Nyheter

Fingrene av fatet

Metoo kom aldri til Genki. Restauranten i Vika er kanskje best for folk i dress.

Dagsavisen anmelder

3

GENKI

Ruseløkkveien 3

Telefon 45 69 50 22

Mat            4

Meny         3

Miljø          3

Service      1

Prisnivå     3

På bordet bak sitter noen dresskledde menn og en kvinne. Gjengen oser forretningsmiddag. Ellers er det en svært stille onsdagskveld på den japanske restauranten Genki i Vika. Alt lå altså til rette for god oppvartning, tenkte de to byløvinnene. I stedet skulle det bli i overkant mye oppmerksomhet fra stedets mannlige kelner. Mer om det senere.

Genki er lillebroren til den eksklusive restauranten Omakase vegg i vegg. Men der Omakase serverer sushi i stjerneklasse i både Oslo og Stavanger, er Genki basert på den japanske izakaya-kulturen. Altså et uformelt sted å gå etter jobb for småretter og sake. Vika er fullt av kontorer, men forretningsfolket ser ikke ut til å ha omfavnet den japanske etter-jobb-kulturen. Gatene utenfor er like folketomme som restauranten.

Smårettene var definitivt det som falt best i smak denne kvelden, men Genki tilbyr også en fire- og sjuretters meny. Byløvinnene gikk for en fireretters til 545 kroner, og valgte også fire retter fritt fra menyen. Den ene løvinnen klarte ikke å motstå fristelsen av østers til 45 kroner stykket og angret ikke på det. Med en mild smak av hav, passet den perfekt til glasset med økologisk brut som startet måltidet. Smårettene koster fra 145 til 195 kroner, og var, sammen med østers, kveldens høydepunkt.

Den fireretters menyen startet med de to smårettene Hamachi sashimi med jalapeño-saus og hvaltataki med sesammajones. Fisken var lett og frisk, og den mexicanske jalapeño-sausen passet overraskende godt til den tradisjonelle japanske retten. Hvalen var lettstekt, mør og smakfull, og karven som toppet retten passet perfekt. Ceviche av kveite med fennikel, rødløk, gresskarkjerner og koriander var også en veldig god kombinasjon. Kveiten var syrlig og frisk. Men den soleklare favoritten denne kvelden var grillet norsk sjøkreps.

– En japansk variant av reker med majones? lurte løvinnen. Det viste seg å være en svært ufortjent sammenligning. Porsjonene på Genki er rause, men akkurat denne retten skulle det helst vært mye mer av. Sjøkrepsen var varm og delikat, og kombinert med det silkemyke smøret var løvinnene enige om at dette var en herlig smaksopplevelse.

Boblene var drukket opp og tida var inne for sake. Det var kelneren enig i at var en særdeles god idé og han kom lynraskt tilbake med en liten flaske som han helte over på to små japanske porselensflasker og videre over i to søte kopper. Et øyeblikk føltes Vika langt unna og Tokyo ganske nærme. Men virkeligheten kom brått tilbake da kelneren helt ut av det blå spurte om vi hadde kjærester. – Sa han virkelig det? Samtidig hadde hånden som stadig strøk over ryggen på løvinnen som satt lagelig til for slik berøring, gitt et forvarsel om hva slags type dette var. Løvinnene verken bekreftet eller avkreftet spørsmålet, og tolket de to glassene med australsk rødvin på huset som kjapt kom på bordet, som en slags unnskyldning for en sleivete kommentar. Så feil kan man ta.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Den (over)ivrige oppvartningen, berøringene og sleivete kommentarer fortsatte. De var heldigvis akkompagnert av flere retter. Etter de gode smårettene fra havet, var løvinnene spente på hovedrettene: langtidskokt bibringe med bok choy-kål og soyasaus, og menyens eneste vegetaralternativ, blomkål med miso og hollandaise. Genki reklamerer med at de ikke er redde for å utfordre den tradisjonelle stilen, men det kunne bli vel utypisk. Den ovnsbakte blomkålen badet i en sjø av saus med en haug grønn salat ved siden av, og ga assosiasjoner til noe vi kunne blitt servert på gatekjøkken. Bibringa var mye bedre, soy- og hvitløk passet perfekt med den asiatiske kålen og det møre kjøttet.

Den pågående servitøren kom stadig bort og fylte opp de små glassene med sake. Den var mild og frisk i smaken, pæresorbeten og grønn te-isen til dessert var søt og god, men kelnerens ustanselige kommentarer la en demper på opplevelsen. Å reagere ville vært ubehagelig. Genki er mest vant til forretningsfolk fikk vi høre. Vi følte oss som en uvanlig attraksjon denne kvelden. At det skal være så vanskelig å forholde seg noenlunde profesjonell i møte med to spisende kvinner, var overraskende for to som sjelden ferdes i Vika. «Dette kommer til å ende bra for meg», sa kelneren da han ivrig fylte opp sake-glassene. Mon det.