Lars Lillo-Stenberg ser tilbake på den første oppslaget med deLillos i Nye Takter, fra 16. oktober 1985. FOTO: MIMSY MØLLER

Første møte med deLillos

KOMMENTAR: 30 år er gått siden vårt første møte med deLillos. Gruppa som plutselig sto fram som en sensasjon i norsk popmusikk.

– Jeg er ikke forberedt på alt dette nå. Vi bare spiller. Jeg har ikke tenkt over alt dette, at jeg må regne med spørsmål om låtene i intervjuer og sånn. Det kommer for brått, sa Lars Lillo Stenberg i det først intervjuet i Nye Takter, 16. oktober 1985. Under overskriften «Glitrende naiv ironi».

30 år etter er deLillos forberedt på det meste, og spiller alle sine sanger i en serie på ti konserter. At dette virkelig er et 30-årsjubileum kan jeg skrive under på.

For 30 år siden flyttet jeg til Oslo og begynte å jobbe fast i Nye Takter, den gangen et 12 siders uavhengig ukentlig bilag til Arbeiderbladet. Mitt første oppdrag var å dekke finalen i Ungdommens Radioavis’ rockemønstring. Ti ubeskrevne grupper var tatt ut til en finale blant 130 påmeldte. De spilte inn hver sin låt i NRK, og mimet til disse i finalen i Store Studio på Marienlyst. deLillos kom med «Siste sommerferiedag», som jeg i rapporten karakteriserte som en av de nydeligste sangene jeg hadde hørt på lenge. Jeg ante imidlertid uråd da en representant for juryen uttalte at finalen hadde for mange dårlige grupper hvis dette skulle være rock, men mye bra hvis vi så bort fra dette. deLillos var tydeligvis ikke rock nok, og kom på sisteplass. Return vant.

Bokanmeldelse: Alt om alle sangene

Like etterpå ble jeg fortalt at det fantes en hel demo med dette bandet. Jeg ringte Lars Lillo-Stenberg, som sendte meg et eksemplar i posten. I en lang karriere som musikkjournalist har jeg aldri opplevd noe lignende. En kassett med 12 sanger som hørtes ut som det beste albumet som noen gang var gitt ut i Norge. Fra et band som ingen hadde hørt om, og som ikke var i nærheten av den fortsatt så viktige platekontrakten. «Det er langt mellom sensasjonene i norsk rock. Likevel opplever de heldigste av oss akkurat nå at vi ikke klarer å få demoteipen til deLillos ut av kassettspilleren», skrev jeg i avisen. Det doble kassettdekket på Nye Takter-kontoret gikk varmt.

Det som senere skulle bli kjent som Kjerringvik-teipen inneholdt sanger som «Suser avgårde alle mann», «Min beibi dro av sted» og «S’il vous plait». Det vi ikke visste var at disse 12 bare var et lite utvalg av alle sangene de hadde spilt inn på hytta til familien Lillo-Stenberg i Vestfold. Dette skjønte vi da gruppa begynte å gjøre flere konserter, gjerne som oppvarmingsband for foreløpig større navn på Vikateateret, med stadig flere sanger som ikke var med på kassetten: «Livet er en liten dings», «Tøff i pysjamas» og «Hva har du tenkt» var minst like spennende som de andre. Det ble nesten for mye å forholde seg til på en gang.

Så møtte jeg altså gruppa en formiddag for å finne ut mer om alt dette, På Gamla i Oslo, der de skulle varme opp for Tom Russell Band. Lars-Lillo Stenberg var som antydet innledningsvis ikke komfortabel med situasjonen: Å måtte svare på hva han hadde tenkt å gjøre nå, og hvorfor han hadde gjort det han allerede hadde.

