Oslo MDGs ordførerkandidat Shoaib Sultan leder an i det grønne toget, i rød T-skjorte, fulgt av fra venstre De Grønnes partisekretær Lars Gaupset, Harald A. Nissen (partiveteran fra 1991 og De grønnes eneste bystyrerepresentant i Oslo), samt stortings­representant Rasmus Hansson. FOTO: FREDRIK BJERKNES

De grønne entusiastene

Miljøpartiet de Grønne har lenge vært en sjelden, liten plante i norsk politikk. Nå vokser den, og kan blir stor nok til å få mye makt etter valget. Men hvem er egentlig disse menneskene som kaller seg De Grønne?

 

«Mektige, mektige Mor – du som spinner rundt i rommet

og som opportunisten så gjerne vil ha en bit av i egen lomme.

Men ikke faen, ikke faen! Vi skal ta vare på deg, vi skal kjempe til vi dør.

Vokt dere pengedresser for våre nebb og klør …»

 

De ser ganske henførte ut, De Grønnes politikere og tilhengere, der de står samlet rundt visesangeren Tommy Tokyo. Han sitter på en liten krakk med gitaren sin, kledd i olabukse og T-skjorte, og stemmen får en ytterst sørgmodig klang hver gang han kommer til refrenget: «Ikke faen, ikke faen…». Dette er en augustdag i 2015, men likevel sprer det seg en slags udefinerbar 70-tallsfeeling her vi står på Karl Johan. Det er som om protestsanger Tommy med sin milde patos forsøker å mane de grønne entusiastene til innsats for Mardøla-vassdraget eller Altaelva. Det er noe med de kompromissløse ordene i sangen, Tommy Tokyos grånende skjegg, de henførte ansiktene rundt ham og de mange syklene som står parkert rundt oss, flere med hjemmesnekrede, grønnmalte bjørkekasser på slep. (En av dem fylt med jord og noen litt slappe, men likevel irrgrønne persilleplanter).

Den grånende krølltoppen Rasmus Hansson, som nå står og lytter velvillig til Tommy Tokyos hyllest til Moder Jord, var selv en av de unge miljøforkjemperne som dro til Alta for å legge seg i lenker i Stilla på slutten av 70-tallet. I årene etterpå har han tilhørt miljøbevegelsen i ulike roller, men nå står han her som stortingsrepresentant og en av to «nasjonale talspersoner» for partiet.

– Det er mye som tyder på at De Grønne kommer til å gjøre et godt kommunevalg. For å si det mildt! roper Rasmus Hansson selvsikkert inn i mikrofonen, som står plassert foran De Grønnes valgkampbod holdt i ren, naturlig bjørk. De Grønne har i flere måneder vært Norges raskest voksende parti, i perioder har det tidligere mikropartiet vært større enn både SV og mellompartiene på meningsmålingene, og i Oslo og Trondheim har partiet seilt opp som byens tredje største parti etter Ap og Høyre. I år stiller de for første gang lister i 205 kommuner fra nord til sør, og valget kan gi dem mektige vippeposisjoner. De kan for eksempel få sjansen til å peke på hvilket byråd de vil ha i Oslo, det blå eller det røde.

LES OGSÅ: De Grønne vil ha flere bønder i byen

– Norsk politikk, folkens, har sovet i veldig mange år i en utdatert illusjon om at det som definerer det avgjørende politiske skillet i norsk politikk, er kampen mellom rødt og blått, sier Hansson til den grønne «menigheten».

– De Grønne protesterer mot det! Hvis menneskenes viktigste utfordring faktisk er å skape et samfunn i balanse med livet på jorda, og å løse klimaproblemet før kostnadene overvelder oss, da går den viktigste politiske skillelinjen i norsk politikk mellom partier som tar denne oppgaven på alvor, og de partiene som ikke gjør det. De Grønne går ikke til valg for å flikke på dagens miljøpolitikk. Vi går til valg for en virkelig kursendring, vi går til valg for å starte det grønne skiftet NÅ. Klapp! oppfordrer Hansson spøkefullt, og forsamlingen klapper lydig.

