Familien Gorwitz samlet før krigen. Foran fra venstre: Ester, Lina, Edel, Adolf, Mally. Bak fra venstre: David, Leopold, Moritz, Elias, Bjarne, Herman. FOTO: PRIVAT

Familien som forsvant

I år har det blitt lagt ned rekordmange «snublesteiner» over hele landet til minne om de norske ofrene for Holocaust. Men det er sjelden det legges ned ti steiner for samme slekt. Det ble gjort for familien Gorwitz, en solfylt septemberdag.

Se flere bilder ved å bla i bildeserien over!

Det er et fint, lite øyeblikk, midt i alvoret. En septemberdag står vi foran bygningen som en gang huset et travelt blikkenslagerverksted i Gamlebyen i Oslo. Nå står vi og ser på at anleggsgartneren vasker bort den overflødige, våte og grå sementen med en svamp, slik at de gylne, små firkantene kommer til syne. Der er de, ti blanke messingplater som glitrer i det skarpe sollyset. Det er som om håndverkeren uforvarende har kommet over en uventet gullskatt der midt i asfalten, selv om det er han selv som egenhendig og med mye støy og støv nettopp har boret hullene og støpt firkantene ned. Nesten omsorgsfullt gnir han vekk de siste restene av den grå sementen med svampen, slik at navnene på de gylne firkantene kommer tydelig fram.

Adolf. Lina. Elias. Leopold. David. Herman. Bjarne. Ida, gift med Elias. Ester. Og Edel, som bare var 14 år den novembermorgenen hun ble hentet på Bekkelaget skole. To foreldre, fem sønner, en svigerdatter, to døtre. Alle har de fått navnet sitt på en gyllen snublestein lagt ned her på hjørnet av Arups gate og Oslo gate i Gamlebyen. Alle bærer de etternavnet Gorwitz. Og alle steinene er merket med de samme ordene: «Deportert». «1942». «Auschwitz». «Drept».

En av de rundt 30 frammøtte i Arups gate denne septemberdagen, direktør Sidsel Levin fra Jødisk Museum, griper ordet. Hun må snakke nokså høyt for å overdøve trikkene som dundrer forbi i Oslo gate:

– De fleste vet vel en del om dette prosjektet. Det er fram til nå lagt ned over 50.000 «snublesteiner» i over 20 land i Europa. Når denne dagen er over, er det til sammen lagt ned nesten 350 steiner rundt om i Norge. 350 navn, 350 enkeltmennesker som har fått hver sin stein, sier Levin.

Sidsels Levins nærmeste familie var for øvrig noen av de cirka 1100 norske jødene som greide å flykte til Sverige under krigen. 772 jøder ble deportert av Quisling-regimet, bare 34 av disse overlevde. Av en liten jødisk minoritet i Norge på rundt 2100 personer i 1940, var det etter krigen bare registrert 560 medlemmer i Det mosaiske trossamfunn.

LES OGSÅ: Løfter fram jødisk Oslo-stemme

– Vi er ikke engang halvveis, men vi skal fortsette dette prosjektet hvert eneste år, i håp om at vi i Norge kan få lagt ned en stein for alle våre jødiske slektninger som ble deportert og drept, fortsetter Sidsel Levin.

– Vi har lagt ned flere andre steiner i dag, blant annet for Jo Benkows mor ute i Bærum, og vi har opplevd flotte taler, fra både en ordfører, en utenriksminister og en stortingspresident. Men å se så mange navn fra samme familie her, det gjør et ekstra sterkt inntrykk, sier Levin, og betrakter den lille flokken av gjenlevende etterkommere i Gorwitz-familien der på fortauet.

