5
Txotx
Trondheimsveien 2
Tlf. 92169062
Mat 6
Meny 5
Miljø 5
Service 2
Prisnivå 5
– Dette ser da virkelig oppsiktsvekkende godt ut!
Byløven beundrer fatene med pintxos som står utover bardisken på Txotx, et av de siste tilskuddene på hovedstadens restaurantstamme, og siste stikk fra Nevzat Arikan, utelivsgründeren som står bak noen av byens mest populære utesteder.
Denne gangen har han tatt turen til Baskerland, og kommet tilbake til Oslo med et sted du kunne ha funnet i gamlebyen i San Sebastian, den kulinariske kystperlen nord i Spania, nær grensen mot Frankrike.
Stjernen i opplegget er pintxos, enkelt forklart den baskiske varianten av tapas. Fatene på bardisken byr på kalde småretter holdt sammen av små «spyd», kalt pintxos på baskisk, derav navnet. På Txotx sereveres det slik det gjerne gjør i Baskerland, over disk.
Byløvene samler med seg en god dose pintxos på hvert sitt fat, som balanseres bort til et av de høye bordene i lokalet, sammen med to glass med klassisk baskisk sider.
Munnfullene skal snart vise seg å stå til forventingene. Det er ingen nedturer. Dette er håndtverk av høy klasse, og alt er godt balansert. Blodpølse med blåmuggost. Kalvetunge med vaktelegg. Pimientos fylt med bacalo.
– Alt er strålende, denne blodpølsa med blåmuggost er likevel en umiddelbar favoritt, slår Byløven fast. Og vi er fortsatt bare ved måltidets begynnelse.
Vi overvinner fristelsen til å hente nye pintxos ved baren, og bestemmer oss for å bestille et knippe raciones, de varme variantene. Sideren erstattes av to glass rødt, etter servitørens anbefaling.
Vinen som snart kommer til bordet – en Salvaje del Moncayo – er riktignok en annen enn den vi ble anbefalt, men vinen er god, stemningen er på topp, og vi takker fornøyd.
Mens vi venter på maten kommer stadig nye gjester inn fra den kalde Oslolufta. Dette lille stykket Baskerland i Schouskvartalet har allerede rukket å bli populær i nabolaget, men helt fullt blir det aldri denne kvelden midt i uka.
Det fraktes mat ut til bordene. Ved et par tilfeller svinges det også innom vårt bord, med spørsmål om dette er noe vi har bestilt, noe vi hver gang kan avkrefte, vi har altså ikke bestilt chorizo, selv om det ser riktig så godt ut. Fatene svinger innom flere bord, før de til slutt finner endestasjonen.
De første rettene har satt oss i god stemning, og det tar sin tid før det slår oss: Er det ikke svært lenge siden vi bestilte, og er ikke disse vinglassene veldig tomme? Sulten er tilbake, og vi spør en av servitørene om maten kanskje kommer snart?
Det viser seg at bestillingen aldri har kommet fram til kjøkkenet, en høflig beklagelse serveres med et tilbud om drikke vi takker ja til. Denne gangen følger vi anbefalingen om å gå for en litt kraftigere rødvin, et godt valg, skal det vise seg.
Ut og spise? Les restaurantanmeldelser her
Når maten endelig kommer glemme vi snart forsinkelsen. Rettene kommer en etter en. Først ute er blekksprut med romescosaus og chorizo. Vi skaper lett forvirring hos servitøren ved å spørre hva vi har fått servert som første rett, før vi selv redder situasjonen med å foreslå at det kanskje kan være blekksprut?
– Ja, dét er det nok, svarer en lettet servitør.
Blekkspruten blir en av kveldens favoritter, den er rett slett perfekt tilbredt, når det senere dukker opp enda en porsjon av samme rett takker vi derfor fornøyd, selv om det på ingen måte var som bestilt.
I mellomtiden har vi fått servert grillet and med gresskar og appelsin, sverdfisk med sofrito, hasselnøtter og fleskesvor, pattegriskotelett med selleri og pata negra smør – sammen med velkjente retter som patatas bravas og pimientos de Padron. Selv med de mest enkleste rettene imponerer kjøkkenet.
Det tar litt tid mellom rettene, vi bestiller to nye glass vin, og spør pent om vi kan få litt vann.
På toppen av alt vi bestiller selv (pluss en ekstra porsjon blekksprut) blir vi – som en hilsen etter forsinkelsen – servert et kamskjell med syltet ingefær og pata negra kraft, en hyggelig gest, og en rett som kan få folk til å tilgi litt av hvert. Vi er tilgivende, og mette.
– Jeg skulle gjerne smakt den pistasjkremen med kirsebær, men jeg må nesten gi opp, sier Byløven, mett og blid.
De siste glassene med vin dukker aldri opp, det gjør heller ikke vannet. Glassene er tomme, magene er fulle.
– Kjøkkenet er virkelig i storform, dette er en fryd for både øyne og smaksløker, men serveringen er rett og slett ikke i vater i kveld, sier Byløven. Det er mildt sagt.
Farsen fortsetter når vi går til baren for å betale. Servitøren spør hvilket bord vi har hatt, vi peker, og får snart forelagt en regning.
– Beklager, denne er nok ikke vår, vi har spist langt mer enn dette, og vi har ikke spist den chorizoen.
Lett forvirring. Før det kommer en ny regning foran oss.
– Beklager denne er nok heller ikke vår, vi har spist mer enn dette også, og vi har fortsatt ikke hatt den chorizoen.
Det letes videre, før en av de andre servitørene kommer til, beklager at maten ikke kom når den skulle, og gir oss måltidet på huset. Lettere forvirret stiger vi ut i kulda. Skjønt enige om at maten var fabelaktig, men med et håp om at sammenbruddet i serveringen var et engangstilfelle det ryddes opp i. Den eneste grunnen til at vi ikke gir servicen stryk er viljen hyggelige ansatte viste til å rydde opp da det brøt sammen. Og ryddes det opp her er dette et sted vi gjerne kommer tilbake til.