Amalienborg på Skøyen ruvet blant eneboligene i Guldberglia og jordene kalt Silkestrå. På slutten av 1970-tallet fikk Skøyen-bussene garasjeanlegg foran gården vår.

Den gule østkantgården på Skøyen

MIN OSLO-OPPVEKST: Elvis var død, men hva gjorde vel det. Jeg skulle jo få min første sykkel. En grønn Tomahawk.

Oslo

 

– Kongen er død, sa bestekameraten min Kent, en onsdag formiddag i august 1977.

– Er kong Olav død?

– Nei, The King. Elvis.

Foreldrene til Kent elsket alt amerikansk. Faren hans gikk med cowboyhatt og sørstatsflagg på jakka og kjørte rosa Cadillac kabriolet. Han lakkerte biler. Jeg ble ikke så veldig lei meg av at Elvis var død. Hjemme hos meg hørte vi mer på svensktopp og Roger Whittaker, plystrekongen det var umulig å kopiere, spesielt hvis man mangla en tann eller to.

Grünerløkka på Skøyen

Vi bodde i den gule blokka på Skøyen, Jan-Erik, mamma, pappa og jeg. Vi kjørte en Saab 69, bodde på en liten toroms og kjøkken i den typiske Grünerløkka-bygården som sto der oppe for seg selv på Skøyen. Den ruvet som en V-formet murfestning nedenfor de digre eneboligene i Guldberglia og Silkestrå, området opp mot Frognerparken som fortsatt var åker om sommeren og skiterreng om vinteren.

Dette var 1970-tallet, da vegg-til-vegg-teppene stakk, møbler og sofaputer stakk og klødde, brune kordbukser hang tungt på liten og stor og vinterjakkene var av så nymotens materiale at de smelta med et hves om de skulle komme borti en flamme, som for eksempel i lek med halmbrann på vei hjem fra skolen en tidlig vårdag.

Cirka 1977 var tida med Colargol, professor Balthazar, Trazan Apansson & Banarne på svensk TV 1, kokosboller og potetgull til barne-TV på lørdag – og terteskjell med fiskepudding og reker som fineste festmat ved fine anledninger – som når den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix gikk på TV. Stua vår var kanskje 15 kvadratmeter, men verdens tryggeste, fineste sted. Selv om du fikk brannsår på beinet av det mørkeblå gulvteppet, når du tok sklitakling på lillebror i en kamp innefotball før leggetid.

Vestkanten hvor?

Jeg visste ikke at det var noe som het Vestkanten, før vi begynte på Smestad skole, og kom hjem på karneval til en i klassen som bodde i åsen ovenfor skolen et sted. Hun hadde eget rom. Og svømmebasseng. Inne. I kjelleren. Vi hadde ikke bad engang, men do ute i oppgangen som vi delte med naboen. Badet var en balje på kjøkkengulvet. Dusje gjorde vi på jobben til faren min, i fabrikkgarderoben hans på NEBB.

Ikke engang da skjønte jeg at det var forskjell på øst og vest her i verden. Selv var vi vel strengt tatt ikke lenger øst i byen enn Frognerparken og Colosseum kino.

Jeg skrev et dikt om det på skolen, på rim, så en slags bevissthet om at det var forskjell på folk hadde vel blitt født bak i hodet et sted.

Noen hadde basseng hjemme, og epler i hagen, mens jeg hadde do på gangen. Diktet fikk god omtale av frøken.

Les også: En oppvekst på utgått dato

Les også: Feil bukse på Oslo vest

Denne doen vår var ikke så enkel å forholde seg til. Skrekken var å måtte gå på kveldstid. Da var det mørkt ute i trappeoppgangen, og kaldt. Da måtte mamma være med og stå ute i gangen og holde vakt. Hun likte ikke å stå der om det ble lenge, men det er en annen historie.

Den gule blokka vår var jo i praksis en østkantgård på beste vest, og alle som bodde rundt oss hadde det vel romsligere sånn rent økonomisk. Det tenkte vi ungene altså ikke på, og heldigvis var ikke motepress og klassetilhørighet noe ni-tiåringene på Skøyen, Hoff og Smestad var opptatt av. Det kom med diskobeltet i 1980.

Pappa på fabrikken

Blokka vi bodde i var bygget av en av sin tids rikeste menn, gründer og kullkonge av Kristiania, Køla-Paulsen. Han kunne ikke fordra adel og fintfolk. Det var kanskje derfor han ville bygge bygård for arbeidsfolk på Skøyen i vest, ved åkrene til Skøyen hovedgård og de fine villaene med hager, og kalte den Amalienborg, etter det danske slott. Nå huset den mange familier med fedre som jobbet på NEBB, det svære industriområdet ved Sjølyst, hvor de bygget togmotorer for NSB og utstyr til oljeplattformene.