For det er ikke bare Gorwitz-familien som får sine snublesteiner lagt ned i dag. Fem av dem ble også lagt ned for kvinner og barn i tidligere stortingspresident Jo Benkows familie i Bærum. Tidligere denne septemberdagen står Dagsavisen utenfor det som en gang var Benkow-familiens leilighet i Gamle Drammensvei, og ser snublesteiner bli lagt ned for Jo Benkows mor, Annie Louise, og hans søster, Rebekka. Til stede er blant annet flere skoleklasser, utenriksminister Børge Brende, stortingspresident Olemic Thommessen (begge partifeller av Benkow), og nå avdøde Jo Benkows datter Annie, som står der så alvorlig med en bukett blomster. Hun er oppkalt etter sin farmor, som hun aldri fikk å møte.

– Dette betyr veldig mye for meg. Dette er en markering som betyr at de ikke blir glemt, sier Annie Benkow til Dagsavisen.

– Det er synd at faren min ikke fikk oppleve dette, og trist at han ikke er her i dag. Men kanskje han likevel følger med, på et slags vis? smiler hun.

Både Annie Louise Benkow og datteren Rebekka ble deportert 26. november 1942, hentet som de andre norske jødene av norske politifolk. De kom fra Statspolitiet, kriminalpolitiet, beredskapstroppen, Hirden og Germanske SS. Og som alle kvinner, barn og eldre menn ble fru Benkow og datteren drept like etter ankomst til Auschwitz, den 1. desember 1942.

– Jeg vet at farmor og de andre ble sendt rett i gasskammeret samme kveld som de kom til Auschwitz. Det høres kanskje rart ut, men jeg tenker noen ganger at det var like bra. Å lide i mange måneder i den leiren, det hadde nok ikke vært noe særlig, sier Benkow.

– Jo Benkow ble formet av det som begynte her en høstdag i 1942, sier utenriksminister Børge Brende i sin tale.

– Han kjempet et helt liv for toleranse. Han ville vært i første rekke i disse dager, nå som flyktningene strømmer til Europa. Og at jødene igjen blir angrepet og drept i Europa i det 21. århundre, slik vi så det under Charlie Hebdo-terroren i Paris, er både skremmende og uakseptabelt. Jøder skal føle seg trygge her. Et Europa uten jøder, er ikke Europa!

– Holocaust skjedde her, i det vanligvis så trygge Norge. Og ofrene ble hentet av representanter for norske myndigheter, sier stortingspresident Thommessen i sin tale.

– Steinene som legges ned her i dag, knytter disse enkeltskjebnene til den store, europeiske fortellingen om ofrene for den tidens verste forbrytelser mot menneskeheten. Over hele Europa finnes det snublesteiner som hver og en forteller sin historie om enkeltskjebner. Mange av dem er dessverre også historien om slekter som ble helt utryddet, og om hele familiers historier som fikk en brå og unaturlig slutt.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Av de 24 snublesteinene som ble lagt ned i Oslo og Bærum denne septemberdagen, var ti av dem for Gorwitz-familien alene. En av dem ble lagt for unge David Gorwitz, som satt på Grini og ble deportert med fangeskipet «Monte Rosa» den 19. november 1942. Resten av Gorwitz-familien ble deportert fra Oslo 26. november 1942, tilsammen ble 558 jøder sendt med to skip. De ni medlemmene av Gorwitz-familien ble alle sendt med det tyske fangeskipet «Donau». Men alle ti endte til slutt i Auschwitz, og ingen av dem kom levende hjem derfra. Foreldrene Adolf og Lina, de to døtrene Ester og Edel, samt svigerdatteren Ida, gravid i sjette måned, ble sendt rett i gasskammeret samme kveld som de kom fram til Auschwitz. Tre av Gorwitz-brødrene døde i leiren i løpet av våren 1943. David i februar, Leopold i mars, og Elias i april. Det siste man vet om 17-årige Bjarne, var at han ble overført til et sykehus i Auschwitz i februar 1943. Det samme skjedde med 20-årige Herman, som siste gang ble registrert på sykehus i Auschwitz i mai 1943. Derfor står det «ukjent dødstidspunkt» på snublesteinene til Bjarne og Herman.

