Christopher Rådlund og Lene Ørnhoft er to av beboerne i St.Olavs gate 9. FOTO: Hilde Unosen

En annen verden midt i byen

Oslo er den hurtigst voksende byen i Europa, og nye bygg spretter opp i raskt tempo. Men det er noen som ser med bekymring på utviklingen. Bli med til kunstnerkollektivet som kjemper mot moderne minimalisme.

Ta en titt på innsiden av kunstnerkollektivet i bildeserien over!

Det er ikke sikkert du tenker over det med en gang. Men hvis du går forbi på nattetid er det i hvert fall lys i leilighetene i første og tredje etasje. Inn i den ene oppgangen vil du se et gigantisk gipshode. Oppover husveggene henger hoder dekorert med maling i rødt, blått og gull. Og hvis du er så heldig å komme inn i bakgården, venter en hage det knapt finnes maken til i Oslo. I St. Olavs gate 7-9, sentralt i Oslo og vest for Akerselva, finnes et av byens stadig mer sjeldne alternative miljøer.

Her bor Lene Ørnhoft, Benjamin Bergman, Christopher Rådlund og flere andre kunstnere. De bor i hver sin leilighet, men er ofte sammen.

– Jeg hører når det er Christopher som banker på, ler Lene Ørnhoft.

– Han sparker nærmest inn døra. Hvis jeg holder på i kjøkkenet hører jeg ikke forsiktig banking. Leandro, som skal flytte inn her, banker veldig forsiktig. Og Era, som også bor her, har sin måte å banke på, sier Ørnhoft.

– Dette er vel kanskje blitt en adresse for aktivister og avvikere, flirer Arne Sødal, som er arkitekt og ildsjelen bak Senter for frie kunster.

Et kunstnerkollektiv kan vi kanskje kalle miljøet i St. Olavs gate. Det er en tradisjonsrik gate i så måte. St. Olavs gate 9 er en gård fra 1800-tallet, tegnet av arkitekten Wilhelm von Hanno, som angivelig fikk tomten som betaling for sitt arbeid med å ferdigstille Trefoldighetskirken. Høyt opp i etasjene i denne bygården skal Knut Hamsun ha sittet da han skrev «Sult».

Det var arkitekten Arne Sødal  som sammen med advokat Audun Engh, og med støtte fra kunstsamler Petter Olsen, etablerte Senter for frie kunster. Stedet fungerer som utstillingssted, undervisningslokaler for malerkunst, og et samlingspunkt for kunstnere og andre som er opptatt av klassisk, tradisjonsbasert kunst og arkitektur. Flere tilfeldigheter har gjort at disse menneskene har funnet sammen akkurat her.

– Det var en fest. Jeg ble invitert til å delta i en arkitektursammenslutning for nylaget tradisjonell arkitektur, som egentlig er ganske uglesett. Arne Sødal var interessert i å samle flere kreative, og han spurte meg om jeg kjente folk som ville flytte hit. Kontaktnettet mitt ble brukt, og så ble venner og venners venner en del av gjengen. Vi er vel blitt et slags kunstnermiljø, sier Rådlund.

Det er 15 år siden Rådlund flyttet inn.

Oslo er en by i stor forandring. Debatten om byen handler i hovedsak om hvilke nye bygg som skal ligge hvor, hvor dyre vi skal tillate dem å bli, og hvordan de skal se ut sett opp mot resten av Oslos bybilde. For Christopher Rådlund vekker utviklingen med Barcode-byggene i spissen bekymring. I 2012 skrev han en bok sammen med Alexander Z. Ibsen: «En sort bok om arkitektur – hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg».

– For hvert år som går blir dette kunstnerkollektivet mer og mer unikt, og mer en raritet. Vi ser en tydelig gentrifisering av byen. Kunstnere flytter ut av bykjernen, fordi de ikke har råd til å betale så mye. Det fører til at kunstnere rører seg og arbeider mindre i byen, sier Rådlund.

I leiligheten hans kryr det av små kunstgjenstander. Han har utstilt flere små byster i et monter.

– Schiller, Wagner, Beethoven, Mozart, Goya, Bach. Wagner var en bra kunstner, ikke så hyggelig person. Rembrandt.

Han ramser opp.

– Før hadde man det sånn i atelierene. Så kom minimalismen, sier Rådlund.

Han har ingenting imot sentimentalitet, sier han. Tvert imot.

– Det er en sykdom som har rammet kulturen når man får støtte til prosjekter fordi de er usentimentale. Det kan være interessant, men jeg vil ikke ha noe rundt meg som minner om industrialismen. Jeg vet godt hva det har skapt av fordeler og hva det skaper av ondskap. Jeg vil ha stoler som ser ut som om de er laget av snekkere. Folk har stoler i hjemmene sine som ligner dem som står i auditoriene ved høgskolene. Sånne liv skal vi leve? Ikke jeg.

Arne Sødal har ønsket å fortsette tradisjonen som har vært der siden 1800-tallet med kunstnermiljøet som setter sitt preg på gården.