Så tar Hansson et oppgjør med biltrafikken, som gjør at barna ikke kan gå trygt til skolen. Han snakker om trygge bomiljøer, kollektivtrafikk, sykler og nullutslippsbiler «der det er nødvendig», om at framtida ikke lenger tilhører bilene, men kollektivtransporten. Og han slår fast at Norge har tjent seg rikt på å «eksportere klimaforurensning».

– Vi går til valg i storbyene på å redusere klimagassutslippene til null i løpet av 15 år. Vi skal flytte massive subsidier som i dag går til oljeindustrien, over til ny innovasjon, biobaserte næringer, havvind og solceller. Vi vil erstatte jaget etter forbruk med mer reelle verdier. Miljøpartiet setter livskvalitet som mål for samfunnsutvikling!

– Yeah! roper en opprømt på Karl Johan.

– I dag jobber denne fine nasjonen vår på en slags autopilot med det formålet å tredoble forbruket vårt fram mot 2050. Til tross for at absolutt alle vet at det vil jo ikke gi nordmenn et bedre liv! Det er tvert imot en oppskrift på mer naturødeleggelse, men også mer frustrasjon og dårligere helse. Vi vil innføre konkrete tiltak for å få ned forbruket, for å bringe oss inn i det likevektssamfunnet som vi MÅ inn i, enten vi heter grønne politikere eller Siv Jensen, sier Hansson.

LES OGSÅ: Høyre: De Grønne truer sykkelbyen Oslo

– Men dette betyr ikke at vi skal kle oss i sekk og aske, at det blir masse triste kostnader, at det skal bli mørkt og kaldt og bare kjedelige programmer på TV. Vi skal skape et bærekraftig samfunn der vi får det bedre med oss sjøl! sier Hansson, og avslutter sin valgkampappell slik:

– I dag i klimapolitikken, i bypolitikken, i naturpolitikken, i motorvei- og oljepolitikken, er Ap og Høyre like som to dråper olje! Det spørsmålet jeg får oftest i media, er: «Er dere egentlig røde, eller er dere blå?» Kjære alle sammen: Vi er GRØNNE!

En times tid før Tommy Tokyos ode til Moder Jord står vi utenfor Oslos rådhus. De Grønne har samlet seg til valgkamp og marsj mot en bærekraftig framtid, eller, i første omgang til Karl Johan og valgboden. Syklene står tett, de fargerike valgkampskjortene er på, og Trond Rasmussen fra De Grønnes lag på St. Hanshaugen smaker tankefullt på en av persilleplantene han har i den grønne sykkelkassa si.

– Persillen er ganske god, den. Helt OK!

– Dere virker nesten mer som en grønn bevegelse, enn et parti?

– Vi er i alle fall en del av en internasjonal bevegelse. Vi hører jo til «The Global Greens». En annen ting er at vi er et pionerparti i Norge, og at det har tatt skikkelig av for oss i det siste, sier han.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Oslos førstekandidat fra De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, stiller seg opp på en krakk for å holde en appell:

– Dette valget er det første valget der vi har mulighet til å få reell innflytelse i Oslo-politikken! De siste årene har vi hatt en mann i bystyret, Harald Nissen, men han har fått til flere ting. Som at vi skal bygge sykkelhotell på Oslo S, få flere grønne tak, mer gatekunst, og fullt gjennomslag for bevaring av Oslos biologiske mangfold. Nå har vi mulighet til å få inn minst fem nye representanter!

I bakgrunnen står Miljøpartiet De Grønne i Oslos ordførerkandidat, Shoaib Sultan, og lytter til appellen. Tidligere mest kjent som rådgiver i Anti-Rasistisk Senter, nå ikledd rød De Grønne-skjorte og klar til valgkamp.

– Jeg pleide å være en politisk nomade, sier Sultan. Tidligere har han stemt Venstre, Ap, og muligens SV, tror han.

