Nyheter

Den mystiske gullklumpen i flaska

I oppveksten fant Alf Folmer stadig flasker med en stor, mystisk, gullskimrende klump inni, henslengt av «lasaronene» på Rodeløkka. Les om da han fant forklaringen på flaskemysteriet.

Bilde 1 av 3

Alf Folmer (født 00201921):

– Da jeg vokste opp i Københavngata og Marstrandgata på 1920-tallet, gikk jeg forbi bygningen vi kalte Ruudgården, Ole N. Ruuds møbelfabrikk i Gøteborggata 32, på vei til Sofienberg skole. Jeg syntes det var det største huset på Rodeløkka, og jeg sto ofte og så på de flotte bilene som sto utenfor.

– Møbelsnekker Finn Tangen bodde i samme gård som meg og arbeidet hos Ruud. Det hendte at moren hans, Kari, sendte meg dit med mat til han. Jeg ble imponert over det store verkstedet og alle snekkerne som sto ved høvelbenkene, lyden fra maskinene og lukten av tre.

Les også: Da Løkka luktet sjokolade og kadaver

– Finn var en mester til å polere møbler. Han hadde en klut som var formet som en stor ball. Den var våt av skjellakk-politur. Det vil si at skjellakken var oppløst i alkohol. Finn gnidde den store ballen i sirkler og åttetall over bordflata, som skulle bli så blank som mulig.

Saken fortsetter under bildet.

Leiligheta i Bergene-gården i Københavngata 11, hvor Alf Folmer vokste opp, er markert med tre prikker. Skura vis-a-vis måtte vike da høyblokka til Bergene ble oppført i 1967. Foto: Alf Folmer

Leiligheta i Bergene-gården i Københavngata 11, hvor Alf Folmer vokste opp, er markert med tre prikker. Skura vis-a-vis måtte vike da høyblokka til Bergene ble oppført i 1967. Foto: Alf Folmer

Når han dro kluten over bordplata, ble det en stor matt skygge. Den ble sakte borte, og overflata ble blankere. Det var som trolldom. Når Finn var ferdig, kunne man speile seg i bordplata.

Den flinkeste til å polere var Karl Myhre, som også bodde på Rodeløkka. Han brukte ikke alkoholen i skjellakken bare til polering. Han var edru når han begynte å polere. Etter hvert begynte han å sjangle, så ble han full, ramlet og sovnet under bordet.

Les også: Barnedrapet i kjelleren

Myhres polér-karriere hos Ole N. Ruud tok brått slutt. Men han fikk snart nytt arbeid hos C. A. Johanssons snekkerfabrikk i Stockholmsgata 7, hvor de ikke drev med polering.

En dag da jeg var på vei hjem fra skolen, hørte jeg noen rope idet jeg passerte Stockholmsgata 7. Det var Karl Myhre. Han var sammen med tre andre karer.

– Kom hit! Vil du tjene femti øre? spurte han.

– Ja, sa jeg.

– Da skal du gå opp til Ruuds snekkerfabrikk. Gå inn på baksiden av huset og opp i andre etasje.

– Der oppe til høyre er lakkeringsverkstedet. Der går du inn og spør etter «Pæra». Når du treffer ham, skal du hilse fra Karl og si at du skal hente en dram.

Les også: Ekte gategutter fra Rodeløkka

Femti øre var mye penger den gangen. Jeg gjorde som han sa, og kom rett inn i lakkér- og polérverkstedet. Her luktet det sterkt av tynner. «Pæra» sto med en firkantet kasse med celluloselakk og pensel og lakkerte et møbel. Jeg sa det jeg hadde fått beskjed om.

«Pæra» gikk inn i et annet rom og kom tilbake med en flaske som han pakket inn i en avis og sa: – Nå må du gå forsiktig i trappa. Om noen spør hva du gjør, så kan du si at du har levert mat hos meg.

Ingen spurte, og vel tilbake hos Karl Myhre leverte jeg flaska og fikk femti øre. Det ble stor glede da Karl og karene fikk flaska, som inneholdt skjellakk.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Nå begynte en merkelig seremoni, noe jeg aldri hadde sett før. Karl tok fram en annen flaske som man kunne se gjennom.

Han fylte halve flaska med skjellakk. Så tok han fram en pose med salt som han helte i flaska. Sa satte han i en kork og begynte å riste flaska opp og ned, fram og tilbake, fortere og fortere. Han sang noe og ristet i takt til han ble rød i ansiktet. Så sluttet han og ga den verdifulle flaska til en annen av karene som fortsatte. Etter en stund så de på flaska.

Jo, skjellakken hadde begynt å klumpe seg. Så fortsatte tredjemann og fjerdemann. Etter en stund var prosedyren ferdig. Nå lå en gullskimrende skjellakk-klump og badet i ren krystallklar alkohol som holdt 87 prosent.

Deretter helte Karl alkoholen over i en ny flaske som han fylte opp med rent Maridalsvann. Blandingen skulle holde 42 prosent eller tilsvarende Aalborg eller Løitens akevitt. Skjellakken var blitt forvandlet til «dunder», og festen kunne begynne.

Saken fortsetter under bildet

For Alf Folmer var det lenge et mysterium hvordan den mystiske «gullklumpen» kom inn i flaska som lå igjen etter de lokale «dunderfestene» på 1920- og 30-tallet. Kunnskapen om prosessen som gjorde skjellakk til «dunder». Foto: Alf Folmer.

For Alf Folmer var det lenge et mysterium hvordan den mystiske «gullklumpen» kom inn i flaska som lå igjen etter de lokale «dunderfestene» på 1920- og 30-tallet. Kunnskapen om prosessen som gjorde skjellakk til «dunder». Foto: Alf Folmer

Flaska med skjellakk-klumpen ble satt inntil veggen mot Rodeløkkens kassefabrikk. Der sto det allerede to flasker fra tidligere seremonier.

Jeg gikk hjem femti øre rikere. Nå var mysteriet løst med den store klumpen som vi så ofte fant i flasker som lå på løkka eller i portrom. Jeg hadde alltid undret meg over hvordan det gikk å få inn en så stor klump i en flaske. Faren min hadde fortalt hvordan man fikk en fullrigger inn i en flaske for å lage flaskeskuter. Nå skjønte jeg noe mer.

Artikkelen har vært publisert andre steder tidligere og er bearbeida og forkorta av Beate Muri.

Mer fra Dagsavisen