«En stakkars mann var fullstendig deformert»

«En stakkars mann var fullstendig deformert, med brukket kjeve og svullen tungen hengende ut av munnen. Han virret og forsøkte å reise seg. Jeg fuktet hans tørre lepper ...»

Slik skildrer den sveitsiske forretningsmannen og filantropen Henry Dunant sitt møte med et av utallige hjelpeløse krigsofre i boka «Minner fra Solferino». I 1859 var Dunant på reise gjennom dagens Nord-Italia, som da var åsted for de italienske samlingskrigene. Ved landsbyen Solferino sto et av de blodigste slagene mellom de østerrikske, franske og italienske styrkene, og her ble sveitseren vitne til at rundt 40.000 krigssårede ikke fikk den hjelpen de hadde skrikende behov for.

På de norditalienske slagmarkene vadet Dunant i gjørme, lemlestede kropper, døende og sårede – de aller fleste uten tilgang til noen som helst hjelp, pleie eller lindring.

Dunant organiserte dermed lokale frivillige kvinner til å pleie de sårede, uavhengig av hvilken krigsside de tilhørte.

Mottoet deres ble «tutti fratelli – vi er alle brødre», og dette la grunnlaget for både den første Genèvekonvensjonen og opprettelsen av Røde Kors i 1863.

LES OGSÅ: Ridderen av det røde kors

Nasjonal beredskap

Røde Kors i Norge ble stiftet allerede to år etter, i 1865, som «Foreningen for Pleje af Syge og Saarede i Feldt og for Understøttelse av Saarede og Faldnes Efterladte».

Innstillingen om å opprette en hjelpetjeneste var da godkjent av kongen i Stockholm.

– I begynnelsen var Røde Kors’ virksomhet i Norge begrenset til å samle inn penger som skulle brukes i tilfelle krig – for å kunne hjelpe sårede og etterlatte, opplyser Eldrid Mageli, historiker og forfatter av boka «Med rett til å hjelpe. Historien om Norges Røde Kors.»

– I 1892 kom en lovendring i organisasjonen som åpnet for arbeid også i fredstid, og dette frigjorde innsamlede penger. Utdanning av sykepleiere ble for eksempel nå viktig for Røde Kors, og dette sto godt til organisasjonens grunnprinsipp om å bekjempe lidelse og død, sier Mageli.

Fra det første kullet med sykepleiere ble uteksaminert fra Røde Kors i 1896, og fram til høyskolene overtok driften i 1973, var denne virksomheten et av Røde Kors’ hovedområder.

Norsk velferd

Røde Kors’ virke er basert på frivillighet, nøytralitet og beredskap, og den norske nasjonalforeningen har utdannet sykepleiere, drevet sykehus og bygget behandlingsinstitusjoner for alt fra tuberkuloserammede til psykisk utviklingshemmede. Bistand til fattige og «trengende» var tidlig en fanesak, og under og etter andre verdenskrig dannet organisasjonen frivillige hjelpekorps over hele landet. Betydningen av beredskap og førstehjelp fikk med dette gjennomslag i mange nye sosiale lag.

– Norske husmødre har vært premissleverandører innen helse- og sosialpolitikk med sitt frivillige arbeid i Røde Kors. Gjennom disse kvinnene har organisasjonen bidratt til å forme vesentlige sider av det norske velferdssamfunnet, mener Eldrid Mageli.

På 1950- og 60-tallet tok Røde Kors initiativ til besøkstjenester på sykehus og i fengsler, til forebyggende ungdomsarbeid og leirskoler. Barns oppvekstkår ble en hovedsak, og det ble særlig satset på omsorg for utviklingshemmede barn.

Tilbudet til denne gruppen var dårlig, og etterspørselen etter pleieplasser stor. Røde Kors-kvinnene bøtet på dette ved å drive institusjoner der barna fikk pleie og undervisning.

– Kvinnene var pionerer i samtiden, men de var også tilbakeskuende, sier Eldrid Mageli og forklarer:

– De gikk ikke i front med tidens nytenkning om integrering og like rettigheter, men var i stedet entusiastiske amatører med store hjerter. De syntes synd på barna og ville verne dem fra «normalsamfunnet». Omsorgen de tilbød, fikk etter hvert et gammelmodig preg.

Flyktninger og internasjonalt arbeid

På 1980-tallet ble hjelp og bistand til asylsøkere og flyktninger en viktig del av Norges Røde Kors’ virke, og på et tidspunkt drev organisasjonen over halvparten av alle landets asylmottak, på vegne av myndighetene.

– På 1990-tallet var dessuten Røde Kors dypt engasjert i humanitær bistand til ofre for den dramatisk krigen på Balkan, gjennom sin internasjonale avdeling. Og her, som i alle Røde Kors’ operasjoner og prosjekter, har nøytralitet og frivillighet vært viktige grunnprinsipper, sier Eldrid Mageli og tilføyer:

– Frivilligheten har dessuten alltid vært en viktig drivkraft for de frivillige selv: Man ønsker å gjøre noe meningsfylt – det gir så uendelig mye tilbake! (NTB Tema)