– Da jeg kom over De Grønne, følte jeg at jeg hadde kommet hjem. For meg er miljøpolitikken helt fundamental, den er navet som all annen politikk dreier rundt.

– De Grønne vegrer seg for å velge mellom de rød og de blå. Men det høres ut som om du befinner deg på venstresida?

– Nei, jeg er like uenig med Ap som med Høyre. Vi er blokkuavhengige, og det vi gjør er å tegne opp det politiske kartet på nytt. I stedet for en fargeskala fra rødt til blått, går vi fra en skala fra grønt til grått, etter hvilken miljøpolitikk de har. Flere partier sier mye bra. De gjør bare ikke nok.

– Men hvis dere skal få gjort noe, må dere jo velge side? Som hvis dere kommer på vippen i Oslo?

– Vi har vært tydelige på at vi vil samarbeide med dem som gir oss mest gjennomslag for våre viktigste saker, samferdsel og grønn byutvikling. I første omgang handler det om å komme seg inn der, sier Sultan, og nikker mot Rådhuset.

– Jeg håper og tror at vi får inn flere grønne bystyrerepresentanter. Sånn at han der får litt selskap, sier Sultan, og peker ut den tidligere omtalte Harald Nissen, som altså har vært en ensom svale i Oslo bystyre siden 2011. Før det satt han åtte år i bystyret i Trondheim. Nissen er en av De Grønnes veldig få som har vært med siden 1991, bare tre år etter at partiet ble formelt stiftet i 1988.

– Det er først nå i det siste vi har begynt å vokse skikkelig, men vi har jo en nasjonal historie som mikroparti, sier Nissen til Dagsavisen.

– Stem grønt, da! roper en av De Grønne til en bil som stopper for det vi kan kalle «persille- og sykkeltoget», som nå setter kursen mot Karl Johan.

Med ett er vi en del av en grønn bølge som beveger seg langsomt, men entusiastisk gjennom gatene. En stund omringer vi ordfører Fabian Stang og hans lille hund «Tøffen», som er i ferd med å krysse gaten. En av dem som ser mest entusiastisk ut i toget, er 72 år gamle Elsa-Britt Enger. Hun smiler fra øre til øre. Vi slår følge med henne en stund.

LES OGSÅ: Raymond Johansen har ringt, men De Grønne er ikke imponert

– Jeg føler meg faktisk ganske «entusiastisk»! Og i dag er jo alt bare sol og glede. Alt er liksom mulig i dag, sier Enger. Hun har vært miljøinteressert siden 70-tallet, både som akademiker og privatperson, og var tidligere medlem i Framtiden i våre hender.

– Det er mange av oss som kommer fra en av miljøorganisasjonene. Jeg har vært partiløs, men har stemt SV og Venstre. Jeg syns ikke de gjorde nok for miljøet. Gro var jo stor på miljø en gang i tida, men nå har Ap solgt seg ut. I De Grønne ser vi absolutt alt gjennom miljø- og klimabrillene. Jeg gikk inn i partiet i 2010, noe som gjør meg til partiveteran. For her er du partiveteran etter halvannet år, spøker Enger. Også De Grønnes andre nasjonale talsperson ved siden av Rasmus Hansson, Hilde Opoku, kom inn i partiet i 2010. Da hadde hun mange år bak seg som bystyrerepresentant for SV i Trondheim. Da Opoku var barn, var SV-dronning Hanna Kvanmo hennes store forbilde.

– Jeg var opptatt av barn, unge, solidaritet og miljøspørsmålet, så da var det naturlig for meg å gå til SV. Som SV-representant i Trondheim bystyre ledet jeg oppvekstkomiteen. Jeg syns den nye lederen, Audun Lysbakken, tok SV et skritt for langt til venstre. Etter min mening vil SV at det offentlige skal ta over altfor mye av oppvekst og omsorg, sier Opoku.