– Stedet er blitt som et fluepapir for kunstnere. Mange av Nerdrum-elevene har vært her. Felles er enigheten om ensidigheten i det moderne, sier Sødal.

Han jobber som arkitekt og driver med byplanlegging for dem som vanligvis ikke blir hørt, forteller han. Gjennom årene har Sødals arkitektkontor engasjert seg i saker der beboergrupper fra ulike deler av Oslo har søkt om hjelp til å få innflytelse over sitt nærmiljø. Nå er det Filipstad-området de jobber med. Men de har også vært aktive for beboere i bydel Gamle Oslo før Barcode-byggene skulle bygges, og Ekeberg Hageby. Seirene har ikke vært mange, men kampene skaper samhold.

– Med Filipstad-prosjektet, for eksempel, har vi møter med beboerne hver fjortende dag. Det gjør jo at vi kommer tett på hverandre, og flere av beboerne dukker opp når vi har vernissasjer og andre ting. Sånn sett er det blitt et ganske stort miljø rundt dette stedet, sier Sødal.

Man kan se dem for seg, skålende rundt et bord. I hatter og finstas. Om det typiske bildet av kunstnerbohemene så sånn ut på 1800-tallet, så har lite forandret seg i dette kunstnerkollektivet. Ved arbeidsbordet til Lene Ørnhoft kan man se et svart-hvitt-bilde av en slik kunstnergjeng. Men bildet er ikke gammelt. Det er faktisk gjengen fra St. Olavs gate under en av mange kveldsstunder. De har gjerne en slags kulturell fest en gang i måneden.

– Jeg er veldig glad i å sette i gang greier, og å få bildekunstnere til å møtes, og være sammen med forfattere og musikere. Arrangerer jeg fest så er det alltid poesiopplesning eller huskonsert. Folk har møttes her, giftet seg og fått barn, sier Rådlund.

Men det er ikke bare fest og fjas. På en helt vanlig dag arbeides det nede i arkitektkontoret. Benjamin Bergman, som har bodd i gården i 19 år, pleier å jobbe på ettermiddagene, og bærer ting ut og inn. Christopher Rådlund står opp i 12-13-tiden, da han bruker natta som arbeidstid.

– Så har vi Lene som surrer rundt her nede med sine sigaretter, spøker Rådlund mot kunstnerkollegaen, som vifter avvisende med armene.

– Håkan, en poet som bor her, lufter hunden Cora, og på sommeren pleier vi å samles i hagen på ettermiddagen. Det er veldig hyggelig. Vi har hatt noen fine hagefester, sier Ørnhoft.

Også hun maler mest om natten. Dagens forstyrrelser kan ødelegge den nødvendige konsentrasjonen, som særlig er viktig i forkant av utstillinger. Kunstnerne her lever i stor grad av kunsten de selger.

LES OGSÅ: Ingvild Hammer – ble husokkupant som 16-åring

I sommer reiste kunstnerne til Transylvania for å holde malerkurs.

– Det er femte året på rad vi arrangerer kurs. Det er veldig vellykkede turer, forklarer Ørnhoft.

I Transylvania går tida med til å male landskap rundt omkring.

– Vi fikk haik på et høylass i år. Vi var fem stykker oppå et stort lass. Og hva tror du skjedde? Alt raste. Men, herregud, det gikk bra. Jeg tror det må være slik det føles når man er med i et snøskred, ler Ørnhoft.

– Vi måtte lete fram alle tingene våre blant høyet, supplerer Rådlund.

– Vi får ta et lavere høylass neste gang. Men det er kanskje litt sånn det var å bo i Europa for 500 år siden, smiler Ørnhoft.

Ellers besøker de også Stavern og Citadelløya om sommeren, som har vært preget av kunstnere siden friluftsakademiet ble etablert i 1910. Hit kom Christian Krohg og flere anerkjente kunstnere.

– Vi inviterer kunstnere som arbeider hver dag. Dette er ingen ferie. Hvis vi ikke er nøye på det, kan det fort skli ut i bading og festing, sier Rådlund.

Kunstnerne har funnet et slags samhold eller fellesskap rundt et felles kunstsyn, som de opplever at er på kant med det rådende synet på kunst og arkitektur.

– Den offisielle politikken nå er at alt skal være nyskapende. Av arkitektur er det hele tida den moderne arkitekturen som får oppdragene og oppmerksomheten. Men man kan være moderne og samtidig benytte seg at vår kulturtradisjon, sier Sødal. Han beskriver et fagmiljø blant arkitekter i Norge der han savner mangfold. Det er vanskelig å stå på utsiden, mener han.

– Har du meninger som ikke stemmer med det rådende synet, faller du lett utenfor, sier han.

– Dessuten er det synd at Oslo blir så strømlinjeformet. Jeg var nylig i Singapore, og jeg kan love deg at du kan plukke ut Barcode-byggene og plassere dem rett inn der. Vi ser ikke på egne lokale krefter og tradisjoner, og ønsket om å bli kvitt «bunads-Norge» gjør at mer og mer av det som bygges mangler identitet. Jeg tror det henger sammen med at vi er blitt veldig rike. Nyrike, sier Sødal.

