En saga blott ved Nøklevann

Ifølge den ferske boka «Sarabråten – godset i skogen» av Even Saugstad kan bosetninga på Sarabråten, eller Jørgensrud som plassen også har hett, spores tilbake til 1300-tallet.

Det ble drevet jordbruk der allerede før Svartedauden la gårdene i området øde. Seinere ble eiendommene kirkegods, for så i likhet med all annen mark å komme i kongens hender ved reformasjonen.

Sarabråten og flere andre østmarksgårder fikk privat eier i 1659. Nederlenderen Selius Marselis hadde tjent seg rik på salg av blant annet våpen, korn, og trelast i det krigsherjede Europa, og forsto også å skaffe seg fortjeneste ved å yte lån til folk i pengenød. Blant andre den dansk-norske kongen. Ifølge Store Norske Leksikon fikk Marselis til gjengjeld særrettigheter som skattefrihet, tollfrihet og fritak for å måtte ta borgerskap i Kristiania. Ikke desto mindre lurte han kronen for 50.000 riksdaler i forbindelse med en handel. Men han ble ikke stilt til ansvar. I stedet ble det inngått nye avtaler om låneforretninger. Betaling fikk Marselis blant annet som pant i jordegods, hvilket innbefatta eiendommen Sarabråten.

Sarabråten ble videresolgt flere ganger, men eierne bodde ikke på gården. Det var tømmeret i skogen, og inntektene fra trelasteksporten, de var ute etter. Ulike oppsittere eller husmenn bodde på plassen, dyrka marka og holdt husdyr nok til å kunne fø seg og familien. De hadde arbeidsplikt i skogen og på gården som plassen til enhver tid sorterte under. I lange tider var det Rustad.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Blant de mest kjente av Sarabråtens eiere er Peder Cudrio (1704–1765), i sin tid en av Kristiania-områdets rikeste menn. Ikke mindre kjent var enka hans, Karen (1716–1797), på folkemunne kalt Cudrona, som dreiv godset videre i 30 år etter ektemannens død. (Navnet Cudrio skal være en fornorsking av det franske Coudrioux.) Familien eide Losby og 2/3 av Østmarka i tillegg til en rekke andre eiendommer. De bodde både på Skullerud og i Kristiania.

Cudrona beskrives som en svært standhaftig og foretaksom kvinne. Flere skogsveier i Østmarka ble til på hennes initiativ. Mest kjent er «plankeveien» som ble anlagt i 1760 og forkorta veien fra Elvåga til Nøklevann og Østensjøvannet med 1 mil.

Godseieren befarte sjøl eiendommene sine og skal ha vært litt av et syn når hun ankom ridende på sin hvite araber. Flere steder i Østmarka ble oppkalt etter henne.

Cudrioberget var stedet der hun møttes med fullmektigen fra Losby for å levere oppgjør til skogsarbeiderne. En spesielt stor stein ble hetende Cudrios stein, ei gammal kronglebjørk fikk navnet Cudrona, angivelig fordi den var like vrien og vrang som sjefen sjøl.

I 1804 var handelsmannen Peter Lumholtz eier av Sarabråten og en rekke andre plasser i området. I motsetning til sine berømte etterkommere var han lite begeistra for at allmennheten gikk på tur i skauen hans. En annonse han fikk rykka inn i Norske Intelligenz-seddeler «Til almindelig Efterretning....» tyder på at han ble plaga av folk som tok seg til rette. Der forbød han «alle og enhver uberettiget» å «jage, skyde eller fange Harer, eller fuglevildt» i skogene hans, samt å « andbringe Fiskerier» i «tilhørende Vande». I særdeleshet advarte han, «det være sig ung eller gammel», mot å bruke ild i skogen.

Økonomiske nedgangstider førte til konkurs for Lumholtz, og i 1818 ble Sarabråten lagt ut for salg, men først i 1822 ble eiendommen solgt, til en ny handelsmann, Jørgen Young. I 1838 ble plassen solgt på nytt, til handelshuset Tho. Joh. Heftye & Søn. Konsul og bankier Thomas Joh. Heftye kjøpte Sarabråten av familiefirmaet i 1849.

Med på alle salgene fulgte antakelig husmannsfamilien. Fra 1854 var det Kristian Jensen og Ellen Olsdatter som drev plassen. I 1865 bodde også Kristians far, parets tre sønner samt ei tjenestejente og en tjenestedreng der. De to siste var antakelig yngre søsken av kona.

Husmannsfamilien dyrka bygg, havre og poteter og hadde to hester, tre kuer og to sauer. I 1891-folketellinga var Kristian Jensen blitt forfremma til forpakter. Sønnene var da flytta hjemmefra, men paret hadde tre pleiebarn og ei datter som var oppkalt etter plassen: Sara.

Fortsettelse følger.