– Jeg er også opptatt av velferd som sikkerhetsnett, men finansieringen av en stadig voksende velferdsstat, som forslaget om heldagsskole, krever økt produktivitet og økte lønninger, noe som går ut over miljøet. Jeg mener at statens rolle kan variere over tid, og i overgangen fra en oljeøkonomi til en grønn økonomi må staten ha en tydelig rolle. Næringslivet har i 30 år sagt at de skulle ordne opp, men det har ikke gått fort nok. I en annen fase kan behovet være redusert. Vi er pragmatiske, og ikke bundet til én form for politiske virkemidler. Men vi er også idealister, fordi vi vet hvilken verden vi vil ha, sier Opoku, som har sjanse til å bli varaordfører for De Grønne i Trondheim. Hun driver valgkamp for fullt der, men akkurat nå er hun innom partikontoret i Oslo. Her er det hektisk aktivitet og mye grønt valgstæsj. Ja, selv oppvaskbørsten på kjøkkenet er knall grønn.

– For meg var det riktig gå over til De grønne. Jeg følte at bare de tar tak i de grunnleggende årsakene til miljøproblemene, i økonomien og oljeindustrien. SV hadde høy troverdighet på miljø tidligere, men nå har de sittet i regjering og hatt miljøministeren, uten å ta opp de grunnleggende miljøspørsmålene. Jeg syns klimaperspektivet skal gjennomsyre alle politikkområder. Miljøspørsmålet er altfor viktig til å settes bare til miljøministeren. Næringsministeren, samferdselsministeren, helseministeren – alle burde de jobbe ut fra miljøperspektivet, mener Opoku, som legger til:

– Samtidig har både SV og Venstre gjort en kjempeviktig jobb med å sette miljøspørsmål på dagsordenen. Det at SV og Venstre har hatt tydelige stemmer, er nok en av grunnene til at det har tatt lang tid for De Grønne i Norge å komme fram, tror Opoku, som viser til at søsterpartiene i Tyskland og Sverige har hatt sterke posisjoner i mange år allerede.

– Vi ser i undersøkelser at vi rekrutterer mange unge folk, og dessuten velgerne som tidligere ikke har stemt ved valg, fordi de ikke funnet sitt alternativ i den politiske floraen i Norge. En av grunnene til å vi vokser er nok også at KrF og Venstre støtter den blåblå regjeringen. Dette er en interessant tid i norsk politikk, det er mange som er ute på vandring i det politiske landskapet nå.

KOMMENTAR: Jonas og Raymond vil nok godblunke til Rasmus på vippen en stund 

Vi skal på skoledebatt på Etterstad videregående skole for å treffe en av De Grønnes aller yngste politikere, 16 år gamle Hulda Holtvedt. Ved inngangen stopper vi noen ungdomspolitikere i grønne T-skjorter for å spørre etter henne.

– Nei, vi er ikke Grønn Ungdom. Vi er Unge Venstre, vi, sier en av dem.

– Vi er også grønne, bare at vi har en helhetlig politikk.

Men oppe i panelet ser vi Grønn Ungdom Hulda Holtvedt sitte klar for å debattere med sine motstandere fra Unge Venstre, Unge Høyre, SU, NKP, Liberalistene, AUF, Rød Ungdom og Senterpartiet. Det er hennes aller første skoledebatt, og hun er litt spent. Etterpå sier hun:

– Det gikk greit, men jeg tenkte jo litt på at AUF og Unge Høyre har dette store maskineriet bak seg. De er etablerte og virker så drillet og skolerte. Vi er et nytt, lite parti der mange av oss ikke har særlig erfaring ennå. Vi må si ting som vi aldri har sagt høyt før, vi må gjøre altfor første gang, sier Holtvedt, som aldri var i tvil om at det måtte bli Grønn Ungdom.

– Ingen andre partier er gode nok på miljø, og for meg er miljøsaken så viktig at den trumfer alt annet. For meg står det så klart at hvis vi ikke gjør noe kraftig og legger om samfunnet, så vil det bli katastrofe.

