Den norske brennevinskampen

Av Johanne Bergkvist

Alkoholforbruket her i landet var i europeisk sammenheng lavt. Likevel var alkoholen et av de største stridsspørsmålene. Første verdenskrigs matmangel førte til krisetiltak i 1914. Korn og potet skulle brukes til mat, ikke brennevin. Ved juletider 1916 kom totalforbudet.

Folkeavstemningen i 1919 var selve styrkeprøven. Folket var splittet, men da stemmene ble talt opp viste de at velgerne hadde valgt kaffe framfor brennevin. 62 prosent krysset ja på stemmeseddelen, de ville ha forbud. Drukkenskapsforseelser gikk ned de første årene, men så kom hjemmebrenten på sirup og gjær – og smuglerspriten. Brennevinskrigen var i gang.

Avholdsbevegelsen var landets største folkebevegelse. Nesten ti prosent av befolkningen var organiserte totalister. Støtta kom fra både lekmannskristne kretser og arbeiderbevegelsen. Kampen mot alkoholen fikk dermed kraft fra både vekkelse og klassekamp. Venstre og Arbeiderpartiet var de ledende forbudspartiene. Mot forbudet sto Frisinnede Venstre og Høyre sammen med den konservative pressen Aftenposten og Tidens Tegn. Sosialt ansvar ble satt opp mot personlig frihet.

Arbeiderpartiets hovedorgan Social-Demokraten argumenterte for at alkoholmisbruk ikke bare var et symptom på arbeidernes undertrykkelse, men en årsak til den. Til tross for det argumenterte Kristianias sosialistiske ordfører Carl Jeppesen mot forbud. I hovedstaden gikk ikke synet på alkoholforbud langs de tradisjonelle politiske skillene. Her var motstanden mot forbud stor, og ved avstemningen i 1919 stemte så mye som 70 prosent nei til forbud. Byens arbeiderstrøk hadde størst andel forbudsstemmer, men fortsatt kun halvparten av stemmene Arbeiderpartiet vanligvis fikk. Arbeider- partiets ledelse var dermed i utakt med både velgermassen i byen og deler av fagbevegelsen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Vin var hele tiden tillatt, og 1919 og 1920 var rekordår for vinomsetningen. Det borgerlige samfunnet var rystet over at det ble servert vin på «tarverlige arbeiderrestauranter». Skulle arbeiderne forlange lønnsøkning på grunn av nye finere vaner? På grunn av kompliserte handelskonflikter, ble hetvin tillatt fra 1923. Vinmonopolet startet opp igjen, og overtok også det tidligere private vinsalget. I 1920 ble sterkøl solgt igjen, og «Porsjonen», den særnorske blandingen av øl og portvin oppsto. Kristiania-politiet var positive. De håpet bruken av illegale drikkevarer og denaturert sprit, slik som rødsprit, ville gå ned. Nå ble flasker med denaturert sprit solgt for opptil 35 kroner på Grønland torg.

I 1921 hevdet Social-demokraten at tyske sjøfolk mønstret uten lønn på skip som gikk til norske havner, nettopp fordi inntekten kom fra en annen aktivitet: «Hyren, det er bare proforma, lokkemidlet det er Norge, derefter kommer smuglingen» . Smuglingen foregikk inn i Kristianiafjorden. På kaia i hovedstaden ble det lastet whisky som hvitvin og konjakk som olivenolje. Utsalgssteder hadde dekke av kontordrift, slik som ligaen med kontoret på hjørnet av Tollbodgata og Akersgata som ble sprengt i 1923.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Andre holdt til i private villaer i Aker kommune. Smuglere og tollere slåss med livet som innsats, og tollbåten Bell kjørte i Kristianiafjorden med kanon på fordekket. «Det er ikke større romantikk over det, hardt slit for svære penger», skrev forfatteren Arthur Omre senere i romanen «Smuglere». Han snakket av erfaring. Han hadde selv vært en av de aktive spritsmuglerne, og blitt straffet hardt for det.

I den nye folkeavstemningen 18. oktober 1926 sto valget mellom stemmesedlene «For brennevinsforbud» eller «Mot brennevinsforbud». Resultatet var et klart flertall mot forbud. Vinmonopolet startet salget av brennevin i 1927. Oppslutningen om avholdsbevegelsen var fortsatt stor, men storhetstiden var over med opphevingen av forbudet.

Kilder: Per Ole Johansen, «Brennevinskrigen. En krønike om forbudstidens Norge», 1985, Per Fuglum, «Brennevinsforbudet i Norge», 1995, Espen Søbye, «Ingen vei hjem. Arthur Omre: en biografi», 1995, Oslo byarkiv, Valgstyret, Folkeavstemningen 1919.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv