Drama i dramatikkens hus

Den gryende, norske teaterbevegelsen ble ramma av brann to ganger.

Etter at Johan Strømberg måtte legge ned teateret i Teatergata i 1828, leide «Christiania Offentlige Theater» bygningen og videreførte virksomheten. Men i november 1835 var det brått slutt. Midt under en forestilling begynte det å brenne i garderoben.

Det finnes ikke mange skildringer av brannen, men det er blitt antyda at årsaken kan ha vært uheldig omgang med gasslamper. Ifølge «Statsborgeren» var brannen så voldsom at bygningen brant ned på under to timer. Heldigvis hadde skuespillerne merka faren og storma av scenen og publikum ut av salen allerede før brannalarmen gikk. Ingen personer skal ha kommet til skade. Men for sikkerhets skyld ble barselkvinnene og de nyfødte ved Fødselsstiftelsen i Akersgata evakuert.

Stadskonduktør Christian Heinrich Grosch, byens første byplansjef, foreslo å finne en mer sentral plassering da det offentlige teateret ble beslutta reetablert. Han ønska en «saavidt muligt fri Plads, hvortil Adkomsten ikke besværliggjøres enten ved lang Vei eller ved mørke og slet brolagte Gader».

Saken fortsetter under bildet.

Dette kan minne om en brannruin, men skal være fra rivinga av Christiania Theater i 1899. Foto. Ukjent person/Oslo museum

Dette kan minne om en brannruin, men skal være fra rivinga av Christiania Theater i 1899. Foto. Ukjent person/Oslo museum

Noen ville legge teateret langs veien til det påbegynte Slottet, altså i området der Nationaltheatret ble oppført seinere. Men aksjeeiernes valg falt på «Glaciet ligeoverfor Banken» samt «den Waisenhuset tilhørende Hauge» (eldre dansk skrivemåte for hage), hvor det skulle anlegges en park, som vi kaller Bankplassen den dag i dag.

«Den Constitutionelle» var imponert over at det bare tok to somre fra gravinga begynte til teaterkulissene ble satt på plass. Den 4. oktober 1837 ble det nye teateret åpna, nå uten «offentlige» i navnet.

Les også: Melkebutikk og syndens buler

Plasseringa på en åpen plass gjorde at Christiania Theater kunne ha hele tolv inn- og utganger. Det høye antallet fikk «Den Constitutionelle» til å erklære at det «næsten bliver et Kunststykke at kunne brænde inde». Klok av skade forsynte man også bygningen med vann og brannredskaper «paa bekvemme Steder» samt en «Vandpost med fuld Spring» utafor.

Foranstaltningene til tross ble «Signaltelegrafen» utløst 15. januar 1877. Ifølge Dagbladet hadde ilden allerede brutt seg vei gjennom taket da brannvesenet kom til: «Der reistes Stiger mod Bygningen, og fra alle tre Kanter anbragtes Slanger, som kastede sine Vandmasser ned gjennem det brændende Tagværk, længe dog uden at gjøre nogen mærkbar Virkning.» Også etatens to dampsprøyter måtte tas i bruk ved «Pumpning fra Søen».

Dagbladet ønska ikke å gjengi «de Beretninger om hvorledes Ilden var opstaaet, der verserede paa Brandstedet», men avisa kunne fortelle at det hadde pågått arbeider på Maskinloftet samme formiddag. Ifølge rapporten brannvesenet avga neste dag, skal brannen ha starta i Damegarderoben.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ved «Brandvæsenets hensigtsmæssige Anstrængelse og de Tililendes Hjelp» ble mye inventar redda ut, blant annet teaterets arkiv og «Musikalier», «om end tildels i en noget ramponeret Tilstand». Fra vinduene i garderobene ble kostbare kostymer kasta ut, og «snart var Snefannerne mellem Theatret og Armedepartementets Bygning dækkede med store Hauge af Herre- og Dameklæder af alle Farver og alle Snit.»

Hell i uhell var det at brannen hadde brutt ut ved høylys dag. «En Ildsvaade, der var opstaaet under Løbet af en Forestilling, kunde have medført ganske anderledes alvorlige Ulemper, og var den brudt ud senere ved Nattetid, er det vel sandsynligt at Theateret havde brændt ned til Grunden.»

En annen heldig omstendighet ville at den berammede prøven på Henrik Ibsens «Hærmændene paa Helgeland» var blitt innstilt på grunn av sjukdom.

Saken fortsetter under bildet.

Salen i Christiania Theater var bygd som en åpen oval med et sirkelrundt, dekorert tak med en lysekrone i midten. Det var plass til 805 publikummere fordelt på «tvende Logerader, eet Gallerie, Amphitheater og Parterre».  Av kunsteren Håkon Magnus.
Foto: Rune Aakvik/Oslo museum

Salen i Christiania Theater var bygd som en åpen oval med et sirkelrundt, dekorert tak med en lysekrone i midten. Det var plass til 805 publikummere fordelt på «tvende Logerader, eet Gallerie, Amphitheater og Parterre».  Av kunsteren Håkon Magnus. Foto: Rune Aakvik/Oslo museum

Dagbladet rapporterte også fra åstedet dagen etter: «De allerede før afskrækkende mørke og trange Korridorer, Gange og Trapper saa idag endnu uhyggeligere ud end tidligere, bedækkede, som de nu ere, med Is og Vand, forkullede Trestykker, halvbrændte, isstive Levninger af alskens Garderober, sønderslaaet Møblement og andet Theaterinventarium.»

Det meste av teateret var «ramponeret og gjort ubrugelig ved den Mængde Vand, som Brandvesenet og den smeltende Sne paa Taget» hadde sendt ned over scenen og tilskuerplassene i strie strømmer.

Heldigvis var teateret forsikra, og skadene viste seg å ikke være større enn at scenen kunne gjenåpnes mindre én måned etter brannen. Men det var lenge nok for dem som skulle greie seg uten lønn. Direksjonen hadde dessuten vært forutseende nok til å ta med i «Operistenes» kontrakter et punkt om «Annullation i Tilfælde af indtræffende Ildsvaade», som de valgte å benytte seg av. Operasangerne skal ha fått tilbud om å få jobben tilbake – med nedsatt lønn, men alle takka nei.

Les også: Byens sykehus for fattigfolk og utslåtte

Heller ikke skuespillerne fikk lønn mens teateret var stengt, men de fikk sette opp forestillinger i lånte lokaler, blant annet i Logesalen og Arbeidersamfundet. Og 11. februar 1877 sto de på Christiania Theaters scene igjen, med «Jeppe paa Bjerget».

(Fortsettes. Se også artikkelen Byens aller første teaterskole)

Kilder: Blanc: Christiania Theaters historie 1827-1877, Collett: Gamle Christiania-billeder, Den Norske Rigstidende 1835-12-20/1836-04-24, Statsborgeren 1835-11-08, Den Constitutionelle 1837-10-14, Dagbladet 1877-01-15/-16/02-12, oslobyleksikon.no, sln.no

Beate Muri er historieformidler.