Midt i skoledebatten på Etterstad, som domineres av AUF og Unge Høyre som diskuterer lærlingplasser og skatt, greier Hulda Holtvedt å få inn noen klima-utfall mot de andre partiene:

– Det er riktig at oljen har gjort Norge til et velstående land. Det er vel og bra, men en dag tar oljen slutt. I motsetning til Frp, Høyre og Ap, så er ikke De Grønne så feige at vi vil sitte og vente på den dagen Norge ikke lenger har oljen som inntektskilde. I løpet av 20 år vil vi fase ut oljeindustrien, og erstatte den med miljøvennlige energikilder. Grønn politikk handler om mer enn å redde sjeldne salamandere i Amazonas! Den handler om at vi som er unge i dag skal ha en trygg og bærekraftig jobb å gå til i framtida. Miljøpartiet de Grønne fosser fram på meningsmålingene i Oslo, og det er med god grunn! Folk har fått nok av dårlig luft, folk har fått nok av dyrplageri og fulle T-baner, de har fått nok av stæsj vi ikke trenger! Vi kan ikke ha vekst for alltid, for da ødelegger vi planeten vår.

Vi følger med Hulda Holtvedt når hun etterpå tar 37-bussen ned til Oslo Katedralskole, der hun går i 1. klasse. Hun er ikke gammel nok til å stemme ved kommunevalget 14. september, men har likevel klare oppfatninger av hva De Grønne skal gjøre hvis de havner på vippen i Oslo.

– Mange velgere vil vel kanskje gjerne vite på forhånd hva slags byråd dere vil støtte?

– Jeg skjønner at det er fristende å be oss «velge side». Men med en gang vi gjør det, gir vi bort et viktig kort, nemlig å se hvilket byråd som kommer med de beste klimaløsningene, og hva slags saker de vil prioritere i forhandlingene etter valget. Det betyr at vi kan presse begge sider til å føre grønn politikk.

PORTRETT: Rasmus Hanssons pappa var mørkeblå

SVs partisekretær Kari Elisabeth Kaski, som selv kommer fra miljøbevegelsen og tidligere var nestleder i miljøstiftelsen Zero, syns ikke dette siste er så enkelt.

– Jeg vet at De Grønne helst vil være fargeblinde, men samtidig er det jo ikke slik at det fins en slags universell løsning på klimaproblemet. Det fins ikke noen manual her, eller et helt nøytralt verktøy man kan løse dette problemet med, sier Kaski til Dagsavisen.

– Dette er et så stort og sammensatt problem som griper inn i alle samfunnsområder, og det er fullt opp av interessekonflikter og utfordringer som griper inn i næringspolitikk og folk sine liv. Da har det selvsagt noe å si hvilket parti man samarbeider med, og hvordan man velger å løse klimautfordringene, mener Kaski.

– Dessuten, når man forhandler etter et valg, er det ikke mulig å få avklart absolutt alt som skal skje de neste fire årene. Hva forhandler man bort, når man kun er opptatt av gjennomslag på miljø, spør Kaski som syns det er vanskelig å få tak hva De Grønne mener om andre politikkområder enn miljø.

– De vil at folk skal gå ned i forbruk, men så sauser de det sammen med offentlig forbruk, og sår usikkerhet om hva de vil gjøre med våre velferdsordninger. Vil de bygge ned velferdsstaten når oljeinntektene blir mindre, som noen av dem sier? Og hva med fordelingspolitikken? Når de rike landene har skylda for klimakrisen – er det da riktig å nekte fattige land økonomisk vekst og mulighet til å ta opp oljeressurser en periode til?

Sjefen for De Grønnes andre store konkurrent på det miljøpolitiske markedet, Venstres Trine Skei Grande, sier hun i utgangspunktet er glad for at De Grønne vokser.

– Vi vokser også nå, så det må jo bety at vi er inne i en grønn bølge, sier Grande til Dagsavisen.

