Den fagre industribygda

De eldste spor av produksjon i Maridalen er rester av steinøkser frambrakt i yngre steinalder, det vil si for cirka 6.000 år sida. Produsentene var antakelig omstreifende jegere og sankere, for noen fast bosetning ble det nok ikke i Maridalen før et par hundre år før vår tidsregning.

Funnet av en bygdeborg fra 400–600-tallet tyder på at det i hvert fall på den tida var noe å forsvare i området. Rundt 1250 var maridølene kommet opp i et antall som krevde ei kirke, og Margaretakirken ble bygd. Dalen ble da kalt Margaretadalen, et navn som tida har endra til Maridalen. Da Svartedauden kom på midten av 1300-tallet, var det 18 gårder i dalen. Det vil si at det antakelig bodde 150 – 200 mennesker der. Man regna da at Maridalen strakte seg fra Sandungsvannene og nesten til Nydalen.

Saken fortsetter under bildet.

Arbeiderbolig for stangjernshammeren i Maridalen fotografert i 1902. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo byarkiv

Etter pesten var det bare én gård som ikke lå øde, og det skulle gå bortimot 200 år før bosettinga tok seg opp igjen. Fra 1600-tallet veit man om ei mølle ved Skjærsjøelva og ei sag ved Skjerven gård, men trolig lå det små møller og sager langs elvene også før den tid. Og man veit at etter en storm, orkan eller tyfon som feide all skog i Øyungslia overende i 1832, ble det oppretta et «ad hoc» sagbruk ved Skarselva for å bøte på tapet til skogeieren.

Det har også vært drevet teglverk på Nes gård med produksjon av takstein, mønepanner og murstein. Og fra 1888 til 1905 lå det et spinneri, Christiania ullspinderi, sør for Vaggestein bru. Der jobba det cirka 20 personer, som var bosatt på gårdene i nærheten og i egne arbeiderboliger. Ved Skar ble det drevet kruttverk fra 1854. Verket ble kjøpt av staten på begynnelsen av 1860-tallet og bygd om til militær bruk under navnet Statens Kruttverk. Verket skal ha hatt én bestyrer og fra 10 til 24 arbeidere fram til produksjonen ble nedlagt i 1898.

Saken fortsetter under bildet.

Maridalshammeren som den framstilles i boka «Norge fremstillet i lithographerede Billeder efter Naturen», av P. F. Wergmann, fra 1836: «Et af denne Egns mange skjønne Partier fremstiller det medfølgende Billed, hvorpaa der sees en ved Elven, kort ovenfor dens Udløb i Maridalsvandet, paa Gaarden Kirkebyes Grund anlagt Stangjernshammer, der henhører under Bærums Jernværk. Den ligger særdeles romantisk, omkrandset overalt af skjønne Løvtræer.» Tekst og faksimile fra boka

Den nok mest kjente virksomheten i Maridalen er jernproduksjonen. Lensherren ved Akershus festning, Christen Munk, anla på ordre fra Christian 3. den første jernhytta i 1557. Kongen lå stadig i krig og trengte jern til kanonkuler og våpen.

Funn av slaggrester tyder på at jernhytta lå i nærheten av Akerselvas os. Jernmalmen kom antakelig fra gruvene ved Sognsvann, og trekullet fra miler i skogen rundt vannet. Jernproduksjonen ved oset ble videreført av tilreisende engelskmenn og «Casper Hammersmed» fram til cirka 1600 da hytta brant ned. Mer jernproduksjon hører man ikke om i Maridalen før godseier Peder Anker kom på banen på 1790-tallet.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Eieren av Bogstad- og Sørkedalsgodset dreiv da allerede Bærums verk. Men der røyna det på med tilgang på vannkraft og trekull. Ankers blikk fant Skjærsjøelva og gården Kirkeby ved Maridalsvannet, hvor det var rikelig med både vannkraft og skog. Anker sørga for å få forlenga veien han alt hadde anlagt mellom Bærums verk og Fossum, inn til Kirkeby.

Saken fortsetter under bildet.

Skjervenbrua i Skjærsjøelva cirka 1780. Brua lå opprinnelig nærmere Maridalsvannet enn steinbrua, Hammerbrua, som ble bygd i 1880-åra. Foto etter maleri av Christian August Lorentzen/Kobberstikk av Georg Haas/Rune Aakvik/Oslo museum

Tradisjonen tro var den oppkalt etter han sjøl: Ankerveien. Det første som ble frakta på den nye veien, var en stangjernshammer. Denne ble satt opp ved Skjærsjøelvas utløp og fikk navnet Kirkebyhammeren, seinere Maridalshammeren. Trekull var en nødvendighet for jernproduksjonen på den tida. Ved en ble fløta ned fra Ankers skoger, og kullmiler anlagt på Skjervenjordene.

Kullbrennerne dreiv for egen regning og måtte holde hester og betale fløtere og kjørere sjøl. Til å begynne med ble rujernet frakta fra Fossum, men etter hvert lot Anker også bygge en masovn i Maridalen. I masovnen ble jernmalm en og kullet varma opp slik at oksygenet i malmen bandt seg til karbonet i kullet, og jernet kunne smelte og renne ut. Jernet ble så støpt i plater og barrer for videre behandling i hammerhuset. Der ble jernet varma opp i esser, «ferska» og banka av stangjernshammeren gjentatte ganger. Både essene og stangjernshammeren ble drevet av vannkraft fra elva. Barrene ble forma til stenger som kunne bearbeides med mindre hammere til enda tynnere stenger og for hånd til spiker og smijernsprodukter. Etter at Hakadals verk ble innlemma i konsernet og Greveveien anlagt, kunne rujernet fraktes derfra, og masovnen på Hammeren ble nedlagt. Hammerverket spesialiserte seg etter hvert på spikerproduksjon og ble en anselig bedrift som ga arbeid til ganske mange folk . På Kirkebys og Skjervens grunn ble det bygd 24 arbeiderboliger. Også bofaste bønder og husmenn ble knytta til verket. Lønna kunne de ta ut i varer eller kontanter eller som fradrag på husleia.

Saken fortsetter under bildet.

Hammersmia i Maridalen kan ha sett omtrent sånn ut. Essa i midten og stangjernshammeren til høyre. Støynivået var veldig høyt, og mange av arbeiderne fikk nedsatt hørsel. Foto etter et maleri av C.A. Lorentzen/Kobberstikk av Georg Haas/Næs Jernverksmuseum

På 1860-tallet begynte markedet for jern å svikte. Likevel hadde verket 22 arbeidere og en oppsynsmann ansatt i 1865. Men etterhvert som teknologien utvikla seg, ble jern framstilt med trekull som smelteenergi altfor kostbart. Konkurransen fra blant annet Christiania Spigerverk ble for tøff for Hammerverket, og i 1874 ble jernproduksjonen nedlagt.

(Kilder bl.a.: Maridalensvenner.no, Hindbjørgmo: «Kom til den fagre Maridal», Maarud: «Kirkebyes Stangjerns Hammer i Maridalen», Kirkebøen: «Hammeren – kull, vann og banka jern», Ljøgodt: «Hammeren kraftverk 75 år», Store Norske Leksikon, «Oslo-Marka», annet bind.)