Nyheter

Duellen om Groruddalen

Halvor Foslis samtalebok «Fremmed i eget land», om innvandringens konsekvenser i Groruddalen, har fått det til å koke hos mange. – Han tegner et feil bilde av dalen, sier skribent og samfunnsdebattant Maren Sæbø, som selv er oppvokst i dalen.

Groruddalen har fra å være et jordbruksområde for mindre enn 50 år siden, vokst til å bli kanskje Norges mest multikulturelle boområde.

Halvor Fosli: Bor i vest - skrev om øst

Halvor Fosli bor selv på vestkanten av Oslo, men har dristet seg til å skrive bok om Groruddalen. En bok som av noen oppfattes som ensidig.

– Er de etnisk norske i Groruddalen fremmede i eget land, som du skriver i boka?

– Det er en altfor generell påstand. Etnisk norske vil svare forskjellig. De vil også svare forskjellig om det er åpen mikron eller anonymt. Jeg har valgt anonymitet, og det har gitt en trygghet. Folk har åpnet seg mer.

– På hvilken måte?

– De vil ikke få et ras av kritikk, som det forfatteren har fått. Derfor holder de kjeft, om de ikke får en anonym talerstol. Mitt inntrykk, gjennom intervjuene, er at det er en tristhet fordi det gamle grunnlaget i samfunnet er borte. Dugnadsånden, samholdet, kulturell, sosial og sosialøkonomisk likhet. Groruddalen er den sosialdemokratiske barnefamiliens paradis, med sterke fellesskap som korps og idrettslag, som er blitt vertskap for en stor innvandring. Det går ofte bra til ungene kommer opp i ungdomsskolealder. Det er en kritisk fase, hvor mange vurderer å flytte. Dette er en aktuell debatt i norske barnefamilier i Groruddalen. Jeg er klar over store lokale variasjoner.

– Du skriver at boka er en talerstol. Hvem er den en talerstol for?

– Den er en talerstol for den gruppen innfødte som har opplevd den største innvandringen, og føler at de ikke kan klage på dette uten å bli kalt for rasister. Vi skal bare ta imot og ta imot, er omkvedet. De som skjeller oss ut bor på bekvem avstand fra masseinnvandringens negative konsekvenser, sier de.

LES KOMMENTAREN: Nei, Groruddalen er ikke himmelen. Det har den heller aldri vært.

– Er boken med på å forsterke problemene Groruddalen har?

– Nei. Jeg håper at boken kan bidra til å løse problemene Groruddalen har. Første skritt på veien er å skildre problemene. De som har skoene på, vet hvor det trykker.

– Tittelen på boka er «Fremmed i eget land – Samtaler med den tause majoritet». Når du har intervjuet kun 20 stykker, på hvilket grunnlag kan du hevde at de representerer den tause majoritet?

– Jeg trodde undertittelen var forståelig. Den refererer til et amerikansk uttrykk, og spiller ikke på hvor mange som mener det. Den «tause majoritet» er den jevne borger, skattebetalerne, de som ikke er politisk aktive og ikke skriver i kommentarfeltene på nettet. Dette er en bok som utelukkende gir stemme til de etnisk norske. Jeg kunne like gjerne tenke meg en bok om den jevne pakistaner, lønnsmottaker, familie, de som ikke går i demonstrasjonstog mot Muhammed-tegninger. Men jeg er lei meg for at undertittelen har skapt unødvendig «fuzz».

– Inntrykket i boka er at etnisk norske fortrenges fra Groruddalen. Er det blitt slik?

– Fortrenger er vel et tendensiøst ord. Men vi ser et befolkningsskifte, noe som skjer på frivillig basis. Flytting skjer etter en samlet vurdering. Folk vurderer plusser og minuser. Mange flytter til nabofylker. Noen flytter internt i bydelen, for å komme til en annen skolekrets.

– Ingen av dem som intervjues liker Groruddalen slik den er blitt. Er de med på å underbygge fordommene mot Groruddalen?

– Det er vanskelig å bruke et ord som fordommer om dette. Det handler om strid om omdømme og hvem som har rett til å bestemme virkelighetsbildet. Mitt mål har vært å få fram ærlige historier. En morsom, men umulig tanke, siden informantene i det store og hele ikke kjenner hverandre, er om de hadde møttes på kafé for å diskutere dette. De ville diskutert så fillene fyker, men med en felles referanse.

