Det beste i det triste: 14 artige ting som skjedde i et ellers skrekkelig Oslo-år

Neste år skal Oslo bli Edens Hage, hvor lam og løver lekeslåss, alle har vaksinemerker på skuldra og vi skal klemme og gå på konserter og danse oss snydens til soloppgang. Hvis gud og Bent Høie vil.

2020, derimot har vært katastrofens, arbeidsløshetens, konkursenes og depresjonens år. Sjøl Oslo, universets aller beste by, har vært et begredelig sted i denne mistrøstige tida.

Men! Det finnes alltid et «men» eller fjorten. Det finnes lyspunkter også. Og herved, for å lysne bittelitt opp i minnene fra dette idiotiske året, har Dagsavisen satt sammen den lista Oslo-folk trenger akkurat nå. Det er mest politikk, men litt annen snacks også, for sikkerhets skyld:

1. De nye byggene vi skal nyte i 100 år

Gå deg en tur en kveld, for eksempel fra Tøyen, over kampen, og mot Vålerenga. Det er mørkt fra lenge før du er ferdig på jobben uansett, og det er stort sett surt og kaldt og tåke overalt også. Men akkurat når du passerer Kampen kirke, ser du noe som lyser opp.

En stripe av vinduer, på oversida av nye Jordal Amfi. Det står alltid noen folk uttafor. Som har stoppa opp for å kikke inn litt. For langt der nede ser du unger spiller hockey, på den lysende, nylagte og kritthvite isen.

Det lyset der innenfra, det er sjølve framtida. Du står kanskje i mørket. Men den er der.

Jepp, Jordal Amfi er død. Men 2020 ga oss et nytt Jordal Amfi. Riktignok kan det ikke måle seg med det gamle, vi får aldri igjen de stupbratte tribunene og den sjukt fine betong-bua. Men vi får forhåpentligvis ikke igjen alle beinbruddene, rottene eller muggbefengte hockeybaggene på en stund heller. Nye Jordal Amfi er dritfint. Og om ikke lenge får vi sikkert lov til å kjøpe billett dit også. Nøyaktig på samme måte er det med Deichman. Oslo fikk jo et nytt hovedbibliotek i år også.

Det er åpent, luftig og stappfullt av masse moro, og dessuten har det et pussig overheng over Anne-Cath. Vestlys plass. Fullt så fint som det gamle: Neppe. Men fint med et nytt!

BONUS: Både det nye Nasjonalmuseet og det nye Munch-museet er satt opp også. Ingen av dem har åpna ennå, og utseendet på begge er vel … litt omdiskuterte. Men likkavæl!

2. Alle Teams-tabbene

Hvis du er lei av å ha møter på videokonferanse, kan du trøste deg med at det er politikerne også. Og selv om du sikkert har fått litt vennskapelig erting fra kollegene på grunn av rot i bakgrunnen eller litt slapp påkledning iblant, er det ingenting mot det Oslo-politikerne må stå i. Deres møter er jo tross alt offentlige. Så MDG-politiker Eivind Trædal tabba seg ut da han begynte å ta oppvasken midt under bystyremøtet, og totalt overdøva sin kone, Lan Marie Berg, da hun prøvde å forsvare seg mot et mistillitsforslag i bystyret.

Samferdselsbyråd Arild Hermstad framsto litt pussig da det plutselig var en mann som bokstavelig talt gjemte seg i skapet på kontoret hans, i et annet møte. Prisen går uansett til bystyrerepresentant Elin Horn Galtung fra Høyre, som på ett møte vippa kameraet opp mot taket for å ta seg en diskret liten sigarett på hjemmekontoret, men glemte at askebegeret sto akkurat der. Og på neste møte fyrte hun av en herrlig bergensk kraftsalve utover hele Oslo, i irritasjon over at mikrofonen ikke skrudde seg på. Men det gjorde den jo. Det var fint.

3. Den, relativt sett, beste sommeren

Husker du, den fantastiske tida da vi trodde dette kom til å gå over ganske kjapt? Norge var trygt, og det var bare å vente ut koronaen. I tillegg fikk vi en ganske deilig sommer, i juni lå snittemperaturen rundt 3,6 grader over snittet. Riktignok fikk vi noen heftige regnskyller også, og på Lambertseter ble det målt ny nedbørsrekord for juni, på 44 millimeter regn. (Den stasjonen har riktignok bare stått der siden 1985, så den overser det harde 70-tallet. Men likkavæl.)

Sommeren var en bløff. Vi lurte oss sjøl til å tro at alt var bra. Men det er tross alt mye bedre enn å vite at det ikke er det.

