Folkelivet vant på Hovedøya

Av Johanne Bergkvist

Sommeren er her og fergene går i skyttel mellom Rådhuskaia og øyene i Oslofjorden med badeglade byfolk ombord. For en Ruterbillett kan du nyte gjemte stier, store gressletter, sandstrand og svaberg sammen med idylliske klosterruiner på Hovedøya, Oslos nærmeste og største øy.

I 1914 ble Kristianias folkebad flyttet til Hovedøya. Vannet ved Tjuvholmen, hvor badet lå tidligere, var blitt for forurenset. Det ble satt opp «vaskebaljer», små båter som fraktet folk gratis ut til dame- og herrebadene på øya. Da var store deler av øya lukket for allmennheten på grunn av militær virksomhet (Oslo byarkiv/Bård Alsvik i Tobias 2-3/2006).

Samtidig som Folkebadet på Hovedøya ble åpnet, pågikk det en debatt om hvor utstillingen i forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914 skulle være, Frogner eller Hovedøya? Landets første riksantikvar Harry Fett (1913), ønsket seg Hovedøya, som han mente kunne bli en «folkepark av stor virkning som ikke mange byer kan fremvise maken til (…) et møtested for sport og friluftsliv og for «sommerglæder».

Les også: «Jeg er visst kommet på feil klode!»

Det ble med tanken. Valget for jubileumsutstillingen falt på Frogner. Det ble for komplisert å få staten med på en kommunal overtakelse, og for dyrt å bygge bru mellom Vippetangen og Hovedøya. I 1951 var det også slutt for folkebadet. Forurensinga av fjorden var på sitt verste. Men da hadde folkeparkdrømmen alt blitt vekket til live igjen.

Høsten 1945 hadde ordfører Einar Gerhardsen holdt et foredrag i Foreningen Oslo der han tok til orde for en folkepark for byen. Tivoli i København og Liseberg i Gøteborg var inspirasjonen. Glede og fornøyelse skulle bytte ut dystre krigsminner.

Foreningen Oslo var begeistret og ønsket seg straks en «Tivoli-komité». I mars 1947 ble det opprettet en komité til utredning av folkepark i Oslo med den nyvalgte ordføreren Arnfinn Vik og varaordfører Rolf Stranger i spissen. Målet var en kombinasjon av den svenske folkeparken og det danske tivoli.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Folkeparkkomiteen ble raskt enige om Hovedøya, og kommunen kjøpte øya av staten i 1949. Igjen var det planer om bru, og komiteen utredet seks alternativer for landfast forbindelse. Bystyret var i 1954 enstemmige i at byen burde ha en folkepark på Hovedøya. Bare fem representanter stemte mot at folkeparken skulle kombineres med tivoli eller dyrepark. Likevel ble det ikke slik.

Bruksspørsmålet skulle bli den store utgiften som satte stopper for folkeparkplanene med restauranter, tivoli og underholdning på øya. Da ordfører Rolf Stranger åpnet ny båtforbindelse fra Pipervika til Hovedøya, og med det åpnet den som folkepark i juni 1963, var det uten brask og bram eller store oppslag i avisa. For til tross for navnet, var folkeparken på Hovedøya kun en alminnelig park.

Utover 1960-tallet ble Tyskerbrakkene som hadde huset militære familier revet, og klosterruinene restaurert. Det ble etablert vakthold der ute. Tilstrømningen til øya var likevel ikke så stor som forventet. For å gjøre øya mer populær blant byens befolkning, ble folkeparkplanene gjenopptatt av bystyret i 1973. Resultatet var bedre båtforbindelser til øya.

Les også: Mysteriet på Hovedøya

I 1981 ble Stadsfysikus i Oslo bedt av Miljøverndepartementet om å utarbeide forslag til bruks- og verneplan for Hovedøya. Verneforslaget ble først vedtatt av Oslo bystyre i 1991. I 2006 vedtok regjeringa ny verneplan for Hovedøya med plantelivsfredning og to naturreservater. Hovedøya ble aldri folkepark etter svensk modell, eller et dansk tivoli. Men vil du på en øy, der bakkekløver har blomstret siden munkenes tid, som eneste sted i Norge, der du kan ta et friskt bad i fjorden eller kjenne sus av historie, så reis til Hovedøya. En folkepark etter norsk modell.

Les også: Arbeidsløs og uverdig: Oskar Tapio Jakobsen og tvangsarbeidsanstalten ved Storgata.