Storgata er en av byens logistiske hovedårer, noe som burde gjenspeiles i et yrende kafeliv og variert shopping.

Europas styggeste hovedstad

KOMMENTAR: Svake politikere og utbyggere gjør hovedstaden stygg. Sentrum er under permanent renovasjon og Storgata er forslummet. Havneområdet drukner i en lapskaus av dårlige ideer. Gjennom selvskading kjøper Oslo en plass i det urbane himmelriket.

Av Anlov Mathiesen

Mentalhygiene. Reklame, søppel, trafikk, støy, utbygging, vond lukt. Mange elementer bidrar til en byopplevelse. Og i en stresset hverdag er det lett å undervurdere sansenes effekt på velværen. Vår hovedstad har pådratt seg en klassisk småbysykdom: Offentlig styringsvilje fordunster til fordel for økonomisk vinning. Resultatet ser du rundt deg i gatene: Et kronisk uferdig sentrum som er blitt blant Europas minst trivelige. Et jernbaneområde fra et vondt mareritt. Og vår alles perle, fjorden, blir mer utilgjengelig for hvert nye «moderne» bygg som oppføres.

Siciliansk inspirasjon. Tankene går til sydligere strøk, der evige renovasjonsprosjekter utgjør en naturlig del av bybildet. I fattige italienske regioner som Basilicata, Calabria og Sicilia er tomme stillaser like familiært som espresso til morgensola. Kombinasjonen av optimisme og dårlig råd gir mange konkurser, så i motsetning til Oslo har de en halvgod unnskyldning. Vår eneste forklaring er at alt skal bli perfekt en gang i fremtiden. Ikke ulikt den sekterisk religiøse som ofrer alt for lykke i det det hinsidige. Gjennom selvskading gjør Oslo seg fortjent til en plass i det urbane himmelriket.

Lavhus. Hovedstaden både burde og kunne vært en lavhusby. En Nordens idyll av sjarmerende tre-etasjers bygårder med fjordutsikt. Der sjøen var tilgjengelig fra alle byens områder. Verdig, oversiktlig og vakker, helt i Harald Hals og Christian Kvarts ånd. Slik er det dessverre ikke blitt. Folkevalgte og andre med tildelt eller tilrevet makt forvalter byen og rommene som valuta på et eiendomsmarked blottet for estetiske verdier.

Fatal nybygging. Sammen med sentrum, Bjørvika og resten av fjorden er de nye ferdig-byggene det mest synlige utviklingstrekket. Hovedstaden er i ferd med å drukne i ferdige modulblokker. Av meglere, utbyggere og politikere omtalt som «moderne», men i realiteten billigkjede-produkter som like gjerne kunne vært hentet rett fra en østeuropeisk forstad. Billig og raskt. Forretningsmessig fungerer dette utmerket for utbygger og megler, men det ødelegger byen. Det offentlige rom er ikke en lavprisbutikk, det er rommet vi eksisterer i hver eneste dag.

Les også: Høyre: – Byrådet svikter miljøambisjonene i Bjørvika

Bondsk skam. Det offentlige har gitt fra seg nærmest all byggemakt til private interesser. Og ønsket om profitt skjules gjerne bak tomt snakk om «modernitet» eller «urbanitet». Begreper vi nordmenn dessverre er pinlig svake for. Fordi vi fortsatt har bonden og provinsen i oss, fordi vi så altfor gjerne ønsker å hevde oss med kontinentet eller de store, tøffe byene. Alt som klinger av New York eller London er stas. Dette gjelder også i høyeste grad arkitekter og intellektuelle fintenkere. Vær heller stolt av at Oslo ikke rager i skyene, at det fortsatt er mulig med solstrimer i gatene.

Visuell forslumming. Ingen steder i Norge eksemplifiserer vår manglende arkitektoniske identitet tydeligere enn Bjørvika. Det gamle havneområdet er blitt utbyggernes definitive indrefilet, og et lappeteppe av dårlige ideer og manglende helhet. Eller på utbygger- og politikerspråk: «moderne» og «urbant». Den såkalte Barcode-rekka kan være en av byens dårligste ideer på lang tid, i hard konkurranse med Galleri Oslo og byutviklingen i Storgata. Man ønsket seg en egen liten raffinert skyline, men fikk en komplisert og kostbar utedass. En dass som ikke engang kan brukes av innbyggerne. Den som er ansvarlig for å blokkere byens utsyn mot sjøen med en lapskaus av studentskisse-bygg bør straffes med buksevann.

Les også: – For mange rustilbud i sentrum

Ønsket forslumming. Storgata er en av byens logistiske hovedårer, noe som burde gjenspeiles i et yrende kafeliv og variert shopping. Noe byplanleggingen setter en effektiv stopper for. Her har man nemlig med fullt politisk og faglig overlegg sørget for å samle byens mest slitne outsidere. Junkier, romfolk, alkoholikere og psykotiske byoriginaler kappes om å gjøre gata til en parodi. Stadig skriking, bråk, overdoser og ambulanseutrykninger har forvandlet gata fra sørgelig uutviklet til direkte forslummet.

Enkle grep. Hovedstadens ytre vanskjøttes, og fortjener nye, kjærlige hender. Oslo må behandles med respekt og verdighet, som en kvinne man elsker og beundrer. Ikke som en slave man selger på markedet. Svært enkle grep kan gjøre underverker for byens slitne partier. Farger, friske malingsstrøk og planter koster lite, og er sikre velværevinnere. Vi har fortsatt altfor mange skittengrå betongmareritt fra 60- og 70-tallet, og rødbrune, depressive gigantborettslag. Mal dem og skap liv, der folk trasker slitne i den lange Oslovinteren.

Oslo er fortsatt vakker, men risikerer å eldes uten verdighet. Hun har brent mange ganger, byen. Fortsetter vi utbyggingen som idag, er det kun en ny brann som kan føre byutviklingen tilbake i folkets hender.

Les også: De fikk terningkast 6 av Dagsavisen i fjor. Nå må restauranten stenge dørene.