4. Budsjett-kaoset som endte med hestehandel

Nå: Politikk! Revidert kommunebudsjett for 2020 blei en ganske kronglete sak for byrådet. De siste åra har jo Oslo kommune hatt ganske greit med penger. Ikke over alt, langt derifra, det er massevis av deler av kommunen som går på sparebluss. Men de tiltakene byrådet virkelig har villet gjennomføre, det har det stort sett vært rom til å få til. Derfor var det nok en litt kinkig situasjon han satt i, den splitter nye finansbyråd Einar Wilhelmsen (MDG), da han plutselig skulle lage et revidert budsjett med alt for lite penger. For korona, kombinert med skikkelig lav strømpris, har gjort noen veldig kraftige innhogg i byens pengekasse.

Byrådet hadde også et annet problem: Bystyret vedtok i fjor å grave t-banetunnel mellom Ensjø og Carl Berner, mot byrådets stemmer. Det ville byrådet for enhver pris unngå å bruke penger på. Så i en halsbrekkende budsjettmanøver valgte de å inngå to budsjettkompromisser samtidig. Ett med Rødt, som ga litt mer penger til bydelene og sånt, og et annet med Frp, som ga en masse ekstra asfalt, i bytte mot at Frp droppa støtten til Ensjøsvingen. Resultatet: Byrådet fikk det som de ville, men stort sett alle andre blei fly forbanna.

OK, det var kanskje ikke så vakkert. Men hvert å huske, når først 2020 skal oppsummeres.

5. Sotakiosken ble redda. I hvert fall foreløpig.

Øverst på Vålerenga ligger en hundre år gammal kiosk. For beboerne på Vålerenga (som undertegnede med en viss inhabilitet må vedkjenne at han tilhører) har den stått som et slitent symbol på bydelens historie. For Obos, og sannsynligvis en god del byutviklingspolitikere, har den stått som en litt irriterende hump på den innbringende veien mot flere boliger, høyere utbyggingsprosent og fortetting i indre by.

Rundt juletider ble den lille kiosken påtent flere ganger, og Obos svarte med å ikke gjøre noe som helst for å sikre den. Og det ble startskuddet på en svær nabolagsaksjon, hvor kampen mot gigantblokk rett ved trehusbebyggelsen ble slått sammen med kampen for bevaring av den lille, søte kiosken. Resultatet, i hvert fall så langt, er at Plan og bygningsetaten stoppa Obos-planene. Samtidig har krangelen styrka samholdet i bydelen, og ført til en masse trivelige arrangementer på det revitaliserte Vålerenga Verksted, i nabohuset.

Helt på tampen av året har også Obos laget et nytt forslag. Der har de bare foreslått en diger blokk, høyere enn resten av Vålerenga til sammen, nesten. Og så med Sotakiosken litt malplassert på sida. Og dermed er kampen i gang igjen. Gøy!

6. Vålerengas ufattelige seire

2020 ble kanskje tidenes år for kjønnsnøytrale fans av Vålerenga fotball. Gull i toppserien, avgjort i siste serierunde med en knusende 5-0-seier på hjemmebane. Gull i cuppen, avgjort med årets mest sinnsvake skåring (uansett kjønn) da Marie Dølvik limte et 25-meters skudd i krysset og plasserte Per Egil Ahlsens langskudd på historiens skraphaug. Og på toppen av det hele gjør Vålerenga den beste Eliteserie-sesongen på ti år også, og vinner bronse! Kanskje Vålerenga bare har vært skikkelig sjenerte hele tida, og først får sjøltillit når tribunen er nesten tom?

På toppen av det hele har Vålerenga-menna FEM unge og nokså lokale spillere på førstelaget, som alle skal gi oss vakre øyeblikk og sikkert masse spenn i kassa når de en gang skal bli verdensstjerner.

Enkelt og greit: 2020 var et latterlig bra år for Oslo-folk som bryr seg om fotball.

7. Nominasjonskampene

Noen ganger er politikk litt kjedelig og alle ser ut til å være enige om det meste. Men så kommer nominasjon til stortingsvalg, og da blir det alltid futt og fart igjen. Og i år har det gått hardt for seg i nesten alle partier.

SV og MDG, de gjorde det enkelt: En gammal mann mot et ungt talent. I MDG vant den gamle mannen, mens i SV vant det unge talentet. I Høyre var det tre folk som egentlig krangla om en plass, nemlig Michael Tetzschner, Stefan Heggelund og Eirik Lae Solberg. Jaggu vant ikke den eldste mannen der også.

I Arbeiderpartiet ble det praktisk talt åpen krig mellom varaordfører Kamzy Gunaratnam, Zaineb Al-Samarai og Siri Gåsemyr Staalesen. Førstnevnte vant, men i premie fikk hun et Oslo-parti stappfullt av indre splid og en DN-avsløring om at det har blitt innlevert varsler mot henne, på grunn av oppførsel i valgkampen.

Og i Senterpartiet regnet alle med at Bjørg Sandkjær skulle få belønning for arbeidet hun har lagt ned, og sikre førsteplassen nå første gang Senterpartiet faktisk lå an til å kunne få en stortingsplass, men da kom Jan Bøhler inn fra sida med en sugende sklitakling. Og der lå Bjørg i grøfta igjen.

