De klassebevisste i Kværnerdalen

Før fagforeningenes tid kunne patriarkalske bedriftsledere herse med sine ansatte som de ville. En og en hadde arbeiderne lite å stille opp med.

At Oluf «Slægga» Onsum regjerte over de kværneransattes ve og vel, bekreftes blant annet av «Skudsmaalbogen» til former Bernt Larsen. Til tross for at Larsen var ansett som en «meget duelig og ordentlig Arbeider» og fikk sjefens anbefaling, ble han oppsagt 10. april 1885: «Han er nu bleven afskediget paa Grund af (?) udenforstaaende iværksat Agitasjon mod mig, fordi jeg ikke kan billige en mod Lovene uheldig Anvendelse av Brugets Sygecasse».

Denne sjukekassa hadde kværnerarbeiderne ifølge verkstedklubbens beretning oppretta på eget initiativ i 1860. Andre kilder hevder at det var Onsum sjøl som sto bak. Enige er de om at Onsum tok grep om sjukekassa i 1871. Arbeiderne fant seg tilsynelatende i det i første omgang, men kanskje var misnøyen en medvirkende årsak til det såkalte Onsumslaget i 1878 (som omtales i en seinere artikkel).

Saken fortsetter under bildet.

Administrerende direktør Fredrik Hiorth peker på et turbinhjul med stokken sin. Kværner Brug en gang mellom 1890 og 1920. Foto: Ukjent person/Norsk Teknisk Museum

Administrerende direktør Fredrik Hiorth peker på et turbinhjul med stokken sin. Kværner Brug en gang mellom 1890 og 1920. Foto: Ukjent person/Norsk Teknisk Museum

Kværner Brugs protokoller viser at det ikke bare var uheldig anvendelse av sjukepenger som ga grunnlag for oppsigelse. Forseelser av typen samtale i arbeidstida, forlate støperiet uten mesterens tillatelse, bading i elva eller «tobaksrøgning i Smedien» kunne føre til «Mulct» og trussel om at gjentagelse ville resultere i øyeblikkelig avskjedigelse.

Det samme gjaldt rampestreker som snøballkasting, «Sandkastning i Støberiet» eller «Spektakel på Fjøsloftet». Ved «næsevis Opførsel» mot overordnede var én forseelse nok til å få sparken. Men enkelte fikk nok flere sjanser, for samme person er blitt oppsagt flere ganger.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I 1880-åra var Kristianias arbeiderklasse i ferd med å organisere seg. Det ble stifta over 40 fagforeninger, blant dem Formernes fagforening i 1884. Kan hende organiserte også noen kværnerarbeidere seg, i hvert fall begynte de å se nytten av å stå sammen.

Misnøyen rundt sjukekassa blussa opp i 1882 da en økonomisk pressa Onsum plasserte penga i panteobligasjoner. Arbeiderne samla seg bak et krav om å få tilbake kontrollen, men ble trua til å trekke det tilbake.

Konflikten kom til overflaten igjen i 1885 da de 142 sjukekassemedlemmene tok seg friheten å foreslå å heve sin egen kontingent for å øke sjukebidraget til 8 kroner uka. Forslaget innebar også å dekke utgifter til lege og medisiner.

Dette nekta Onsum å gå med på. Men arbeiderne sto på sitt og gikk til sak. «Slægga» svarte med å bruke styringsretten sin og gi alle sparken. Men dersom de underskreiv på at de støtta hans syn, skulle de få jobben tilbake. Det var startskuddet til brukets første streik. Etter to måneder uten inntekt valgte over halvparten av de oppsagte å gå med på Onsums premisser.

Saken forsetter under bildet.

Kværner Brug fotografert i 1904.
Foto: Ukjent person/Norsk Teknisk Museum

Kværner Brug fotografert i 1904.  Foto: Ukjent person/Norsk Teknisk Museum

Året etter satte Onsum sjukekassas kontanter i et byggeprosjekt eller ifølge klubbens beretning «et par skrøpelige barakker han kalte arbeiderboliger». Det ble ny streik, men nå fikk arbeiderne juridisk hjelp fra Formernes Fagforening, og Onsum ble dømt til å tilbakebetale penga. Men da var han i praksis allerede konkurs.

Kværner Brug fikk ny ledelse, uten at konfliktnivået ble noe lavere av den grunn. Administrerende direktør Frederik Hiorth ansatte Frantz Pytterud som verksmester med mandat å øke inntjeninga. Det gjorde han ved å si opp arbeidere som hadde ofra helsa si for fabrikken.

Den første som ble sparka var en 66 år gammel former med 40 års ansiennitet. Den neste var en som var blitt sjuk av tæring etter 16 år som oppslager i smia. Kollegene ba for dem. Men direktøren skal ha svart at det var med mennesker som med dyr, en utslitt hest skilte man seg av med. Da også fire formere måtte gå, satte arbeiderne foten ned og krevde Pytteruds avgang. Konsekvensen var flere oppsigelser. Den 17. mars 1896 bestemte arbeiderne seg for bokstavelig talt å ta saken i egne hender. De troppa mannsterke opp for å bære Pytterud ut av støperiet. Men han hadde allerede klart å snike seg ut bakveien.

Les også: Kongen og dronninga av Kværnerdalen

Delegasjonen marsjerte videre til direktøren. Der fikk de høre at folk som ikke ville jobbe under det rådende regimet, var frie til å gå sin vei. Arbeiderne tok han på ordet og gikk til streik igjen.

Arbeiderne ble anmeldt og dømt for brudd på Fabrikktilsynsloven: «Arbeider, der ulovlig forlader sit Arbeide, straffes med Bøder fra to til to hundre Kroner». Hver og en ble innkalt til Vålerenga politistasjon for å betale 5 kroner i bot. Men ingen betalte.

Arbeiderne hadde ennå ingen klubb til å representere seg, men fikk hjelp av Jern og Metall. Kværners ledelse nekta å forhandle med dem. Etter to måneders streik aksepterte partene voldgift. Dommen ga arbeidsgiveren medhold: Pytterud fikk beholde jobben, mens halvparten av de 400 arbeiderne måtte gå.

For den gryende fagbevegelsen var dette et lammende tap. Først i 1902 klarte kværnerarbeiderne å organisere en verkstedklubb. Likevel regnes Pytterud-konflikten som et tidsskille. Den gamle, patriarkalske ledelseskulturen lå på sotteseng.

Les også: Suppe på varmsmidd spiker

Kilder: Morland, Berit: Bruget. En industrihistorie. Kværner Brug Lodalen 1853-1999, Botnedal: Mot alle odds. Et festskrift for Kværner Brugs verkstedklubb, Thorud: Norsk jern- og metallarbeiderforbund 1891-1951, Kværner Brugs verkstedsklubb 75 år, Kjeldstadli: Jerntid : fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940, Amundsen: Kværner ved Loelven før 1853, Olsen: Kværner brug 100 år, Røsoch: På vandring i Christiania, Muri: Oslo – byen slik den var, industrimuseum.no, lokalhistoriewiki.no, Oslo Byleksikon, St. Hallvard 2004/2, Aftenposten 1878.04.16 og 1878.04.17, Morgenbladet 1899.12.10