Bare en av Adolf og Linas Gorwitz` seks sønner overlevde krigen. Moritz Gorwitz ble sendt til Berg fangeleir sammen med faren og brødrene sine, den 26. oktober 1942. Han fikk bli igjen i leiren fordi han var gift med en norsk, «arisk» kvinne, Ragnhild fra Valdres. Hadde det ikke vært for et siste liten-direktiv fra Berlin om at Norge ikke skulle deportere «de arisk gifte», ville ikke Moritz` datter Kari kunnet stå her i dag i Arups gate og si noen ord om familien sin. Også hun må heve røsten nå, for det er ikke bare trikkene som bråker, i tillegg er det noe støyende anleggsarbeid like i nærheten. Men det er visst akkurat slik den tyske kunstneren Günther Demnig vil ha «Stolpenstein»-prosjektet sitt: Det skal bores og støpes der og da, så støvet får folk til å hoste, håndverkere skal jobbe og svette, og det skal foregå midt i den travle hverdagen, med alle livets tilfeldige lyder som akkompagnement, gjerne mens intetanende skoleelever og mødre med barnevogner presser seg forbi på fortauet, slik de gjør det nå her i Arups gate. Kari Gorwitz tar ordet, og forteller at grunnen til at de steinene skal legges ned akkurat her, er at det var her Gorwitz-familiens blikkenslagerverksted en gang lå.

– Min bestefar startet dette blikkenslagerverkstedet i 1920. Han kom fra Latvia, fra byen Liepaja, i 1910. Han var da allerede forlova med min bestemor, og de gifta seg i Oslo samme år. Han var blikkenslager hele sitt liv, det samme var alle hans seks sønner, og en av dem var min pappa. De bodde oppe i Jotunveien 17 på Bekkelagshøgda, men der var det ikke praktisk mulig å legge steinene ned i gata. Derfor passer det veldig godt at de blir lagt ned akkurat her, på stedet der mennene i familien ble arrestert den 26. oktober 1942. Kvinnene ble arrestert hjemme på Bekkelagshøgda, den 26. november 1942. Vi er så takknemlige for disse snublesteinene som vi har fått i dag, sier Kari Gorwitz.

Faren Moritz døde fredelig i 2010, 97 år gammel, etter et langt liv med kona Ragnhild og de tre døtrene Unni, Edel (oppkalt etter tanten), og Kari. I alle år etter krigen måtte han leve med de smertefulle minnene fra tida i fangeleiren på Berg, der de jødiske fangene fikk lite mat og ble grovt mishandlet, og der han opplevde tapet av sin familie. Det verste for ham var det som skjedde om morgenen den 26. november 1942, da alle de jødiske fangene skulle sendes til «Donau» i Oslo. De ble stilt opp til appell, og faren og brødrene hans ble ropt opp. De måtte stille seg til høyre. Selv ble han stående igjen med mennene som var «arisk gifte». Tilfeldigvis var det også han som tok vare på en eske med det Gorwitz-familien hadde fått utdelt av proviant til reisen. Moritz sto der igjen med en eske full av brød og fiskekaker, og måtte se på at faren og brødrene ble jaget av gårde. Han fikk ikke tatt farvel, eller gitt dem deres del av maten. Han så dem aldri igjen.

LES OGSÅ: Stillheten etter Steinmann

– Dette plaget ham i alle år. Han gråt alltid når han fortalte dette, sier Kari til Dagsavisen.

– Det plaget ham veldig at de måtte ta fatt på den lange reisen til Auschwitz med båt og i kuvogner, uten mat, mens han ble stående igjen med alt, sier hun.

Resten av krigen levde Moritz Gorwitz i leiren med uvissheten om hva som hadde skjedd med familien hans. Når nye fanger kom til Berg, formidlet de rykter om hva som skjedde med jødene i Tyskland, men han visste ingenting om gasskamrene. Det fikk han først vite etter krigen.

Kari Gorwitz vokste opp med en far som hadde fått nesten hele sin nærmeste familie utslettet. Foreldrene, fem brødre, to søstre og en svigerinne.

