men det var virkelighet. Jeg, søskena mine og morra mi var på restaurant. Og det var jeg som hadde bursdag. Vi lo. Jubla. Ropte ut, så hele restauranten blei flau, sikkert. Kua hadde sagt ko-ko. Og det for meg!

Ludvigs er den første restauranten jeg kan huske å ha vært på. Den lå i Torggata, men er for lengst borte.

Seinere har jeg spist middag med alle jeg virkelig er glad i, i den samme lille veistubben. Torggata. Min gamle onkel pleide å ta meg med til «Kineser´n», eller Taste of China som den het, sjappa med byens beste Dim Sum og rask servering og ikke så gærne priser heller. Onkelen min pleide å spørre om planer og fortelle om ideer og oppføre seg perfekt og upassende, akkurat sånn som onkler skal, mellom massevis av munnfuller av deilig klissete mat. Nå er «Kinesern» borte, men det er onkelen også. Så for min del kan det være det samme.

Da jeg gikk på videregående var Elvebakken en skikkelig yrkesskole, hvor folk gikk i arbeidsklær og skulle bli tømrere og mekanikere og hjelpepleiere og sånt (pluss de som gikk på Tagging, form og farge, men de var alltid litt annerledes). Kantina var ålreit, altså, men i lunsjen gikk vi til Torggata.

Se videointervju med Linda fra Jernbanetorget!

Hadde vi penger dro vi på Marinos, de hadde shish kebab av (faktisk) høy kvalitet. Dessuten en sånn spilleautomat som vi syntes at vi pleide å tjene penger på, sjøl om vi helt sikkert stort sett tapte.

Når vi ikke hadde penger dro vi på Go-go kebab. Sjappa vegg i vegg. Slagordet var Byens «beste» og billigste (sannsynligvis hadde de satt gåseøyne rundt beste i et fåfengt forsøk på å slippe unna Forbrukerombudet eller noe sånt), og det var et pitabrød med masse kjøttdeig og dressing i. Jeg tror det kosta tjue kroner, og vi blei stapp mette, alle sammen.

Da jeg vokste forbi kebaben og fant det nødvendig å invitere folk jeg likte veldig godt (og gjerne ville bli enda bedre kjent med) på restaurant var det bare å gå rundt hjørnet, i en eller annen retning. I Bernt Ankers gate var Saigon. I Osterhaus gate ligger Dalat. Begge vietnamesisk, billig, dritgodt, og med såpass dårlig standard på lokalene at vi aldri ble plaga altfor mye av tilreisende mat-orientalister fra Oslo vest.

Bakgrunn: We are Oslo: En reise langs T-banelinje 2

Og jaggu, nå som jeg er blitt voksen (og vel så det, vil de strengeste si), har Habibi, den utmerkede palestinske restauranten som pleide å ligge i Olav Thons nå nedrivi bygård i Storgata, flytta opp til Strøget-passasjen.

Hvorfor spiser man andre steder enn i Torggata, egentlig? Det har jeg aldri skjønt.

Det er klart, sentrum er mer enn Torggata. Sentrum er den svinge-veien fra legevakta til Blåkors, der hvor det alltid er så mørkt om kvelden og politi alltid ser stygt på deg. Sentrum er på baksida av den svingen, ut mot Akerselva, hvor Oslos kanskje aller mest klassiske stykke graffiti, en tegneserie-burner signert Mack & Bits i 1991, fortsatt står. Den blir svakere i fargene for hvert år. Men ingen maler noe nytt over, for Sentrum respekterer Mack og Bits.

Sentrum er Karl Johans gate klokka fem om natta, hvor det er så lite folk at man lurer på om man er på filmopptak i en falsk by hvor ingen egentlig bor, før man sjekker klokka og skjønner at man er den eneste som ennå ikke har lagt seg.

Sentrum er Solli Plass, hvor man kan dra en lørdagskveld for å bli kvitt fordommer, og ende opp dynka i dyr champagne og jævla irritert på dumme spradebasser med dyre sigarer og irriterende bra drag på det til enhver tid ønskede kjønn.

Sentrum er de stille gatene ned mot Akershus festning, hvor man ikke kan stoppe på rødt lys hvis man er aleine i bilen. Ikke fordi man er redd for å bli rana, men fordi man er redd folk skal tro man er en sånn som mener damer kan kjøpes for penger.

Sentrum er Galleri Oslo, det tåpelige, mislykka kjøpesenteret som i et anfall av frykten for å være provensiell, ble bygget med små møteplasser oppkalt etter internasjonale storbyer. Her kan du slappe av og ta en kaffe i Tokyo. På denne vonde marmorklossen, liksom. Og ved siden av Galleri Oslo, Vaterlandsparken, som peker så praktisk direkte mot Mekka, om noen av byens mange muslimer skulle være i nærheten og ikke ha et bedre sted å be.

Sentrum er sjukt mange bysykkelstativer. Sentrum er parker man kan ligge nesten naken i, så lenge man ignorerer at noen på naboteppet røyker noe de strengt tatt ikke burde.

Sentrum er det beste og det verste i byen. Lite midt imellom. De rikeste bor her. Og de fattigste. Men middelklassen, den bor andre steder. Sentrum er kultur og ukultur. Byens beste og verste musikere. Byens beste og verste danseplasser. Sentrum er stedet for løpeseddelutdeling mot G20-toppmøtet i 2019, og demonstrasjonene mot de rasistene som skal arrangere det møtet til høsten. Sentrum er PR-konsulenter, men også rusomsorgen. Rike folk som skal i møter, fattige folk som skal kaste bort noen timer.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

De fleste av timene mine har jeg kasta bort i gatene rundt Torggata. Der har jeg jobba, spilt inn plater, gått på skole, demonstrert, planlagt aksjoner, klistra plakater, jeg har sykla og trent og solt meg og festa og flørta og liggi og grini og driti meg ut. Gang på gang, gjennom en mannsalder. På snaue 800 meter.

Jeg er ikke der alltid altså. Det hender jeg beveger meg ut. Til andre deler av byen og andre deler av sentrum. For å gjøre de tinga man må gjøre. Og jeg skjønner at andre folk ikke elsker Torggata på samme måte som meg. Jeg skjønner at folk ikke ser estetikken i plakatveggen på den rivningstomta ved politistasjon rett ved Youngstorget. Jeg ser at folk ikke har dansa i fontena på 1. mai siden de var ett år gamle. Og jeg skjønner at noen folk sikkert synes det er irriterende med alle de blomsterhandlerne på Stortorget, eller at Domkirka tross alt ikke er like fin som den i Trondheim.

Men det er én ting jeg ikke skjønner.

At folk vil spise mat andre steder enn i Torggata. Det er fuckings utrolig hva mennesker får seg til å gjøre.

Se bilder og intervjuer med mennesker fra hele T-banens linje 2 på weareoslo.net!

Mer fra Dagsavisen