4
Nøkken
Leirfallsgata 6
Tlf. 932 53 886
Mat 4
Meny 5
Miljø 3
Serevice 5
Prisnivå 4
Nå er ikke Nøkken i folketradisjonen noe trivelig vesen, men restauranten som har fått samme navn nederst på Grünerløkka, er et enkelt, vennlig, sjarmerende og velsmakende tilskudd til bydelens rike restaurantflora. De to deler likevel noen kvaliteter: De er særlig farlige etter solnedgang.
I en årrekke var Bugges Eftf. i det samme lokalet en populær, rustikk kafé med bare mursteinsvegger og gamle, slitte sittegrupper. Stuefølelsen trakk til seg rullende mødre og de breie vinduskarmene ute har fungert, og fungerer fortsatt, som trekkplaster for øl- og soltørste. Nå er Bugges etterfulgt av Nøkken som tilbyr et lyst, åpent lokale med nordisk følelse i vegger, stoler og bord og en enda åpnere meny. Stedets mangel på «konsept» kan nesten forvirre, det er både bar og kafé og restaurant, men ikke la det hindre deg i å stoppe opp på vei oppover Løkka, menyen for middag er nemlig både spennende og overraskende.
Klassisk, amerikansk soul strømmer ut av høyttalerne. En gjeng tidlig i 20-årene med drinker og pils skaper spenn i klientellet og liv i lokalet denne stille tirsdagskvelden. Ungdommene illustrerer Nøkkens profil. Mottakelsen fra betjeningen var uvanlig blid, det er dessverre ikke gitt at det å ankomme et sted lenger utløser så mye som et anerkjennende nikk, men på Nøkken var det hyggelig å komme inn. Brød og litt kremet smør kom kjapt på bordet sammen med to glass tysk kölsch smaksatt med mandarin. Ja, hvorfor ikke? Glem renhetsloven, kjør på, sier vi!
Heller ikke menyen er koscher, men er eklektisk med et urnorsk tilsnitt. På Nøkken kan man spise tradisjonell treretter, men er kanskje mer et sted man tar et glass eller tre og noe å spise. Men det som kalles småretter/snacks fungerer fint som forretter, men vær obs på at det er mye mat. Sommerkvelden gjorde det vanskelig, ja, helt umulig for løven, faktisk, å tvinge blikket forbi første post der det sto blåskjell. Løvinnen så sild og var solgt. Servert på rugbrød med rødbeter, rørosrømme og poteter, var det som kryptonitt på henne. Men også vårsalaten med ferskost og honningglaserte vårgrønnsaker og spekeskinke fristet. Vegetarvarianten rugburger kunne vært gøy å ha prøvd, men føltes ikke helt som forrett. Ferske asparges som var del av dagens treretter, lokket også. Man må kjenne sin aspargesbesøkelsestid. Poenget er at det var mye som ropte på vår oppmerksomhet.
Men vi var også ute etter en hovedrett. På menyen sto grillet makrell, som slett ikke er vanlig å bli tilbudt. Heller ikke plukkfisk kan sies å være standard, men Nøkken tenker utafor matboksen, det skal de ha honnør for. De andre mulighetene var entrecôte, grillet kveite og langtidskokt lam. Hmmm, valget var ikke enkelt. Men løvinnen ble fristet av dagens treretter, og valgte å kjøpe ut hovedretten: tomatisert fiskesuppe. Løven var mindre skråsikker. Oksekjøtt er hans kryptonitt, men ble ikke helt lammet og valgte heller lammebog med neper, syltet småløk og smørbønnepure. Det skulle vise seg ikke å være lurt.
Den tyske, forfriskende sommerølen var drukket opp og vi hadde til vår begeistring sett den italienske rosévinklassikeren Il Mimo på vinkartet. Og det til en veldig hyggelig pris. Det var selvfølgelig for godt til å være sant. Utsolgt. Vinutvalget virket også litt tilfeldig, og annen rosé var ikke tilgjengelig, så vi prøvde huset hvite. En tørr, fruktig og frisk Sauvignon Blanc fra Chateau de la Jaubertie. Isolert var det et ok valg, en enkel vin myntet som følge til blåskjell og fiskesuppe. Valget var riktignok et kompromiss med lam og sild i miksen, men vår uvanlig søte og hyggelig kelner burde vært tydeligere på at lammet ikke bare var langtidskokt, men også røkt og grillet og med svært smaksrikt tilbehør. Det hele krasjet med vinen.
Sild og blåskjell forsvant i to store smil. Sildefiletene var flott dandert på brød, mens skjellene var tradisjonelt dampet i hvitvin og servert med feite og gode, men små og rare, poteter og litt for flytende aioli til. Men skjell-råvarene var suverene. Det var også løvinnens middelhavsinspirerte fiskesuppe. Selv om den var litt vel salt, holdt den høy klasse og var raust utstyrt skalldyr og fisk. Lammet derimot må nesten slaktes. Overraskende var det at den var rullet, røkt og så skåret i skiver og grillet. Det var ikke helt det menyen tilsa. Servert med neper, syltet småløk, smørbønnepure, dillkrem og sennepssjy ble det for mange og kraftige smaker. Særlig den rike porsjonen med smørbønnekrem, som hadde forlatt stadiet for krem og fått en mer voksaktig konsistens, falt dårlig i smak.
Det var for mye mat. Småretter er ikke forretter. Vi lærte gjennom livets harde skole av prøving og feiling. Men når tabben først var gjort, hvorfor ikke prøve en dessert? Løvinnen sprengte grensene og gikk for bløtkake til løvens store beundring/bekymring. Hun orket så vidt å løfte tommelen opp.