– Han var et varmt og livsglad menneske, som hadde en egen evne til å leve her og nå. Kanskje det var denne evnen som berget ham gjennom lidelsen, at han alltid greide å være til stede i øyeblikket og glede seg over det.

– Han var også ganske åpen om det han opplevde under krigen, og var ikke redd for å vise følelser. Han var stolt av de diktene han og fangevennene hans skrev på Berg for å holde motet oppe, og kunne både le og gråte når han leste dem opp for oss, spesielt diktet «Bergprekenen», sier Kari, som forteller at det i dag er innredet til et lite museum i noen av de gamle cellene i fangleiren på Berg, der et eget rom er viet til Gorwitz-familien. I dag er det moderne fengsel der, og far Moritz rakk å se «Gorwitz-cellen» før han døde. Det var sterk kost for ham.

– Han kunne også snakke om foreldrene sine, og jeg husker at han gråt når han ville lære oss sangene moren hans sang for ham da han var liten, forteller Kari.

– Han vokste opp med jødisk tro og tradisjoner, men etter krigen hadde han ingen tro igjen. Derfor ble han aldri medlem av Det mosaiske trossamfunn, forteller hun.

– Jeg er født ni år etter krigen sluttet, og en oppvekst preget av det traumatiske som hendte. Vi var en svært liten familie som måtte starte på bar bakke. Huset på Bekkelagshøgda var ribbet for alt inventar, verkstedet likeså. Kusiner og fettere visste jeg nesten ikke hva var for noe. I ettertid ser jeg at sorg og savn satt i veggene i huset vårt. Det at faren min sto i evig takknemlighetsgjeld til den «ariske» moren min for at hun berget livet hans, satte nok også sitt preg på ekteskapet deres, forteller Kari.

– Jeg kan huske en gang på skolen, da læreren fortalte oss om tanten min, Edel, som ble hentet på Bekkelaget skole den dagen de ble deportert med «Donau». Hun var bare 14 år da politiet kom for å hente henne, og hun hadde skreket høyt og forsøkt å hoppe ut av bilen hun satt i, for så å bli slengt inn igjen. Jeg syns det var så uvirkelig og fælt at det var tanten min hun snakket om. Jeg likte ikke helt å få den oppmerksomheten i klasserommet, sier Gorwitz, som de siste årene har stilt seg selv spørsmålet: «Hvem ville jeg vært uten Holocaust?» «Krigen tok fra oss en stor familie og vår jødiske kulturarv», skriver hun i en personlig beretning i boken «Quislings hønsegård». «Vi har levd med sorgen og smerten over dem vi aldri fikk møte. Savnet etter storfamilien vi kunne vært en del av».

LES OGSÅ: Steintung historie om den jødiske familien Ullmann

Vi står fortsatt utenfor det som en gang var familien Gorwitz` blikkenslagerverksted i Gamlebyen. Familien fra Latvia var en del av det lille, men livlige østjødiske håndverkermiljøet på Oslo øst som kom over fra de baltiske landene i årene etter 1900, mange av dem som følge av fattigdom og tsarregimets stadig tøffere behandling av jødene i Baltikum. Adolf Gorwitz dro først til Tyskland og Danmark, men endte til slutt opp på ett rom og kjøkken i Fredensborgveien i Oslo. Kona Lina kom etter fra Latvia, og sammen fikk de ni barn. De hadde det trangt og fattigslig, men Adolf startet sitt eget blikkenslagerverksted, og en dag på 1920-tallet vant han sammen med en kamerat 50.000 i Pengelotteriet. Slik fikk han råd til å bygge seg et hus på Bekkelagshøgda. Høsten 1942 ble Adolf varslet om at noe forferdelig kom til å skje de norske jødene. Han tenkte trøstig at det sikkert bare var oppspinn. Han hadde ikke gjort noe galt, hadde alle papirene i orden og var norsk statsborger. Dessuten hadde familiens menn blitt arrestert en gang tidligere, i 1941, og da blitt sluppet fri igjen etter kort tid.