LES OGSÅ: Svever over 30 år

– Jeg har ikke skrevet låter alltid. Jeg bodde i Bergen i tre år, da spilte jeg bare fotball. Men jeg sang viser med kassegitar, kunne alle låtene til Neil Young. Jeg begynte å skrive tekster i 13-14-årsalderen. Først på engelsk, men etter at jeg hadde skrev den første på norsk, ble det bare norsk. Det var gøy, det var morsomt å finne ut at det gikk an å lage litt corny tekster som ikke var laget før. De er lette å lage etter at jeg fant min egen vinkling, sa han. Sånne som «Siste sommerferiedag»:

– «Siste sommerferiedag» er en sann historie. Jeg sto der på berget, visste at jeg måtte få meg en jobb. Jeg lagde den da jeg sto der. Mens en låt som «Min beibi dro av sted» er ren fantasi. Ofte ligger sannheten et sted midt imellom. Jeg finner en stemning, og ser etter hva slags setning som passer inn i den. Ofte kan innholdet i en tekst gå helt på tvers av hvordan melodien er.

LES OGSÅ: Enda mere deLillos

Så hadde denne forestillingen allerede festet seg om at sangene hans var «naive» – i den geniale tradisjonen til Jonathan Richman, som fortsatt var et høyt elsket navn i kultkretser.

– Det kan være ålreit det, men det er litt farlig også. Jeg var ikke klar over at tekstene kanskje var litt naive da jeg lagde dem. Det er annerledes når jeg tenker på det. Det er ikke et dumt utgangspunkt. Det hadde vært verre å bli naiv etter hvert. Men jeg vet ikke, folk liker å bruke det ordet. Her er ord vi ikke har brukt på en stund, liksom. Jeg vil heller si vi ligger mellom det naive og det ironiske. Vi vil være banale og intelligente på samme tid.

– Og så er det noen som sier at vi er så morsomme på scenen. Jeg skjønner ikke det. Jeg er så sjenert. Men jeg har alltid sunget og underholdt på fester og sånn. Jeg liker den følelsen. Hittil har spillingene våre vært preget av at vi må konsentrere oss for å spille låtene bra. Det blir ikke så mye opptreden av det, sa Lars Lillo-Stenberg den gang.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

To dager etter at dette intervjuet sto på trykk i Nye Takter gikk a-ha til topps i USA med «Take On Me». To helt forskjellige verdener, skulle man tro – og likevel: Trommeslageren Rune Lindstrøm var med på dette første intervjuet, men sluttet i deLillos like etterpå. Inn kom Øystein Jevanor, som hadde spilt i gruppa Bridges med Magne Furuholmen og Pål Waakataar. Debutsingelen med «Johnny Fredrik» og «Fugl i bur», rett fra Kjerringvik-teipen, kom ut før året var omme, på det lille selskapet Some People Are Ratz.

«deLillos kombinerer en befriende sans for det fengende med et vidunderlig verdensbilde, og så spiller de svært bra attpåtil. Det aller beste er selvfølgelig at de har låter som er enda bedre enn dette! Det er begynnelsen på noe stort», sto det i anmeldelsen min i Nye Takter.

Fortsatt gikk det et helt år før gruppa fikk ordentlig platekontrakt, spilte inn de fleste sangene på nytt, og albumdebuterte med «Suser avgårde» – som blir det første album som spilles i sin helhet når den store konsertserien starter 4. november.

Når alt er sagt og gjort i denne omgang har deLillos fortsatt til gode å gjøre den store Kjerringvik-konserten. Som jeg nå ser for meg som TV-produksjon, gjort på stedet, oppå berget, ut mot havet, med alle de gamle sangene om igjen enda en gang. De tåler å høres i en evighet.

Siste ord for denne gang får bli Lars Lillo-Stenbergs første fra 1985 – som har vist seg å være en utmerket beskrivelse av deLillos, før og nå:

– Vi er en streit gruppe som spiller melodier, så kan folk legge hva de vil i det. Men vi vil ikke være så lette å forstå. Vi kan kanskje virke artige utad, men vi er ikke lette å plassere. Folk tror kanskje vi har en viss stil, men vi kan gjøre mye rart, vi.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!