Nyheter

Flukten over Storokrysset

MIN OSLO-OPPVEKST: På trehjulsykkel med hjemlengsel. Da er det bare å legge i vei.

Bilde 1 av 4

Dette er sjette artikkel i en serie om oppvekst i Oslo. Dagsavisens Reidar Sollie har lagt sin erindring til året 1966 (via 1959 og 1961).

Les også: Aslak Borgersruds Oslo-oppvekst (1994): Da det var Oslo mot oss
Og: Sissel Hoffenghs Oslo-oppvekst (1969): Damene i Nordahl Bruns gate
Og: Espen H. Rusdals Oslo-oppvekst (1984): Hundrelappen som brant i lomma
Og: Tom Vestrengs Oslo-oppvekst (1968): En oppvekst på utgått dato
Og: Bente Rognan Gravklev Oslo-oppvekst (1997): Feil bukse på Oslo vest

Hvor begynner man å lete?

Dette hadde skjedd: En tre år gammel gutt hadde forsvunnet fra rekkehuset ved Disen gård.

Var han kidnappet, hadde han gjemt seg eller rett og slett stukket av?

I dag er Storokrysset et av landets mest kaotiske med trikk, T-bane, tog, buss, biler og syklister om hverandre, iblandet vågale fotgjengere som prøver å krysse galskapen.

Jeg ville forsere det med en rød trehjulsykkel, men da (i 1959) var dette krysset betydelig mer oversiktlig. Det var et godt, gammeldags veikryss. Men ikke anbefalt for en enslig treåring på trehjulssykkel.

Vi lette i mange timer, har min mor Helga fortalt mange år senere, for det er jo slike historier man får gjenfortalt, ikke husker sjøl.

Derfor vet vi ikke hvor dramatisk det var. Hva var det jeg ville?

Antakelig hjem. Etter å ha bodd på Grorud og i Kirkeveien etter at jeg ble født, ble det et kort opphold i Heggedal vest for byen før vi landet på Disen i 1959. Da var jeg tre år gammel.

Men jeg ville hjem. Og jeg fant veien til Storokrysset. Jeg ble funnet ved Trikkestallen da de første letemannskapene dukket opp der.

– Men det var mer dramatisk da du hadde drukket parafin og vi måtte sende deg til legevakta for pumping, fortalte min far senere.

Da var jeg fire.

Måtte rømme igjen

Vel, jeg kom tilbake til Disen gård der byråkratene i «Statstjenestemennenes Boligbyggelag» hadde fått tildelt leiligheter i flunkende nye rekkehus. Det var den gangen det var system over boligpolitikken.

Vi bodde der den tidligere stallen på verneverdige Disen gård hadde stått og det var barnehage i hovedhuset på gården.

Jeg rømte derfra også.

For hvem dukket opp i resepsjonen på Aker sykehus, altså på den andre siden av Trondheimsveien nord for Sinsenkrysset en lys vinterdag i 1961? Samme guttunge som på trehjulssykkelen. Men nå til fots.

Da jeg oppsøkte min mor på fødeavdelingen på Aker, der hun jobbet som jordmor, hadde alarmen visstnok gått i barnehagen. Ett barn savnet. Slikt gjør seg ikke.

Jeg likte meg ikke i barnehagen. Jeg fikk juling. Og jeg måtte kle meg ut som blåbær mot min vilje. Det er morsommere å plukke og spise blåbær enn å se ut som et.

Disenjordet

Skolen ble redningen. Eller kanskje heller: Den lange skoleveien til og fra Grefsen folkeskole. Over to kilometer. Den kunne vi bruke mange timer på. Vi måtte blant annet krysse det store Disenjordet ved Disen trikkeholdeplass. Nå er det fylt opp av eldreboliger. Den våren, i 1966, var det fristende tørt gress. I sekken: Forstørrelsesglass. Jeg og nabo Johs. måtte jo prøve. Hvordan utnytte solstrålene og tenne ild med forstørrelsesglass? Det greide vi fint. Og i den fine vinden merket vi at ilden spredte seg. Vi begynte å tråkke for å slukke flammene. Plutselig sto Disenjordet i brann. Engstelige naboer kom ut med puslete hageslanger. Til ingen nytte. Men så kom bilene fra både Grefsen og Sagene brannstasjoner, minst fire av dem stilte seg opp i Grefsenveien. Jeg husker jeg syntes det var litt stilig. Det jeg ikke husker er om asfalten i Grefsenveien da stanset ved Disen, mens bare trikkeskinnene gikk videre. Min kjære vestlandsonkel ga i hvert fall blaffen i det da han skulle prøve å finne veien til Disen og durte oppover i trikkeskinnene.

Brannfolkene gjorde jobben. De røslige karene var ikke preget av panikk. Jeg kan ikke huske at vi fikk kjeft. Men vi luktet røyk. Går dagens skolebarn med forstørrelsesglass i sekken? Det burde de gjøre! Uten å tenne på omgivelsene av den grunn.

I 1966 var det rene gutte- og jenteklasser, og det andre kjønn hadde vi bare lest om. Og knapt nok det. Grefsen skole var visstnok den siste i byen som avviklet det systemet. Overlærer Strand strittet imot. Men vi kunne få sitte på gressplenen sammen på lørdagene! Slikt forhandlet man om den gangen.

Øst for elva

Grefsen og Kjelsås ligger genialt plassert. Verken øst eller vest i byen. Vi var både og. Oslo nord, hva var det? Det var «granatmannen» som skapte action og frykt i Kjerringstia rett ved skolen. Det var Nordmarka og Lillomarka. Mestertyven Ole Høiland hadde to huler, en i Grefsenkollveien og en inne i Lillomarka. Vi lærte om Ole Høiland som hadde ranet Norges Bank på nyttårsaften i 1835 og gjemt pengene sine i «vår» skog. Det var bare å lete. Pengene er ennå ikke funnet. Det var mystikk. Nå er hulen skiltet og nærmest blitt en turistattraksjon, og klassekamerat Gjermund har fått klassifisert store områder som «Eventyrskog». Vi visste ikke at det var det vi boltret oss i.

Da rekker jeg ikke å fortelle at jeg spilte i Wenche Myhres bryllup i Grefsen kirke, og lyttet til en purung Jon Ebersons gitarsoloer med ryggen til publikum på helrøde Grefsen gymnas. Eller en av Øystein Sundes aller første konserter i «hula» ved Myrerjordet i den kristne ungdomsklubbens regi. Han måtte love ikke å banne, men det måtte han jo hvis han skulle gjennomføre «Jaktprat» i originalversjon. Den engstelige ungdomslederen godtok det.

Øst for elva, men vest for østkanten. Nordmarka. Det var oss.

Mer fra Dagsavisen