– Det store skillet mellom oss og De Grønne går i synet på vekst. De vil ha nullvekst, vi mener at du bekjemper ikke klimautfordringer uten at bedriftene får lage lønnsomme, klimavennlige løsninger som samtidig gir dem muligheter til å tjene penger. Vi klarer heller ikke å ta vare på velferdsstaten vår uten vekst, og jeg mener at vi uten vekst aldri vil klare å utrydde fattigdommen, verken i Norge eller i verden. Jeg er også meget skeptisk til at de vil at folk skal gå ned i arbeidstid og lønn for å leve «det gode liv». Hva betyr det for dem som har dårligst råd? Skal vi si til dem de må gå ned 20 prosent i lønn, «men til gjengjeld får du mye fritid»? Jeg syns det er en rikmannsarroganse hos De Grønne her, sier Grande som mener det er en illusjon å tro at man bare kan vedta å «fase ut» oljeindustrien i løpet av de neste 20 årene.

– Du kan ikke bare vedta å fase ut oljeindustrien, vi er jo ikke et diktatur, liksom. Oljealderen er slutt når den er slutt, men da må du lenge før det skape grunnlaget for det nye, grønne næringslivet. Du kan ikke si til 260.000 oljeansatte at jobbene deres er borte over natta. Rasmus Hansson kan drømme om det store, grønne skiftet – jeg mener det grønne skiftet allerede er i gang. Det er noe vi i Venstre jobber med hver dag.

Valgforsker Anders Todal-Jenssen ser med stor interesse på hvordan Miljøpartiet de Grønne vil klare seg i denne valgkampen.

– Miljøpolitikken deres har vind i seilene, og de vokser på andre partiers bekostning. Det har gått hardt utover SV, men også Ap og delvis Høyre har mistet velgere til De Grønne. De framstår med et ganske smalt fokus på miljø, og beveger seg lite i andre konfliktdimensjoner. Det gjør dem sårbare, men også vanskelige å angripe på andre områder enn klima. Hittil har de fått leve i sin lille verden, men nå som de gir de andre partiene tøffere konkurranse, ser vi at de andre får en mer tydelig front mot De Grønne. Vi vil nok se at de blir tynt mer på sine svakheter i denne valgkampen, tror Todal-Jenssen.

LES OGSÅ: Hanson: Stoltenberg 
var i lomma til Statoil

Han syns de skiller seg veldig ut fra andre norske partier, med sin flate organisasjonsstruktur, dugnadsånd, aktivisme og entusiasme, iblandet noen doser patos og dommedagsretorikk.

– Samtidig har vi sett en lignende partikultur før. Den minner om det Berit Ås forsøkte å skape rundt SV rundt 1975, mener valgforskeren. Han mener å se en linje fra 70-tallsradikalismen og fram til den bølgen av grønne partier som vokste fram i Europa utover 1980-tallet, og som til slutt nådde Norge.

– Die Grünen i Tyskland hadde et slagord på 80-tallet: «Vi er verken venstre eller høyre, vi er i front!»

Men ennå er det to uker til kommunevalget. Alt er fortsatt mulig, her vi går i De Grønnes triumferende persille- og sykkeltog gjennom Oslos gater, på vei til valgboden på Karl Johan. Vi går her ved siden av den fortsatt entusiastiske Elsa-Britt Enger, «partiveteranen» fra 2010.

– Jeg sitter i Oslo-styret på femte året. Jeg kan ikke se barnebarna mine i øynene om jeg ikke nå går ut og gjør noe aktivt. Dette er så viktig! Altså, jeg er så gammel at jeg kommer nok til å overleve denne klimakrisen. Men barnebarna mine, de kan få det tøft! sier hun.

Så er vi framme ved valgboden. Elsa-Britt Enger blir stående og lytte henført til visesanger Tommy Tokyo sørgmodige hyllest til Moder Jord:

«Mektige, mektige Mor

fra beist til sommerfugl

redusert til en eike i kapitalens store hjul ...»

LES OGSÅ: De Grønne kan havne på vippen i 114 kommuner