Nøden var stor rundt århundreskiftet i Kristiania. Økonomisk krakk i 1899 og stor boligmangel skapte problemer for mange arbeiderfamilier. Fattigvesenet ønsket at fattigstøtten var billigst mulig, og helst skulle fattige barn plasseres hos bønder på landet. Bildet viser kvinner og barn i kø foran billig matutsalg i 1913. Foto: ANDERS B. WILSE/OSLO MUSEUM

Fattige barn solgt på auksjon

Det er bare litt over 100 år siden fattige barn ble auksjonert bort til den som ga det billigste budet. På landet satt de på kirketrappa, i Kristiania satt de på fattigforstanderens kontor.

Oslo

 

Av Johanne Bergkvist

Karl Pettersen kom til fyrstikkfabrikken på Bryn i Aker kommune med foreldrene da han var seks uker i 1890.

Han fortalte harmdirrende om farens forferdelige opplevelser som foreldreløs og bortsatt av Fattigvesenet i 1865. Som så mange andre unger ble faren satt bort til private pleieforeldre på gårder på landet: «jeg kan fortelle en strofe om åssen han hadde det som gutt. Han mista foreldra sine så tidlig at han knapt kunne huske dem. Så blei han bortsatt på auksjon til lavestbydende. Ungene ble satt frampå golvet, og så ble de tatt til lavestbydende. Han kom til en bonde. Der måtte han ligge i fjøset om natta. Han gjette kuer, og da fløy han barbent på rimfrosten, han hadde ikkeno å ha på beina. Han husket at når han hadde lata vannet, varmet han beina sine i det. I fjøset frøs han fært om natta og, for det var ikke noe ordentlige sengeklær... Han lei så fært der, så det er ikke noen mening i åssen de handterte folk i den tida». (Oslo byarkiv, «Arbeiderminner»).

Dessverre var ikke historien om forferdelige forhold for bortsatte barn enestående. Fram til 1900 hadde Fattigvesenets kontor for utsatte det offentlige eneansvaret for å sette bort foreldreløse eller barn Fattigvesenet mente måtte fjernes fra «et fattig eller daarlig hjem». Etter det fikk det kommunale vergerådet tvangshjemmel der foreldrene nektet.

Les Dagsavisens store serie (Dagsavisen +):
1. Torturanstalten i Pilestredet
2. Helten fra torturanstalten i Pilestredet
3. Mysteriet frøken Fougner

For mange ble behovet for fattigstøtte en brutal opplevelse, der barna heller ble tatt fra foreldrene enn at familien fikk pengestøtte. Årsaken var at støtten skulle være billigst mulig. «Skriv dem kort og godt ut av kassen thi jeg er den kar jer kan have mine Gutter selv. Jeg vil heller slite hva jeg kan for dem end barna skal gaa og graate for denne reise bestandig» skrev enkemannen Johannes Hansen til Fattigvesenet i Kristiania i 1908 da Fattigvesenet ville sette bort de to barna hans.

FATTIG5
Fattigvesenets kontor for utsatte holdt fra 1908 til i Akersgata 65, i leiegården Maltheby like ved Hammersborg. I bakgrunnen St. Olavs kirke. Kontoret for utsatte drev en omfattende virksomhet og hadde tre avdelinger: første avdeling for foreldreløse barna, andre avdeling for syke og sengeliggende voksne og eldre, og tredje avdeling for de ikke-foreldreløse barna. Foto: Oslo byarkiv

Brevet ligger i protokollene fra Kontoret for utsatte, 3. avdeling, det vil si over de ikke-foreldreløse barna, og er et unikt innblikk i de fattiges egne stemmer. Bare i 1900 var over 1500 barn utsatt av Fattigvesenet i Kristiania, de fleste utenfor byen. Arkivet etter Fattigvesenet ble reddet ved en tilfeldighet da den gamle kommunalgården Dittenkomplekset i Akersgata 55 ble revet i 1992, og VG-bygget reist istedenfor. På grunn av 200.000 personforhør og stor kulturhistorisk verdi er arkivet i dag på Unescos liste over verneverdig dokumentarv i Norge.

Barneauksjonene – eller lisitasjonene som de ble kalt – ble forbudt sammen med legdsordningen i 1900, men fortsatt var prisen på forpleiningen ubegripelig lav. Pleieforeldrene pliktet å sørge for kost, losji, pleie, klær og skolegang. Fra Fattigvesenet ble det betalt 20 kroner til konfirmasjonsklær. Mange av pleieforeldrene så barna som billig og lett utskiftbar arbeidskraft. Fattigvesenet ønsket at barna kom til bønder, men helst ikke husmenn. Den årlige kontrollen var mangelfull.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Etter 1900 skulle kontoret for utsatte innhentet attest på om barnet fikk «god og forsvarlig forpleining» og attest fra skolen, men det skjedde ofte ikke. Utnyttelsen av barna ble ofte oversett, og tanken var at livet på landet var så mye sunnere enn byen. Da barnearbeid ble regulert ved lov i 1892 gjaldt bestemmelsene kun i byene og industrien, og ikke jordbruket selv om arbeidet kunne være skadelig og arbeidsdagene lange. For de bortsatte barna hadde det vonde følger (Tobias 2/2009).

Kontrollørene så også ofte en glansbildeversjon i pleiehjemmet. Gudrun Kristiansen var fire år da mora døde av fattigdom og slit i 1912, og søskenflokken ble spredd til forskjellige kanter av landet. Selv bodde hun hos flere forskjellige familier (Minnesoppgave for eldre, Landslaget for lokalhistorie og Nasjonalforeningen for folkehelsen, 1981). Hun fikk «et liv i slit og fornedrelse» på en stor bondegård i Vestby, ble slått for det minste, og så ingen tegn til kjærlighet. Når det kom fremmede satt hun på kjøkkenet, unntatt da det var kontroll: «Da ble jeg pyntet og fikk sitte sammen med dem, noe som var uvant for meg».

Les også: I nesten 150 år har den stått der – nå synger skolen på siste verset

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.