Etter at Kari Gorwitz har holdt sin lille tale om familien sin der ved de nylagte snublesteinene utenfor bestefarens gamle blikkenslagerverksted, henleder hun oppmerksomheten mot to mennesker i den lille gruppen. Først mot den eneste gjenlevende av Adolf Gorwitz` ni barn, en eldre, utrolig blid dame i rullestol. Det er Mally Gorwitz.

– Dette er Mally! sier Kari Gorwitz stolt.

– Hun er min tante, og er ett av to viktige tidsvitner som vi har med oss i dag. Vi har også med oss min søster, Unni, som var tre år gammel da krigen i Norge brøt ut, og som var med mamma for å besøke pappa da han satt internert på Berg. Mally ble syk ved krigens utbrudd og var på Gaustad sykehus under hele krigen. Dermed sparte hun livet. Hun blir 98 år nå i desember.

Forsiktig nærmer vi oss Mally der hun sitter i rullestolen. Hun var syk i mange år også etter krigen, men flyttet etter hvert for seg selv og klarte seg alene i en leilighet på Lambertseter. Nå bor hun på aldershjem, men er ennå såpass sprek at hun synger i kor, og i dag er hun i form til å bli med på en lang dag med nedleggelser av snublesteiner. Hun sitter der i rullestolen og studerer tydelig navnene på de gylne firkantene i asfalten, navnene til foreldrene, de sju søsknene og svigerinnen Ida. Mally nikker for seg selv, det er ikke godt å si hva hun tenker innerst inne. Men stadig må hun strekke hendene sine etter familiens aller yngste, Evelina på to år - Moritz`tippoldebarn. Hun er foreløpig siste skudd på familiestammen.

Da den jødiske befolkningen i Oslo ble deportert den 26. november 1942, tok nazimyndighetene med seg alle de kunne få tak i, også eldre på sykehjem og pasienter på sykehus. De tok også med seg psykiatriske pasienter, noen av dem svært dårlige. Likevel ble Mally ansett for syk til å deporteres, eller kan hende var det en lege eller psykiater som holdt en beskyttende hånd over henne. Etter krigen fikk hun vite at hele familien hennes, utenom broren Moritz, var blitt drept i Auschwitz.

LES OGSÅ: Nordmenn sikret jødeutryddelsen

Vi forlater blikkenslagerverkstedet i Gamlebyen, og drar til Jernbanetorget, der det skal legges ned to snublesteiner for Ida Gorwitz` mor og bror, Sara og Leopold Rottmann, også de deportert og sendt til Auschwitz den 26. november 1942. Siden går turen opp til Geitmyrsveien på St. Hanshaugen, der det blir lagt ned en stein for David Isak Bermann. Sønnen hans, Narve, leser en kort tale. Selv var han bare tre år da faren ble deportert til Auschwitz, og han har derfor ingen egne, klare minner om ham. Men han har vokst opp med historien om faren som ble sendt først på arbeidsleir til Nord-Norge, siden til konsentrasjonsleir i Tyskland, men som sendte brev hjem der han skriver at han fortsatt håper på å få komme hjem. Ved siden av Narve står broren Ingar, som ikke var født da faren ble tatt. Faren fikk tilsendt bilder av begge guttene i posten, men fikk aldri sett sin yngste sønn i virkeligheten. En gyllen stein i asfalten er alt som er igjen av småbarnsfamilien som en gang bodde her på St. Hanshaugen.