– Benjamin!

Christopher Rådlund står ute i bakgården, mot hagen som har gjort seg ferdig med sommeridyllen for lengst. Han snur seg og roper opp mot et av vinduene. Ut titter et hode. Benjamin Bergman vinker ned, og kommer ned trappene til uteområdet han bruker mye tid i.

Rådlund benytter ventetida til å fortelle om de mange gangene han har glemt nøkkel og har måttet klatre over den omtrent tre meter høye metallporten til bakgården.

– Så henger man over stengene og veiver, sier han og ler.

I utkanten av hagen er en ring av lys og blomster.

– Det er til minne om en venn av oss som døde, sier Lene Ørnhoft.

Det plystres noen meter unna.

– Han plystrer alltid. Jeg vet alltid når Benjamin kommer, sier hun og smiler.

– Ja, ser her, ja. Det hev ei rose sprungen. Du vet, roser har den rare mekanismen at de kan skru seg på om høsten. Jeg tror jaggu det gjelder kaprifolen her også. Se på alle disse skuddene!

Benjamin Bergman er allerede dypt inne i beplantningen i hagen. Bokstavelig talt.

– Om sommeren er det fersken på dette treet. Men i år var en litt dårlig sommer. Men det ble modent til slutt, sier han.

I den felles hagen finnes sittegruppe, grill, drivhus, snekkerhus, fuglebad, et atelier, og en hel del ulike plantevekster.

– Her er fuglebadet. Her drikker alle fugler. Også byens løse fugler. Det ligger litt mynter oppi her også. Noen har kanskje ønsket seg noe. Å flytte hit kanskje, sier Bergman.

Tidligere har kunstnerne hatt ulike husdyr. De husker særlig Casablanca, høna som gol som en hane.

– Min sønn bodde her oppe, og holdt på å gå fra vettet, ler Rådlund.

– Den var vel litt androgyn. Men den la mange egg, forteller Bergman.

Dessverre skulle historien om Casablanca få en trist vending.

– Det var veldig uheldig. Den fikk i seg tyggegummi, og ble ekstremt tungpustet. Den sto ikke til å redde. Damene som bodde her ble veldig følsomme og ville ta den med til veterinæren for å avlive den. Der fikk den en sprøyte som ikke hjalp et dugg. De måtte sprøyte inn nok for en Sankt Bernhardshund for å ta livet av den til slutt, sier Bergman.

Det er tydelig at Benjamin Bergman er gårdens gartner, også når man ser leiligheten hans. Blant mengder av malerier er også ulike planter.

På veggen i arbeidsrommet henger kunstverker som er under produksjon.

– Jeg har laget en tegnemaskin, sier han, og viser fram en hjemmelaget installasjon med to tråder som er festet til en trekloss med blyant på. I enden av hver tråd er det festet en malerpensel. Bergman tar en pensel i hver hånd og styrer blyanten gjennom trådene, som en slags marionettedukke.

– Det er en ny måte å nærme seg materialet på. Jeg prøver å komme meg ut av det som blir veldig maniert, sier han.

Når han står i atelieret, vet han nesten aldri hva han skal gjøre.

– Det gjelder å komme litt i gang, sier han.

I Christopher Rådlunds leilighet står en rekke bilder med motiver av skyer. Detaljene er viktige.

– Jeg klarer faktisk å slippe arbeidet til slutt. Jeg bare avslutter. Det som er verre er at jeg da kan oppdage at jeg har avsluttet for tidlig, sier han.

For Lene Ørnhoft er det verre å skulle legge fra seg jobben.

– Jeg kan henge meg veldig opp i detaljene. Jeg konsentrerer meg best på natta, når det ikke er forstyrrelser. Man går inn i en modus, sier hun.

– Vi har den muligheten. De som har familie må jo gjerne jobbe på dagen. Vi har jo atelieret vårt i leiligheten, sier Rådlund.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kanskje er det de sene, ensomme nattetimene som gjør at det er ekstra hyggelig å ha noen naboer som er mer enn naboer.

– Som bildekunstner så er man mye alene. Da er det fint å ha andre tett på, så du kan fylle hodet med prat og latter, sier Rådlund.

– Man er aldri alene her, legger Ørnhoft til.

Arne Sødal og familien hans ønsker å holde gården i St. Olavs gate som et kunstnermiljø også i framtida.

– Dette er et sted der underdogs kan få støtte. Jeg tror det er et stort behov for dette i Oslo. Det er en egen harmoni over leietakerne her, sier han.

Rådlund og Ørnhoft tror det kommer til å bo kunstnere her i lang tid framover. Men en skal ut: Benjamin Bergman skal flytte sammen med kjæresten.

– Det er med tungt hjerte. Jeg trives jo veldig godt her, og mye av det som skjedde i mitt ungdomsliv har skjedd her. Men det går ikke an å ha en familie her, sier han, og peker rundt seg på maleriene og malingsflekkene på gulvet.

– Så nå har vi fått lån. Det tok sin tid det også. Det er ikke så lett for oss kunstnere, humrer han.