– Det er prisen du må betale

Etter et brakvalg og 8,1 prosent av stemmene, har Miljøpartiet De Grønne varslet at de vil ha ordførersetet. Men hvem er egentlig MDGs ordførerkandidat i hovedstaden, Shoaib Sultan (41)?

LES OGSÅ: De Grønne kan få ordføreren, men avklaring kan ta tid i Oslo

Dette portrettet med Shoaib Sultan ble publisert første gang i Dagsavisen lørdag 11. mai 2013.

Shoaib Sultan sitter innerst i et lite, smalt rom uten vinduer, på et kontor som best kan beskrives som en klostercelle med bokhyller, og taster mumlende på PC-tastaturet sitt. Når han ikke er leder for 17. mai-komiteen i Oslo, er han rådgiver her på Antirasistisk Senter. Han kom til Norge i 1974, som ettåring, så nå er han snart 40 år. Men akkurat nå er vi mer opptatt av tida da han som 10-11-åring flyttet sammen med foreldrene og de to brødrene sine fra den sterkt trafikkerte Fredensborgveien i Oslo, til stille, fredelige Skogbygda i Akershus.

– Vi bodde på et sted som het Togstad, helt klint opp mot grensen til Hedmark. Faren min kjøpte dagligvarebutikken der, sier Sultan, som tror det er litt derfor han har en forkjærlighet for Gitarkameratene. For Øystein Sunde, han kommer jo fra Skarnes i Hedmark, ikke langt unna der han vokste opp.

– Jeg gikk på en veldig liten barneskole. Vi var bare ti stykker på trinnet mitt, med meg! Skolen var bare på én etasje, og ...

Det er nå Dagsavisen stiller det skjebnesvangre spørsmålet, det som skal gjøre Shoaib Sultan så urolig til sinns.

– Hvor mange innbyggere er det egentlig i Skogbygda?

– Hm, innbyggertall, skal vi se her, sier Sultan, og googler fram Wikipedia. Han finner raskt fram til Skogbygda, og først viser han fram et bilde av skolen sin.

– Men nå skal vi se, innbyggertall, det må da stå et eller annet sted her ...?

LES OGSÅ: Valgvinner MDG: Vi kommer til å selge oss dyrt

En stund hører vi bare lyden av Sultans frenetiske tapping på tastaturet. Innimellom mumler han litt ergerlig ut av den ene munnviken.

– Hm. Nå blir jeg litt sånn ... Jeg blir veldig irritert når sånt ikke ... Hva, det står ikke innbyggertall! Skandaløst. Dette må vi ta opp med de rette myndigheter! Men der har vi «Skogbygda-portalen», der må det da stå noe? Ja, der har vi det!

En stort smil sprer seg over Sultans ellers så alvorlige ansikt.

– Nå skal vi se .... Nei?! Det er lagt ned! Helt håpløst. Hårreisende. Det der kommer til å murre et sted baki der resten av dagen. Jeg blir nå helt nødt til å finne ut hvor mange innbyggere det er i Skogbygda. Men dette finner vi ut av, jeg kan ringe Nes kommune.

Mens Shoaib Sultan har googlet innbyggertall, har vi sittet og studert bokhyllene hans. Ellers liker han å slappe av med P.G. Wodehouse, men her i hyllene står det mest seriøse fagbøker om høyreekstremisme, islam og norsk politikk. Like etter Anders Behring Breiviks terrorangrep 22. juli ble Shoaib Sultan ansatt av Antirasistisk Senter for å kartlegge og følge spesielt med på ekstremistiske grupper i Norge. De siste par månedene har imidlertid rollene nesten blitt byttet om: Etter at det ble kjent at Shoaib Sultan skal lede 17. mai-komiteen, har de høyreekstreme vist stor interesse for ham i stedet.

«Når Oslo bystyre med Høyres ordfører Fabian Stang i spissen, lar en islamist ved navn Shoaib Sultan, tidligere leder av Islamsk Råd, bli utnevnt som leder for årets 17. mai-komité i Oslo, så er dette gjort kun for å provosere», skrev «Stopp islamiseringen av Norge» (SIAN) på sine nettsider.