Eventyret i hverdagen var å få gå ned til NEBB og vente på pappa i fabrikkporten. Turen gikk under jernbaneundergangen og til venstre, forbi Varemessa. Sønn som venter på far i fabrikkporten? Det høres ut som et Oskar Braaten-stykke, men var Oslo vest anno 1977. En av de andre som kom ut porten sammen med fatteren var en lang, tynn mann fra et sted som het Polen, han het visst Andrej Nebb og skulle noen år seinere dukke opp på TV med De Press.

Odd tegnet gryte

Vi ungene visste ikke at vi var fabrikkunger på beste vest. Foreldrene våre snakket ikke noe om det. Det var ingen som pekte, og naboskapet var gemyttlig nok.

En gang vi gikk tur opp Madserud allé, kom mamma i prat med et eldre par langs veien. Vi guttene fikk komme inn i hagen deres og plukke noen epler. Ekteparet var Tancred og Lillebil Ibsen.

Vi var mange barn i noenlunde samme alder i blokka. Vi brukte hele bygget som lekeplass, fra loft til kjeller. Til gjemsel og boksen går. Vi sykla om kapp, løp om kapp, gikk på ski om kapp, spilte danka på den endeveggen hvor det ikke sto søppelkasser som lukta fælt, hang i skyggen i bakgården på varme sommerdager, spilte fotball, spilte med fotballkort, gikk på epleslang, hoppet paradis utenfor Gundersens Grans-butikk.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Grans-butikken var veldig populær. På 70-tallet kostet en brus mer enn cirka ti liter melk, men Grans-brusen var billigere enn andre. Før høytider var det kaos i butikken, fullt av biler utenfor blokka. Her var det at noen av landets største kjendiser kom for å kjøpe brus og øl. Odd Grythe, som skrev autografer til oss. Det vil si, han pleide å tegne en gryte. Henki Kolstad handlet her. Arve Opsahl, Sverre Holm, og han som spilte politisjefen Hermansen i Olsenbanden-filmene. Skuespillere. Kunstnere. Totto Osvold. Kåre Willoch i nikkers. Wenche Foss, som gjerne tok meg på fanget siden jeg var så søt.

Jeg husker ingen av dem. Det er moren min som har fortalt at vi møtte dem. Jeg har ikke gryte-autografen lenger.

Tomahawk-sykkelen

Ikke sykkelen heller. Tomahawken. Min aller første sykkel! Den grønne chopper-kopien med gir på stanga, langt sete med rygg, stort hjul bak og lite hjul foran. Det fantes ikke noe tøffere. Den så ut som en ekte motorsykkel! En pappbit teipet på hjulet, og den var perfekt. Mamma fikk den av en kjenning.

Ingen hadde en så tøff sykkel som meg. At jeg ikke rakk ned til bakken gjorde ingenting. De andre gutta var dritmisunnelige. Det tøffeste var jo at Tomahawk var forbudt i Norge. Av politiet! Fordi den hadde et så lite forhjul at den steila altfor lett. Vi visste at mange hadde dødd av denne sykkelen i USA. Det hadde vi hørt. De hadde steila i høy fart, og dødd. Dødsfallene i USA gjorde meg en smule skeptisk, men det var ikke til å komme fra at jeg, Reidar, eide en sykkel som var så farlig at den var forbudt.

Flere tiår etter Tomahawkens tid, spurte en sykepleier om når jeg hadde brukket kragebeinet. Det har jeg vel ikke, sa jeg. Hun insisterte, og viste at mitt venstre kragebein gikk i en bue. Beinet hadde grodd feil. Jeg kan huske at jeg fikk en smell, da jeg sto og sykla og foten skled av pedalen. Det gjorde faktisk ganske vondt. Den vonde skulderen gjorde at jeg hadde skolesekken bare over høyre skulder i lange tider. De voksne la ikke merke til det. Jeg sa ikke fra heller. Jeg kan skryte av det nå. Da jeg var ni-ti år, gikk jeg rundt med brukket kragebein uten å gjøre noe nummer av det. Vi som kjører Tomahawk er ikke noen pyser.

Les også: Da det var Oslo mot oss 

Les også: Flukten over Storokrysset

Les også: Hundrelappen som brant i lomma