En dannelsesreisende

Få har som Francis Sejersted bidratt til nordmenns forståelse av oss selv og vår rolle i et større fellesskap. Som anstendigheten personifisert har han forklart vår tids underliggende samfunnsendringer og lagt grunnlaget for et offentlig ordskifte hvor hensynet til ytringsfrihet og åpenhet er et gitt premiss.

Francis Sejersteds kloke meninger, uredde nyanseringer og sjenerøse holdning vil stå igjen som umistelige egenskaper og rettesnorer selv om han ikke lenger er blant oss. Som leder av Ytrings­frihetskommisjonen fikk han gjennom en uvurderlig oppgradering av grunnlovens paragraf 100. Gjennom blant annet vektlegging av «Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse», samt beskyttelse av minoriteter, ble lovendringen som forutbestemt inn i dagens opprørte debattklima hvor det offentlige rom er arena for å «diskutere rasistiske uttalelser og imøtegå dem». – Slik kan man få en renselse, forutså Sejersted ved kommisjonens innstilling i 1999. Selv fortsatte han arbeidet for ytringsfriheten gjennom styreledervervet i Stiftelsen Fritt Ord.

LES OGSÅ: – En søyle i norsk samfunnsliv

Så var det kanskje ufattelig, som enkelte røster i de radikale akademiske fløyene skal ha hevdet, at «en så stor begavelse kan være Høyre-mann». Selv var han aldri i tvil om eget ståsted, men gjentok ofte: «At jeg stemmer Høyre, er nå én ting, men at alle de andre gjør det, har jeg vanskeligere for å forstå». Hans nære venn og professorkollega Rune Slagstad har gitt den tydeligste karakteristikken på Sejersted i så henseende: Verdikonservativ, men framfor alt en «liberal sosialdemokrat som stemmer Høyre av konservative grunner».

Høyres partileder Erna Solberg skulle etter valgnederlaget i 2005 ha seg frabedt at Sejersted ble kalt partiveteran. Derimot var Sejersted Høyres historiker gjennom fire bind, og han hadde klokkertro på politikk som et egnet redskap for fellesskapet. Tross pessimistiske anslag på sosialdemokratiets vegne slo han fast i sitt hovedverk «Sosialdemokratiets tidsalder» – om Norge og Sverige i det 20. århundre – at historikernes oppgave er å avsløre mytene og gjennom historien i seg selv skape nye fortellinger.

Francis Sejersted var først og fremst historiker, og tok tidlig en utfordrerposisjon til datidens akademiske hegemonier og sin egen foreleser Jens Arup Seip. Han overlot klubben i formannsstafetten i Det Norske Studentersamfund til Hans Fredrik Dahl. Sammen sto de to påtroppende samfunnsaktørene og kjødelige fetterne for et familiært brudd i henholdsvis blått og rødt, og fra familiens jurist- og embetsmannstradisjoner, i rekken blant dem Sejersteds far, høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted. Sønnen ble i stedet dosent i økonomisk historie i 1971 og fra 1973 Norges første professor i økonomisk og sosial historie. Han giftet seg med Hilde Robberstad, lektor i latin og norsk ved Oslo Katedralskole.

Om noen i dette landet kan tillegges intellektuell makt, så må det være Sejersted gjennom sine verv, publikasjoner og betrodde oppgaver i fellesskapets tjeneste. Hans analyser av embetsmannsstaten, rettsstaten og videre de økonomiske konsekvensene av Nicolai Ryggs pengepolitikk på 1920, ble avgjørende for karrieren. Han brant for den kollektive hukommelsen gjennom Store Norske Leksikon og i engasjementet rundt Nasjonalmuseet. Alvoret i minen og hans saklige, nesten arrogante framlegging skjulte langt på vei et humørfylt vesen, et sprudlende oppkomme av vennlighet og tilstedeværelse. Vestkantens og konservatismens sol skinte nok ned på den unge Sejersted, som ble formet i klikken rundt Minerva-tidsskriftet hvor Lars Roar Langslet var redaktør og mottok sitt festskrift allerede som 21-åring. I stedet for sementering så Sejersted liberalismen i tradisjonen til den unge Marx, Hannah Arendt og Jürgen Habermas, med offentlige og demokratiske prosesser som veien til endring.

Sejersted skulle få sitt festskrift først ved 70-årsdagen, men alvoret hang ved. Som så mange andre som er voksen allerede fra barnsbein av, veide dannelsen og anstendigheten tungt i hans offentlige tilnærmelse til sak og sakskompleks. Kombinert med en naturlig autoritet sto han derfor klippefast i de mange stormene han valgte, enten det var utnevnelsen av kontroversielle fredspriser eller Fritt Ord-pris til Nina Karin Monsen.

For nordmenn flest er det bildene av Francis Sejersted foran de tunge tredørene i Nobelinstituttet som har brent seg fast for ettertiden. Med stoisk ro og med ansiktet i karakteristiske naturlige folder hadde han hele verdens øyne rettet mot seg som leder av Den norske Nobelkomité i årene 1990–1999. Det lå ikke lette avgjørelser bak navnene han offentliggjorde, og noen av dem går inn som de mest omdiskuterte i fredsprisens historie. Oslo-avtalen avgjorde prisen til Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, og splittet Nobelkomiteen. Sejerstads tro på forsoning ble videre demonstrert med prisen til Nelson Mandela og de Klerk, mens viljen til å påvirke fredsprosessene inkluderer priser til partene i Øst-Timor, til burmesiske Aung San Suu Kyi og Solidaritets grunnlegger Lech Walesa. Slik ble så vel den norske som den internasjonale offentligheten historikerens naturlige taburett, enten det gjaldt fredsspørsmål, ytringsfrihet, demokratiske prosesser eller menneskerettigheter.

«We are all beautiful», skal han ifølge et portrett i tidsskriftet Prosa ha sagt i sine årlige julebordstaler på Senter for teknologi og menneskelige verdier, som han selv ledet. Han mente skjønnheten kom gjennom troen på at vi alle har en misjon, og at den består i å «redde verden, i hvert fall litt?». Francis Sejersted oppfylte misjonen og vel så det.