– Tråkker du på groruddøler?

– Nei, tvert imot. Men jeg forstår at noen muslimske grupper i Groruddalen føler seg utsatt for kritikk. Når de muslimske gruppene er blitt så store, må de også tåle kritisk søkelys.

LES OGSÅ: Var klassedelt lenge før innvandrerne kom

Maren Sæbø: Groruddøl som ikke kjenner seg ikke igjen

Maren Sæbø har vokst opp på Linderud, og har bodd flere steder i dalen, før hun nå har flyttet tilbake til sin mors barndomshjem på Kalbakken. Hun kjenner seg ikke igjen i Halvor Foslis beskrivelse av Groruddalen.

– Har du lest boka til Fosli?

– Ja, jeg har det. Men jeg falt av like før noteapparatet, på slutten.

– Hva kjenner du deg igjen i og hva kjenner du deg ikke igjen i?

– Jeg kjenner meg igjen i de biografiske stedene. Jeg kjenner strøkene, for såpass liten er dalen. Det jeg ikke jeg kjenner meg igjen i er det voldsomme fokuset på muslimer. Han viser til en ensidig kilde.

– Hva er hovedinnvendingene dine mot boka?

– Det er virker som at han vil bevise noen av de påstandene han beskriver. Hvor vanskelig det er for nordmenn i dalen. Ut ifra boka, er det bare pakistanere og somaliere i dalen.

– Informantene tegner et bilde av Groruddalen, som går fra en idyll, til en getto. Er det riktig, slik du ser det?

– Nei. Vi har bodd på Kalbakken i tre generasjoner, og husker historier om gjenger på 80-tallet. En del av dalens folklore er norske gjenger, som Tveita-gjengen. Jeg husker fritidsklubboppgjøret på 80-tallet, og gjenger som Young Guns i senere tid. Boka har fortellinger om at det var idyll fram til 90-tallet, og at det da snudde brått. Det er helt feil.

– Ingen av dem som intervjues liker Groruddalen slik den er blitt. Tittelen i boka er «Fremmed i eget land». Føler du det slik?

– Nei. Det er den samme dalen som da jeg bodde der på 80-tallet. Fosli har erfaring fra forleggerbransjen, og visste godt hvordan den tittelen ville tolkes. Så hans forklaring på «den tause majoritet» kjøper jeg ikke.

– Er erfaringene og bekymringene til de 20 personer i boka noe å ta på alvor eller mener du problemene de tar opp ikke fortjener debatt?

– Selvfølgelig skal man ta det på alvor. Det er trist at noen har det sånn. Groruddalen har aldri vært en idyll, og har hatt sine problemer hele veien. Men jeg ser det som sosiale problemer, ikke problemer med en spesiell religion, slik det fremstår i boka til Fosli.

– Hvordan har innvandringen påvirket miljøet i Groruddalen, positivt og negativt?

– Vanskelig å si. Det er blitt et større tilbud av butikker og restauranter og det er mer mangfold på dugnadene. Innvandring er så mye rart, og Groruddalen har alltid vært en innflytterdal, noe Fosli hopper bukk over i boka. Han setter grensen ved muslimsk innvandring, og det blir kunstig for meg. Uten innvandring ville dalen fortsatt bestått av jorder, hvor kua gikk omkring. Hele verden har vært med å bygge Groruddalen.

– Du har skrevet at Foslis bok i verste fall bidrar til å forsterke problemene i Groruddalen. Hvilke problemer sikter du til? Og hvordan blir problemene forsterket ved utgivelsen av Foslis bok?

– Jeg mener at den bidrar til en mer polarisert debatt, som går på tema som har lite med dalen å gjøre, som hvorvidt man skal stenge nasjonens grenser ytterligere, eller ikke. Å gi en spesiell religion og to av dalens innvandrergrupper et særskilt ansvar for problemer her, gjør ikke tilliten mellom innbyggerne bedre. Er målet å styrke tilliten, nytter det ikke å skrike harde ord til hverandre.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!

Mer fra Dagsavisen