Den gjenoppståtte bydelen

Homansbyen var regna som Kristianias beste villakvarter fram til første verdenskrig. Arkitekturen og de store flotte hagene fikk rosende omtale i inn- og utland. At et helt strøk var planlagt så helhetlig, ble betrakta som svært spesielt. Homansbyen ble et forbilde for andre.

Men heller ikke Homansbyens praktvillaer fikk stå trygt og uberørt på sin plett. Allerede i 1903 klagdes det i Aftenposten over utviklinga i Homansbyen: «Hadde Homans første Plan været overholdt, vilde vi endnu i vore Dage eiet et smukt, stilfuldt Villakvarter. Men de oprindelige Skranker er forlængst brudt, og Homansby ligger der ligesaa uensartet bebygget, ligesaa rodet og tilfældig, som noget andet Strøg af vor, hvad Bebyggelse angaar, mishandlede Hovedstad. Leiekasernerne mures op i en fart langs Hægdehaugsveien og langs den ene Side af Oscars Gade. De Huse som engang laa frit, indbygges, og alt er undergivet en sørgelig Omkalfatring.»

Saken fortsetter under bildet.

Bak Narvesens tårnkiosk på hjørnet Hegde­haugsveien/Oscars gate sees Oscars gate 19. Bygningen ble oppført som tomannsbolig i ny­gotisk stil i 1859. Arkitekt G.A. Bull. I 1860 kjøpte Johan Collett, Peder Homans første kompanjong, huset. Huset ble revet i 1935. Foto fra 1890–1900: Ukjent person/Oslo museum

Biltrafikken var den første alvorlige trusselen mot Homansbyens eksistens. I 1930-åra ville man anlegge en ny hovedtrafikkåre, Edvard Griegs gate, seinere omdøpt til Per Sivles gate, diagonalt gjennom området. Planen, som ville betydd riving av mange av villaene, ble ikke skrinlagt før i 1973.

Les også: Her ligger siste rest av Kongshavn, Oslos forsvunne bydel (Dagsavisen+)

I mellomtida (1965) kom planen om å gjøre hele Oslo til et stort motorveinett, med Slottsparken som midtpunktet i en rundkjøring. Den 12-felts (senere redusert til seks) brede motorveien fra Hoff til Etterstad, ville så å si radert ut Homansbyen og strøket bak Slottet. Totalt på hele strekningen ville 300 hus med 6.500 beboere måtte rives.

I tida etter annen verdenskrig ble miljøet i Homansbyen angrepet fra to andre fronter: Noen av boligene ble sanert og erstatta med moderne bebyggelse, og flere villaer ble omgjort til næringslokaler. Ikke så sjelden var bruksendringa ulovlig. Over 1.400 vestkantleiligheter ble mellom 1961 og 1966 utsatt for det man kalte snik-kontorisering.

Med de rivningsglade sekstiåra kom også kravet om bedre utnyttelse av tomtene i Homansbyen. Sterke krefter ønska at villaene med sine urasjonelle planløsninger og store, åpne hager skulle vike plass for høyhus med leiligheter og kontorer.

Les også: Vaterland - bydelen som forsvant

Nå begynte imidlertid bevaringstanken å spire i Oslos befolkning. Etter at Det engelske kvarter var blitt jevna med jorda, krevde folk at Homansbyen måtte bli spart. Det var ingen tradisjon for å frede et helt miljø, ei heller noen lovhjemmel for dette. Men den gryende bevaringsviljen hadde resultert i at byen fikk sin første byantikvar, Arno Berg, som ble en viktig medspiller for beboerne i Homansbyen.

I 1962 uttalte Berg: «Dette er en villaby av høy arkitektonisk klasse, som til like er den eldste i Nord-Europa. Det er like viktig å bevare denne villaby som å bevare bygningskultur fra 1600- og 1700-årene og monumentalbygninger fra 1800-årene.»

Sammen med andre instanser jobba byantikvaren for en særvedtekt for Homansbyen, for å bevare det arkitektoniske miljøet, samt sikre bebyggelsen som boligstrøk. I 1964 ble området foreslått delvis verna.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Bevaringskreftene møtte motstand fra blant andre boligrådmannen som mente at en omdanning av Homansbyen til moderne boligområde var helt naturlig og at det snarest burde legges til rette for dette. Halvparten av grunneierne kjempa også mot bevaringsplanen, nettopp fordi den innebar at husa skulle brukes til boliger. Det var mer å tjene på å leie ut til kontorer. Grunneierne frykta dessuten at utgiftene til bevaring og tilbakeføring til boliger ville føre til forslumming av området. De krevde derfor økonomisk kompensasjon hvis bevaringsplanen skulle bli vedtatt.

Fire ganger ble bevaringsplanen behandla av bygningsrådet før den gikk igjennom. I 1979 ble planen omsider vedtatt av bystyret. Planen hadde ikke tilbakevirkende kraft, så de villaene som allerede var kontorisert, kunne fortsette å være kontorer.

Saken fortsetter under bildet.

Hegdehaugsveien mellom Josefines gate og Professor Dahls gate ble kalt Smithebakken etter kaptein Just Gude Smith, som eide løkka på toppen av bakken. Foto ca. 1955: Ukjent person/Oslo museum

Handel og bevertning har satt sitt preg på Homansbyen, og trafikken durer gjennom Josefines gate og Hegdehaugsveien. Men Homansbyen har likevel bevart mye av sitt rolige og fornemme preg. Det er fortsatt mange kontorer og ambassader i strøket, men det har også skjedd en viss konvertering fra kontor til bolig. For eksempel i Uranienborg terrasse 19. Økende boligpriser har gjort det mer lønnsomt å leie ut til boliger, og flere ønsker å bo mer sentralt, noe myndighetene ønsker å legge til rette for.

Men det har også vært nye trusler mot miljøet. Homansbyens vel har blant annet kjempa og vunnet kampen mot bygging av en sju etasjer høy blokk i kvartalet mellom Parkveien og Hegdehaugsveien, kalt Lille Uranienborg. Nå engasjerer velet seg for å få en best mulig reguleringsplan for kvartalet.

Les også: Beste vestkants opprinnelse

Kilder: Byminner 3/1962, Myhre: Hovedstaden Christiania, Oslo byleksikon, artemisia.no/arc/historisk/oslo/homansbyen, Aftenposten, Bydelsutvalg 2: Byen bak slottet, Muri: Oslo – før bilene fylte våre gater, Caspari: Fra mine unge aar, Boye: Den gang det het Christiania, homansbyenvel.no/Guide for Homansbyen