Nyheter

Den liflige duften av sjokolademynt

Kakaolukt fra en gård ved Sarabråten skal ha gitt forretningsmannen Fred. Christensen ideen om å starte Freia.

Bilde 1 av 4

Luktas opphav skal ha vært kjøkkenaktivitetene til bondesønnen Olaf Larsen (1867–1920) på Oppsal. Larsens interesse for sjokolade skal ha blitt vekt da en av Oscar 2.s menn forærte ham boka «Hur man gör choklad». Andre kilder hevder at han hadde lært kunsten å lage sjokolade ved Brødrene Ottesens fabrikk på Bryn. Uansett skal bondesønnen ha fuska litt i faget hjemme på kjøkkenet. Produktene solgte han med stor suksess på Stortorvet.

Den lokale sjokoladekokinga skal ha avstedkommet en så liflig duft at den blant annet tiltrakk seg forretningsmannen Fred. Christensen, som var på rugdejakt ved Sarabråten. Alf Folmer beskriver episoden i Byminner 2009/2: «Idet han kom inn, fikk han se en ung mann stå og kjevle sjokolade-deig med en rund stokk på en steinplate. På ovnen putret det i ei stor gryte. En svær sjokolademasse lå på bordet. På et annet bord lå en haug små blikkformer til å støpe sjokoladen i.»

Les også: Fra sjokoladefabrikk til studentboliger

Christensen var egentlig kolonialgrossist, men ble så betatt av sjokoladelukta at han fikk en ny forretningsidé. Han tok med seg Larsen og ferdighetene hans, og i 1889 starta de sjokoladeproduksjon i ei lita trerønne i Verksgata 25 på Rodeløkka.

Folmer forteller om oppstarten av fabrikken, som fikk navnet Freia etter Christensens kone Frøya: «Olaf, broren og tre jenter satte i gang. Først kjøpte de en gammel rensemaskin, blandemaskin og valsemaskin. Men det meste var håndarbeid. Olaf og jentene bodde på fabrikken. (…) Når sjokoladen var blandet og formet, skulle den bæres ned i kjelleren for å kjøles, siden bæres opp i annen etasje for å pakkes.»

Etter sigende lagde de sjokolade i tre av ukas dager, de tre neste reiste de rundt og solgte produktene. Men bedriften ble ingen umiddelbar suksess, og i 1892 ble den solgt til Johan Throne-Holst.

Saken fortsetter under bildet.

Kvinne rører i velduftende sjokoladegryte hos Freia sjokoladefabrikk. Freias Selskaps Sjokolade for sjokoladedrikke, også kalt kokesjokolade, er blitt produsert sida 1895. FOTO: TEIGENS FOTo ATELIER/DEXTRA PHOTO/NORSK TEKNISK MUSEUM

Kvinne rører i velduftende sjokoladegryte hos Freia sjokoladefabrikk. Freias Selskaps Sjokolade for sjokoladedrikke, også kalt kokesjokolade, er blitt produsert sida 1895. Foto: Teigens Fotoatelier/Dextra Photo/Norsk Teknisk Museum

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

På samme tid var Olaf Larsen blitt ramma av boligspekulasjonsfeber og tjente mye penger. Noen av penga investerte han i fabrikken. Men han røyk antakelig uklar med den nye eieren, for i 1898 brøt han ut og starta sin egen sjokoladefabrikk rett i nærheten – A/S Olaf Larsens Chokoladefabrik (fra 1930 Asola – et navn satt sammen av AS, Olaf og Larsen).

Den nye fabrikken sto ferdig i 1897 – et fire-etasjers bygg som også inneholdt 14 ettroms-leiligheter. Med løfter om leilighet og bedre lønn skal Olaf Larsen ha lokka med seg flere av arbeiderne fra Freia. 14 arbeiderfamilier flytta inn, til sammen 112 personer med smått og stort og losjerende.

Larsen skal også ha starta en priskrig på sjokolade, men Freia svarte med økt markedsføring og merkevarebygging med satsing på finere sjokolader og konfekt. Og Larsen tapte kampen. Etter Kristiania-krakket i 1899 sto spekulanten uten penger og måtte legge ned fabrikken. Men i 1902 starta han opp igjen med friskt mot og ny lokalisering.

Ved 1. verdenskrig hadde fabrikken i Akersbakken 10 200 ansatte. Men på 1920-tallet ble den stengt for så å gjenoppstå under nye eiere i 1930. I 1965 flytta fabrikken til Vestby hvor den siste Asola-sjokoladen ble produsert i 1974. Larsens gamle fabrikk sto tom til den i 1905 ble kjøpt av Anders Bergene, innehaveren av «A. Bergene Drops & Pebermyntefabrik», som året etter åpna A. Bergene Chokoladefabrik i lokalene.

Les også: Da Løkka luktet sjokolade og kadaver

På andre sida av Dælenenga vokste Freia-fabrikken og la under seg stadig større deler av Rodeløkka. Innen første verdenskrig hadde den også erobra halvparten av Norges sjokolademarked.

I biografien «Sjokoladekongen» fortelles det om en sjelsettende opplevelse Johan Throne Holst hadde et par år før overtagelsen av Freia. Han og en tysk forretningsforbindelse tok seg en tur i Nordmarka. Men ingen av dem var vante turgåere, så begge stilte i «lys sommerdress, med stramme benklær overensstemmende med den tids mote, og tynne sommersko». De tok drosje til Frognerseteren hvor de «nød en kopp kaffe i Rustads beskjedne lille hus» før de bega seg inn i «Nordmarken, som for mig den gang var et likeså fremmed land som for min ledsager».

Etter et par timer bestemte de seg for å snu, men «Vi var imidlertid blitt sultne, og min ledsager spurte om jeg ikke tilfeldigvis hadde et stykke sjokolade med. Da jeg måtte tilstå at jeg ikke hadde vært så forsynlig – jeg ante ikke den gang at sjokoladen skulde komme til å spille en stor rolle i mitt liv – fortalte han om sine vandringer i saksisk Sveits, hvor han alltid hadde med sig sjokolade, som han hevdet var den beste turproviant.»

De fortsatte vandringa i den tro at de var på hjemveien. Men etter ei stund måtte Holst tilstå at han ikke lenger ante hvor de befant seg. Da falt turkameraten nesten sammen. «‘Meine Füsse brennen’, stønnet han. ‘Und Si haben nicht einmal ein Stück Schokolade mitgebracht’.»

Holst huska ikke hvordan de hadde kommet seg hjem, men selve fadesen glemte han aldri. Femti år seinere resulterte den i en matpakkesjokolade – en sandwich av sjokolade og kjeks – med andre ord en Kvikk Lunsj.

Beate Muri er historieformidler

Mer fra Dagsavisen