På Facebook ble det opprettet en egen gruppe ved navn «Vi som krever Shoaib Sultans fratredelse i 17- mai-komiteen Oslo». Det var på denne siden diskusjonen ble såpass røff at det vakte oppsikt i nyhetsbildet. «Trist at vi må ta med balltre i 17 mai toget i år», skrev en, og fikk svaret: «Balltre ... ta med en Ag3». «Eller en pil og bue, eller en 9mm». Men da journalistene fikk mennene bak Facebook-gruppa i tale, avviste de at de hadde konkrete planer om å plaffe ned Shoaib Sultan midt i barnetoget på Karl Johan på 17. mai. Likevel syntes ordfører Fabian Stang at han måtte varsle om at han og varaordfører Libe Rieber-Mohn kommer til å gå side om side med Shoaib Sultan i toget, så hvis noen skulle «bli ufine», skulle nok de to «backe ham opp». Shoaib Sultan smiler ved tanken på ordfører Fabians ridderlige holdning.

– Det var jo veldig hyggelig sagt av Fabian, da, sier Sultan, som har lest hvert eneste innlegg som er postet på Facebookgruppa som er rettet mot ham. Han syns det er «greit å vite hva som står». Han har også fått sinte og hatefulle e-poster denne våren, og brev hjem i posten. Men Fabian som bodyguard, er ikke det litt risikabelt? Var ikke det mannen som etter sigende skremt gjemte seg bak et tre bare fordi en gjeng Bieberjenter kom stormende nedover Karl Johan?

Shoaib Sultan trekker ikke på smilebåndet i det hele tatt når han hører dette siste.

LES OGSÅ: Slik vil Lan Marie male byen grønn

– Fabian ville vise støtte, og det setter jeg stor pris på. Han innkalte meg til møte på rådhuset. «Men hvem er disse menneskene som skriver til deg? Hvor kommer de fra?», spurte han. «En av dem kommer i alle fall fra Kristiansand», sa jeg. Da ble Fabian helt stille. Så spurte han: «Men hvorfor i all verden skal jeg bry meg om hva en fra Kristiansand mener om hva vi gjør her i Oslo?!»

– Men ingen får skremt deg bort?

– Nei. Jeg reagerer ikke nødvendigvis veldig positivt når noen prøver å true meg til et eller annet. Det er sjelden riktig måte å få meg til å endre mening på. Greier man å overbevise meg, så er det nok mulig, men prøver man å true og skremme meg ...

– Så har det bare motsatt virkning?

– Ja. Det var dessuten dumt av dem å trekke inn AG-3-er i barnetoget og sånn. Du gjør bare ikke sånt i Norge.

– Så du sitter gjerne i 17. mai-komiteen igjen hvis du blir spurt?

– Ja. Blir jeg bedt om det, kan jeg godt takke ja. Hvis noen andre vil sitte der, er det også flott. Jeg hadde i alle fall ingen betenkeligheter med å si ja da jeg ble spurt. Men jeg forsto jo med en gang at det ville komme negative reaksjoner. Jeg er kanskje den eneste som ikke ble overrasket over at dette ble så stort. Jeg er vant til dette, vant til en aggressiv tone. Jeg liker det ikke, men det er prisen du må betale. Mange har det verre. Kvinnelige debattanter, for eksempel, opplever en helt annen type hets. Jeg prøver nå å ha fokuset på 17. mai, at barna skal ha sin dag. Det er det som bør være fokus nå.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Da Shoaib Sultan selv var barn, gikk han i skoletoget på Karl Johan hver eneste 17. mai. Det kunne han fordi han var skikkelig bygutt og elev ved en sentrumsskole, først på Lakkegata, siden Møllergata. Ett av hans sterkeste 17. mai-minner er da han fikk gå i flaggborgen til Møllergata skole. De defilerte på Slottsplassen, og vinket opp til kongefamilien. I år, som leder i 17. mai-komiteen, skal han holde en appell på samme sted.

– Det var jo en stor overgang å komme til Skogbygda, og gå i et bitte lite 17. mai-tog. Men det var fint det og, sier Sultan.

