Nyheter

Flere franske fristelser

Hvorfor gjøre det vanskelig når det enkle er det beste?

Dagsavisen anmelder

5

Rotisserie

Hausmannsgate 31

Telefon 901 33 059

Mat: 5

Meny: 4

Miljø: 4

Service: 5

Prisnivå: 6

– Er det ikke pussig at franske restauranter er bedre i Oslo enn i Paris? Rotisserie i Hausmanns gate i Oslo hører med til hovedstadens nyere restauranttilbud, og fra gata tråkker man rett inn i de første bordene. Det er nesten så man må ta av jakka på fortauet. Intimt, ja.

Langtidsstekt kjøtt er hovedingrediensen hos den franske restauratøren Loris Giannitrapani, som er på sitt andre norgesopphold. Måtte det vare.

Ideen er det klassisk franske, et tilbud man kan rope ja! og oui! til etter år med den nordiske bølgens kortreiste, oppstyltede konstruksjoner og mange retter. Her er det den hellige treenigheten som gjelder: forrett, hovedrett og dessert. Enkelt og ujålete. Menyen kommer på et stensilert ark. Tre vrier å velge fra innen hver av kategoriene. Litt lite å velge mellom, vil noen kanskje mene. Men vi er strålende fornøyd med den befriende enkle menyen og de få valgene.

Lokalet er like enkelt. Og lite minner om klisjeen på den franske bistro, men små detaljer binder Oslo med Paris. Bestikket, de lave vinglassene, de rødrutete tøyserviettene. Veggene er definitivt ikke av typen du vil finne noe sted i Frankrike. Grove, rustrøde, rustikke planker kler stedet og maten godt. Hele høyresiden av lokalet er viet kjøkkenet og en disk med spiseplasser. Lokalet er intimt som knapt noe annet sted i byen. Også det gir gode, sørlige assosiasjoner.

Er man gode venner som spiser sammen kan man faktisk få smakt seks niendedeler av hele menyen. Hvis man deler. Men det knappe utbudet kan også føre til lett krangling. For begge vil ha fransk and. Etter en kjapp avgjørelse med stein, saks og papir over bordet, kan den ene av byløvene juble lett. Alternativene er ikke dårlige, men altså få: vårkylling, av typen frittgående fra Landes, sørvest i Frankrike, eller nakke av ibericosvin. Dette er ikke stedet for de miljøbevisste som drømmer om kortreiste ingredienser. Valget faller på grisen. Til forrett får grisespiseren velge først. Hun går for lun krem av selleri, rødbeter og bløtkokt egg, servert med parmesanchips, mens han går for ravioli fylt med kylling, servert med karamellisert løk, kantareller og buljong.

Vår svært imøtekommende og ikke bare profesjonelt blide venn fra Montpellier er konsekvent. Også utvalget av viner er lett å få oversikt over: fem røde, fem hvite. En musserende, en rosévin og en dessertvin. Det er rene Sovjet, vil kanskje vin-connaisseurene hevde. Men for de aller fleste er dette valg nok for en hyggelig kveld. Må du ha italiensk vin, må du gå et annet sted. Vi får anbefalt en hvit Bordeaux, Le G de Château Guiraud, som er deilig som aperitiff og går fint til forrettene. 95 kroner per glass eller 515 for flaska er greit priset etter tregangerkalkylen. Og selvsagt er prisen den samme for alle vinene, unntatt champagnen.

Lokalet er overraskende fullt til å være en grå, våt hverdagskveld. Men med sen bordbestilling er de fleste rundt oss i den andre enden av måltidet. Derfor kommer første porsjon kjapt på plass. Så kjapt at vi ikke engang rekker å reflektere over at det ikke var brød eller annet å sette tennene i til å begynne med. Men kort meny, få viner og intet brød er med på å holde prisene nede. Er 425 kroner for en treretter best i byen?

På hennes tallerken ligger det en fest av en anretning. Skiver av rødbeter og rødhvite polkabeter omkranser det posjerte egget med krem som blomster. På hans tallerken er det grov, hjemmelagd ravioli. Han er strålende fornøyd med forretten. Pastaen har fin, fast konsistens, kyllingfyllet er smakfullt og buljongen styrker. Dessverre er krafta som skal lunke retten litt kald. Det er unødvendig. Hennes symfoni ser mer fargerik ut enn den smaker. Litt for mild og pregløs syns hun.

Hovedrettene er alt annet enn smakløse, og vi får et glass Côtes du Rhône til. De kommer med samme tilbehør, sødmefylt ratatouille, feite, stekte, krydra poteter, og langtidsstekt kjøtt. Glasert and, med dryppende barbecuesaus, og svin. Grisen er saftig, men andelåret har mer stekeskorpe og derfor mer smak. Ibericosvinet er skåret av et helt stykke, og hun kunne godt hatt litt saus til, innrømmer hun. Han derimot er svært begeistret: enkelt, godt og mettende! Det er Giannitrapani selv som serverer oss, og våre tomler opp virker det som han oppriktig setter pris på. Engasjementet hans smitter definitivt tilbake på oss.

En ekstremt mektig sjokoladeterte lander foran henne, mens han får sine saint honoré (vannbakkels) fylt med syrlig bringebærkrem, myntekrem og med friske og tørkede bringebær til. Begge er salige av lykke, selv om hun klynker mot slutten av sjokoladeknyttneven, og husets ene dessertvinvalg, en frisk og ikke veldig søt hvitvin fra Jurançon, er deilig til. Regningen kommer med en utrolig digg bonus i form av en liten ekstra godsak, en Bordeaux-spesialitet, en petit belgisk vaffel. Som om ikke prisen på under 1500 kroner skulle være søtt nok. Au revoir!