Festning i fritt fall

En deilig sommerkveld i hovedstaden endte i et mageplask fra festningsvollen.

Oslo

 

3

Festningen ute

Myntgata 9, Oslo

Tlf: 22 83 31 00

Mat                       3

Meny                    2

Miljø                     5

Service                2

Prisnivå               3

– Nei, vinen er så kald som den kan være, sa vår ubehjelpelige svenske servitør da vi antydet at vinen var for varm.

Det oppsummerte på mange vis opplevelsen på Festningen.

Denne kvelden hadde Byløvene gledet seg til. Ikke bare fordi vi forgjeves hadde forsøkt å få bord her på forsommeren da sevja steg, men også fordi vårt forrige besøk var så eventyrlig bra. Det var en julidag for tre år siden, og vi kom tilbake til redaksjonen og skrev «Skjell i særklasse» og konkluderte med at Festningen hadde byens beste utsikt og verdens beste blåskjell.

Her kan du lese om hele opplevelsen til Byløvene på Festningen den sommeren for tre år siden: Skjell i særklasse

Hva i all verden har skjedd siden?

Det begynte som alltid med førsteinntrykket. En på ingen måte overstrømmende hovmester tok oss imot og viste oss til bordet. Og det som for tre år siden var stramt, rent og ryddig, var nå rotete. Inngangspartiet var preget av tomme vinkasser og vinkjølere. I trappa sto et askebeger med en sammenklemt røykpakke. Enten det er personalets eller gjestenes kunne det vært ryddet bort. Gjestene som sitter mer eller mindre i trappa og røyker, kunne også med hell vært høflig anmodet om å nyte nikotinen litt lenger bort. Festningen er, eller i det minste var, et sted som å ønsker å være noe mer enn en fortausrestaurant. Glasset med det de kaller «Ukens Riesling», den samme de har i vinkartet, en nesten halvtørr tysker fra Katharina Wechsler, er ikke særlig tilfredsstillende når vinen er nærmest lunken. Men vi kom for å kose oss og svelger skuffelsen.

– Nei, nei, klaging hører ikke en sånn sommerkveld til, sier Løven til Løvinnen som har fått sin nydelige Bagstevold eplemost plassert i kjøler. Menyen er tilsynelatende rikholdig, men den har mange forbehold i rød tekst og er litt forvirrende å manøvrere i. Reker og blåskjell serveres kun til lunsj blant annet. Hadde det ikke vært en fordel med én lunsjmeny og en kveldsmeny? Jo, så absolutt. Men vi knekker koden med hjelp av kelner, men vi må be om å få vite hva som er dagens kjøtt og fisk. Som viser seg å være det samme som tilbys på treretteren til 565 kroner.

– Hvis dagens er det samme som menyen, da er det ikke mange valgmulighetene hvis vi ikke vil ha osteburger, sukker Løvinnen. I praksis står valget mellom skalldyrstallerken som må bestilles av begge, grillet gårdskylling eller dagens-variantene som er konfitert andelår eller grillet steinbit. Den lyse årstida trekker oss mot havet, og forrett av gravlaks fra Aukra. Steinbiten kommer med «sånne små poteter», får vi vite.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Fra vinmenyen plukker vi en Vinho verde fra Soalheiros, men portugiseren er åpenbart så kjent og kjær at den er tom. Kelneren trøster med at hun får inn nye flasker i morgen. Det hjelper oss lite, men hun kan anbefale en italiensk Soave Classico fra Pieropan. Hun bommer ganske grovt på prisanslaget (Festningen tar mer enn fire ganger polpris for denne), men den gjør etter hvert susen, lett, tørr og sommerlig. Når den først får kjølt seg ned. Selv om kelneren altså mente at den var så kald som mulig

– Da er det vel på tide å gjøre noe med kjøleskapet, da? Løvinnen kvesser klørne nå. Det begynner å ligne på en uvanlig svak restaurantopplevelse.

Forretten kommer brennkvikt på bordet, og er nydelig. Deilig laks med en elegant sennepssaus over, med løk, dill og en løvtynn rugtoast på toppen. Brødet kunne det absolutt vært litt mer av for det er knasende viktig i møtet med den feite fisken. Det tar tid før hovedretten kommer. Steinbiten burde hatt mer tid på grillen og mer varme. Den er mer kokt enn grillet og stekeflaten er mest farge. Potetene er smakløse og har en ikke fersk konsistens. Og hvor er paprika-raguen som skulle komme med, og som kelneren, når vi spør, hevder skulle være der. Kjøkkenet må ha glemt det, sier hun og løper ut. Nei, forresten, den er visst i sausen. Akkurat.

Panna cottaen er dog deilig, med friske bær, granola og søt saus. Men hva i all verden gjør den klatten med mangosorbé og mer granola på siden når retten har syre og friskhet nok i seg selv?

I løpet av våre to timer opplevde vi at ingen skjenket verken vin, eplemost eller vann.

– Dette er litt som å være på kafé, sukker Løvinnen og pirker i laminatbordet.

Forsøket på å bytte dessert (før servering) ble bryskt avvist og franskmennene på bordet ved siden av hadde fått vite at brød måtte kjøpes. Det siste er smålig. Ikke minst fordi porsjonene på Festningen ikke var større enn at tilbud om litt brød på siden hadde vært helt naturlig. Det er standard over hele verden. Det er greit å ha focaccia på menyen til 65 kroner, men når noen spør så yter man den servicen. Men verken service eller raushet er det plass til i en uelegant omsetningsmaskin som Festningen er blitt.