– Har du det som Aina Stenersen i Frp, blir du «lei deg» hvis du må se andre flagg enn de norske i toget?

– Hehe, nei. Det går greit! Men egentlig vet jeg ikke hva jeg ville tenkt, for jeg har aldri sett noe annet enn norske flagg på 17. mai. Det hadde nok sett rart ut for meg om noen skulle dukke opp med andre flagg enn det norske. Men et forbud ville være den aller mest idiotiske måten å møte det på. Denne flaggdebatten er en storm i et vannglass. Vi feirer jo Grunnloven og ytringsfriheten, og da kan vi i alle fall ikke ha politifolk luskende rundt for å ta flagg fra folk ...

– Men Grunnloven og ytringsfriheten har jo ingenting med 17. mai å gjøre, sier Aina Stenersen?

– Haha. Et fantastisk sitat, det der!

Den første natta 10-årige Shoaib lå på det nye rommet sitt i Skogbygda, fikk han ikke sove. Da en bil kjørte forbi, forsto han hvorfor: Det var jo så stille her ute på landet. Han hørte ikke bytrafikken lenger! Og ingen gatelys lyste lenger inn på rommet hans. Her kunne han bare ane det svake skjæret fra stjernene på himmelen som hvelvet seg over akershusskogene. Den nye leken hans ble å legge ut frukt til rådyra som av og til streifet innom hagen hans. Spent satt guttungen i vinduet for å se om de kom inn i hagen for å spise.

– Jeg har også hørt at de har elg i hagene der ute?

– Hm, jeg så bare rådyr i vår hage i alle fall. Men jeg så en elg på en bussholdeplass en gang jeg skulle på skolen! Shoaib Sultan og familien hans var de eneste muslimene i Skogbygda, ja, de eneste med utenlandsk bakgrunn i mils omkrets. Han ble raskt fast gjest på folkebiblioteket i bygda. Det var der han oppdaget P.G. Wodehouse, og mange andre forfattere.

– Det første jeg fikk høre, var: «Du snakker veldig godt norsk». Læreren min sa til klassen min: «På dette første året har Shoaib lånt og lest flere bøker enn dere har gjort til sammen hele den tida jeg har hatt dere». Ellers pleide hun å poengtere at jeg skrev så utrolig stygt. Vi har en vits i familien: Storebroren min, som er lege, skriver så utrolig pent, og lillebroren min, som er kunstner, han skriver direkte vakkert. Så er det meg imellom der, som blir beskyldt for å skrive så stygt at du kan legge døde fluer utover et ark, så ville det se ryddigere ut.

– Men fikk du venner i Skogbygda?

– Noen få ble gode venner veldig fort. De tok meg med på fotballtreninger og fisketurer. Andre slet jeg nok litt mer med. Da vi hadde 25-årsjubileum, var det et par som kom bort og sa de ikke var så stolte av alt de hadde sagt og gjort.

Det er nå Dagsavisen stiller enda et spørsmål som skaper en viss uro på det lille klostercelle-kontoret.

– Dere dro på fisketurer, sier du, hva pleide dere egentlig å fiske?

– Vi fisket i små vann inne i skogen, og det ble vel mest ørret, gjedde, ja, gjedde var det i alle fall, og ... Frenetisk googling der bak skjermen. Vi titter rundt kanten. På Shoaib Sultans skjerm troner nå et stort, flott bilde av en fisk. En abbor, ser det ut til.

– Abbor, var det! Ja, jeg måtte bare se bildet av abbor for å være sikker på at jeg sa riktig nå.

Men i hele oppveksten i Skogbygda var det ingen som brukte ordet «muslim» som skjellsord mot Shoaib Sultan. Islam var ennå ikke blitt et kontroversielt tema i den norske samfunnsdebatten. Sultan forteller om en eldre sambygding som skrev et oppgitt leserinnlegg i lokalavisen: Hvorfor var den guttungen han en gang kjente i Skogbygda, han som spilte fotball og dro på fisketur, blitt så opptatt av å blande inn islam i alt mulig?