Fremskrittspartiet har allerede rukket å ekskludere sin egen leder, og krangla så heftig at de ikke en gang har begynt på nominasjonskampen.

Bare i Rødt er det ingen som gidder å krangle. Dette er virkelig annerledesåret.

8. Marka er faktisk for alle 

Både i mars-lockdown og i høst-lockdown har Oslo-folk brukt marka mye mer enn før. Såpass mye har det blitt at sure folk har rekki å kjefte både på forsøpling, bål og hengekøyebruk allerede. Og det er før vintersesongen har kommet skikkelig i gang, og vi endelig kan begynne å kjefte på hverandre for fotspor i skiløyper, bikkjer som løper i veien og ikke minst at folk går for fort/sakte på ski.

Dette er et år hvor folk i dette landet bør ta en ekstra runde på hvor fett det er med allemannsrett. Og kanskje tenke over om den burde styrkes enda mer, til neste år.

(En ekstrabonus her er at folk allerede har rukket å kjefte på Jonas Gahr Støre for å bruke skibukser med logoen til skatteflyktning Bjørn Dæhli. Dette kan bli bra!)

9. Fornebubane 

T-bane-nettet skal utvides vestover. Det har alle ment, lenge. Men likevel har liksom ingenting skjedd. Før i 2020. Den evige politiske krangelen ser nå ut til å være lagt i en skuff, og samferdselsbyråd Lan Marie Berg kunne smilende trykke på den symbolske sprengningsknappen som satte i gang den like symbolske eksplosjonen 11. desember.

Det skal sies at Fornebubanen bare er kremen på kaka. Den store blodsukkerbomba ligger jo i E18 vestover, som også i løpet av året har blitt vedtatt, mot Oslos vilje. Så prisen for ny t-bane er at vi også får veldig mye mer asfalt, med det som følger med av veldig mange biler som kjører i veldig stor kø store deler av døgnet. Menmen. Vi får se den lyse sida: Det blir flere stopp på t-banekartet!

10. De umulige lekene på Bislett

Da alt var på sitt verste, og nedstenginga var nesten fullstendig, var det ikke mye lys i Oslo-tunnelen. Skolene var stengt. Kontorister satt på hjemmekontor. T-banen åpna dørene automatisk for at vi ikke skulle måtte trykke på knapper. De gærneste av oss begynte å vaske dagligvarene i springen før vi satte dem i kjøleskapet, liksom.

Men en liten gjeng ga oss håp: Arrangørene av Bislett Games. De nekta å gi opp for koronaen, og lagde et vanvittig og koronasikkert arrangement, hvor en del av verdens fremste friidrettsutøvere skulle konkurrere uten å være i nærheten av hverandre. Vi fikk stavhopping på videokonferanse, og utenlandske utøvere som ble kjørt direkte fra Svinesund og inn maraton-porten på Bislett. Dessuten fikk vi se verdens beste skiløper vise at man ikke trenger å ha løpestilen i orden for å løpe fort. Gøy!

11. Filipstad

Vestkanten skal få flere boliger! Det 304 måls store området Filipstad, hvor det i dag stort sett er containere og rare høyblokker med kaffereklame, skal bli en helt ny bydel. Byrådet landa avtalen i samarbeid med Venstre, etter at Rødt ikke gadd å være med. Fordi også på Filipstad er sjølsagt mer motorvei en del av dealen.

Men i det minste blir det flere boliger, og det på et sted hvor det ikke ødelegger for folk som bor der allerede. Det må telle for noe.

12. Vi har blitt minna på hvor mye vi elsker de beste utestedene

2020 har vært året hvor selv avholdsfolket har vippsa støtte til pubbene, hvor musikkhaterne skulle ønske de kunne gå på konsert og sjøl de mest innbitte privatiseringsforkjemperne har hylla offentlig sektor.

Husk den følelsen, når det gamle favorittbandet ditt igjen spiller for slunken sal på en trivelig pub etter at alt dette er ferdig.

13. Juleoverdose

Én ting vi har blitt enige om i år, nesten uten å snakke sammen om det en gang, er følgende: I år skrur vi jula til 11. Dermed har Oslo allerede fra midt i november vært stappfullt av blinkende lys, reklamer som synger, oppblåsbare gigantjulenisser og klesplagg med julebling. Såpass langt har det gått at det i adventstida var vanskelig å få tak i helt vanlige lyslenker.

Eller som bestemor alltid sa det: Når verden gir deg sitroner: Heng dem opp til pynt!

14: Vi puster fortsatt

Livet går videre, pleier dem å si. Som om det hadde noe særlig valg. Men vi tar oss sammen, vi som kan. Retter ryggen, trekker buksene på halv tolv og møter 2021 med lett optimisme og et aldri så lite felles nyttårsforsett: I år skal vi klemme. Når gud og Bent Høie vil.