Gorwitz-familien er også med til St. Hanshaugen, det samme er Mally i rullestolen sin. Dagsavisen blir stående og snakke med Kari Gorwitz eldste søster, Unni, hun som var tre år da krigen brøt ut. Hun var seks år og gikk i første klasse om morgenen den 26. november 1942. Tilfeldigvis hadde hun sovet i besteforeldrene Adolf og Linas hus på Bekkelagshøgda den natten, mens moren hennes var på jobb. Grytidlig om morgenen kom Unnis lærer og hentet henne, i frykt for at eleven hennes skulle bli sendt ned til «Donau». Læreren hadde fått høre om aksjonen mot jødene, og fikk med seg Unni til et hus i nabolaget. Der holdt hun henne i skjul til aksjonen var over. Unnis besteforeldre og tanter ble tatt med ned til «Donau». Den eneste som var igjen i besteforeldrenes hus i Jotunveien, var hunden Jack. Ellers var alle plutselig borte. Besteforeldrene, tantene. En måned tidligere bestefaren, onklene og faren.

– Jeg husker at lærerinnen min hentet meg om morgenen. Jeg skjønte ikke noen ting. De andre ble arrestert, og sendt ned til «Donau», sier Unni Gorwitz.

Men familiens hund tok ikke politifolkene med seg. Jack var alene igjen i huset.

– Etter en stund kom hunden vår og fant meg. Den luktet seg fram til oss, sier Unni, tydelig beveget ved tanken.

Etter noen dager i skjul tok moren Ragnhild Unni med til besteforeldrene hennes i Valdres. Der ble hun et halvt års tid, for helt trygge var de ikke for at nazistene kunne finne på å hente henne. Etter det bodde hun og moren i familiens lille hus i Solveien på Nordstrand. Når moren var på arbeid, måtte Unni være hjemme alene, med streng beskjed om ikke å åpne hvis noen fremmede kom. Jevnlig måtte de to melde seg på politistasjonen på Nordstrand. Hvis ikke, truet nazimyndighetene med å deportere også Moritz Gorwitz til Tyskland. To ganger dro mor og datter ned til fangeleiren på Berg i Vestfold for å besøke ham. Den første gangen fikk de ikke treffe ham, og pakken de hadde med, tok fangevokterne selv. Andre gangen lot faren som om han var syk, og ble sendt til sykehuset i Tønsberg. De besøkte ham der. Unni husker godt at faren så fremmed og stakkarslig ut, tynn og i fillete, dårlige klær.

LES OGSÅ: Vond film om det russiskle holocaust

Noen dager før freden 8. mai 1945 ble han sammen med de andre jødiske, «arisk gifte» fangene sluppet fri.

Etter krigen dro Moritz Gorwitz hjem til Oslo. Han ble gjenforent med kona Ragnhild og lille Unni, og fikk etter hvert vite at hele familien hans var drept, alle bortsett fra hans syke søster Mally på Gaustad. Alene overtok han farens blikkenslagerverksted, som jo var tømt for alt utstyr, og det som hadde vært foreldrenes hjem på Bekkelagshøgda, der også alt inventar var borte. Moritz fikk dessuten vite at foreldrenes gjenværende familie i Latvia også var totalt utslettet i nazistenes Holocaust i øst. Alle bortsett fra kusinen Fanny og hennes mor. De to hadde overlevd i en konsentrasjonsleir i Tyskland. Men da Moritz forsøkte å få dem til Norge, sa norske myndigheter nei til det. De dro i stedet til Israel og etablerte seg der.

I 2004 tok døtrene både Moritz og Mally til Auschwitz og Birkenau for å se leiren der foreldrene og søsknene døde. Både bror og søster ble trillet rundt i leiren i rullestoler. Nå som Moritz er død, er bare Mally igjen. I desember skal hun altså fylle 98 år. Vi betrakter henne der hun sitter i rullestolen, mens hun studerer de ti gylne, små snublesteinene i Arups gate, mens hun smiler litt for seg selv. Der er navnene: Adolf, Lina, Elias, Leopold, David, Herman, Bjarne, Ida, Ester. Og Edel, som bare var 14 år.

– Jeg er lykkelig akkurat nå. Det er jeg, sier Mally Gorwitz.

– Dette er et godt minne, sier hun.

– Dette er jo en heder til familien din?

– Ja, det er det. Og så får folk se hva som skjedde med oss, nikker Mally Gorwitz.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!