– Svaret mitt til ham var enkelt. Jeg er like religiøs som jeg alltid har vært. Det er samfunnsdebatten rundt meg som har forandret seg, sier Sultan, som tilbrakte det meste av 90-tallet med studier i USA. Året etter at han kom hjem derfra, kom terrorangrepene mot New York, og frykten for islam bredte seg voldsomt. I 2002 takket Shoaib Sultan ja til å sitte som sekretær i Islamsk Råd Norge, og kastet seg inn i samfunnsdebatten om islam, blant annet etter et utspill fra Carl I. Hagen. I 2007 ble han generalsekretær i Islamsk Råd Norge, og i noen år framover var han kjent som muslimenes fremste talsmann, som frontet i alt 40 ulike organisasjoner. Det var nok i disse turbulente årene han fikk ord på seg for å være både «homohater» og «jødehater». Homohater, fordi han som troende muslim mener homofil praksis er synd, og ved et tilfelle ikke var tydelig nok på at han var imot dødsstraff og drap på homofile. Jødehater, fordi han ved et annet tilfelle ikke fikk sagt tydelig fra om at Islamsk Råd Norge tok avstand fra et jødefiendtlig utspill fra en sunnimuslimsk leder i Egypt.

– Men jeg innser også at hos noen kan du ikke vinne. Hvis noen står ute i sollyset med øynene igjen og påstår at det er mørkt, så er det ikke så mye du kan gjøre med det. Men du kan påpeke at det er feil, og håpe at folk flest skjønner det. Og folk flest skjønner det overraskende ofte, sier Sultan, som kan konstatere at det nå er opprettet en motgruppe til hatgruppa på Facebook: «Vi som støtter Shoaib Sultan!».

Vi har kommet ut av klostercelle-kontoret nå, og står ute i sollyset, midt i Storgata. Shoaib Sultan skal prøve å rekke T-banen hjem til Bjørndal, der han har to snart fem år gamle tvillinger og en kone fra Lahore i Pakistan (innbyggertall: 8.850.000). Hans egen familie kommer opprinnelig fra Sargodha i Pakistan (innbyggertall: 594.000), en by hans kone spøkefullt omtaler som «en landsby».

– Ah, det er så godt med Wikipedia-sider som fungerer, som Sultan lettet uttrykte det etter å ha googlet fram disse siste tallene.

Men ennå fins det ting å bekymre seg for. Som rådgiver i Antirasistisk Senter er han i likhet med Geir Lippestad urolig over at Norge ennå ikke har tatt et skikkelig oppgjør med høyreekstremismen etter 22. juli.

– Breiviks tankegods ligger jo der. Skal vi vente på at en annen syk person finner ut at han skal gjøre et eller annet? sier Sultan, som også grøsser over debatten om romfolket.

– De blir omtalt som skadedyr. Det første steget er gjerne dehumanisering, for hvis de ikke er ordentlige mennesker, trenger de jo ingen rettigheter. Hvis vi skal drive med kontinuerlig diskriminering av hverandre, går det feil vei. Dette er drivkraften min, spesielt etter at jeg fikk barn. Jeg tenker på hva slags samfunn vi skal etterlate til barna, sier Sultan, som kanskje også har prøvd å lage til et slags Skogbygda for de to tvillingene sine på Bjørndal. De bor i alle fall i skogkanten, ved lysløypa, og har hage med frukttrær. Så hvem vet, kanskje det dukker opp et rådyr der også?

– Jeg bodde faktisk også rett ved lysløypa da jeg var liten. Men, altså, jeg prøver ikke å gjenskape Skogbygda helt nøyaktig ...

– Du er altså ikke helt besatt av skog og rådyr?

– Nei.

Ikke lenge etter dette intervjuet tikker en triumferende tekstmelding fra Shoaib Sultan inn på mobilen. Der står det: «Skogbygda, ca. 1000 personer!». Senere mottar vi en e-post, der det presiseres at Wikipedia-oppføringen nå er oppdatert.

LES OGSÅ: – Sultan hetset på Høyre-politikers Facebook-gruppe