Forteller historien om stjålet kunst

– Krig handler om å ødelegge identitet. Og da går man gjerne på kunsten og kulturen, sier Tone Hansen, direktør ved Henie Onstad Kunstsenter. I kveld åpner utstillingen «På sporet av Matisse», kuratert av Tone Hansen og Ana María Bresciani. Utstillingen er resultat av et omfattende detektivarbeid, som startet med en telefonsamtale i 2012. Det var advokaten til arvingene etter kunstsamleren Paul Rosenberg som fortalte at Henie Onstads maleri, med den norske tittelen «Blå kjole i okergul lenestol» av Henri Matisse, egentlig var tyvegods fra andre verdenskrig. Det var nazistene som hadde tatt maleriet fra Rosenbergs lager i forbindelse med invasjonen av Frankrike. Og siden har maleriet vært etterlyst.

– Vi har gitt maleriet tilbake. Det var en sørgelig sak, men det var det riktige å gjøre etisk og moralsk, selv om vi i henhold til norsk eiendomsrett var rettmessige eiere, sier Hansen.

Kunsttyverier

Utstillingen «På sporet av Matisse» er et forsøk på å gjøre et tap til en god historie, forteller Hansen.

– Det ble åpenbart for oss at dette var en historie vi ville fortelle, og vi bestemte oss umiddelbart for å undersøke de 19 andre verkene i samlingen fra før 1945. Per dags dato har vi ikke funnet noen uregelmessigheter i proveniensen, sier Hansen. Proveniens i kunstsammenheng betyr eierskapshistorie.

Hansen tror kunstfeltet kan se flere lignende situasjoner i framtida.

– Etter andre verdenskrig sto samfunnet overfor større forbrytelser enn de mange kunsttyveriene. Og de jødene som overlevde hadde nok mer enn nok med å forsøke å fortsette å overleve. Derfor tok man aldri et oppgjør med tyveriene. Men vi har en generasjon nå, og kanskje den som kommer etter, som har energi og mulighet til å ta opp kampen om å få verk tilbake. I tillegg er forskningen langt mer profesjonalisert, og mange land i Vesten har signert Washington-traktaten som pålegger institusjoner med offentlig støtte aktivt å undersøke eierskapet til sine verker, og oppsøke mulige eiere, forteller Hansen.

Hvorvidt kunstinstitusjonene tar det ansvaret på alvor er omdiskutert, forteller hun.

– Det har vært en del kritikk av tyske museer for at de har stoppet arbeidet for tidlig. I Nederland og Frankrike har de hatt et nasjonalt organ som gjør denne jobben. I Norge har vi ikke dette. Arbeidet med å spore eierhistorikk har vært kostnadskrevende for en privat institusjon med liten stab. Vi håper likevel at arbeidet vi har gjort vil være til nytte for andre i framtida, sier hun.

LES OGSÅ: Vil finne morgendagens kunstnere

Detektivarbeid

I den ferske utstillingen henger tekster med eierskapshistorien til bildene slik de kjente den før, og slik de nå kjenner den. – Dette har blitt en annen måte å fortelle kunsthistorien på. Dette er ren eiendomshistorikk, som blant annet forteller oss hvem som var de viktigste galleristene, sier Hansen.

Syria og Irak

Henie Onstad ønsker ikke bare et oppgjør om andre verdenskrig-kunsten, men de har invitert Céline Condorelli, Dag Erik Elgin, Marianne Heier, Matts Leiderstam og Michael Rakowitz til å lage nye verker til utstillingen.

– Andre verdenskrig er ikke eksepsjonell. Daglig ser vi at de største verkene i Syria blir ødelagt, og de små blir omsatt. Dette skjedde i Bagdad også. Hvorfor skjer dette? Jo, det finnes et marked, og det finnes kjøpere som bestiller plyndringer. IS bruker den arabiske handelskulturen og samhandelsruter for å tjene penger. Kunstsmuglingen er med på å finansiere dem. Det er alvorlig, forholdet mellom kunst og krig, sier Hansen.