Nyheter

Danset inn i Øya-natten

En større artist enn Florence + The Machine finner man knapt i årets festivalflora. Torsdag tok hun Øya med storm og roser.

Bilde 1 av 4

5

KONSERT

Florence + The Machine

Amfiet

Øyafestivalen, torsdag

Florence + The Machine har vært på Øya før, men det var en ganske annen artist enn den artisten som strødde blomster over årets Øya-publikum. Florence Welch har alltid danset, hun har alltid hatt en romantisk tilnærming til musikken sin både gjennom tekstene og instrumentvalg, men selv ikke harpen som fortsatt er med kan skjule at hun er i ferd med å innta en etter hvert sjelden rase popartister, de som kan fylle en stadion, de som kan få de virkelig store folkemassene i bevegelse og samtidig gi en illusjon at hun synger til hver og en især.
Hun kom inn med hennes velkjente roser i favnen og kastet de til publikum før hun dro i gang med enda mer kjente låter som «What The Water Gave Me» og «Ship Wreck» til hjerter som smeltet fra første smil og tone fra et band som er like velspilt som det er rikt og lydmalende, med korere, blåsere og et komp som er både tungt og suggererende. Når hele dette velsmurte maskineriet, som kun har tre plater bak seg inkludert årets «How Big, How Blue, How Beautiful», settes i bevegelse, er det umulig å ikke la seg sjarmere. Kanskje også smått irritere om man er bittelit allergisk mot overdrevne kjærlighetserklæringer fra en artist som trykker på de ofte litt for opplagte knappene. Det er ikke frieriet Florence + The Machine først og fremst vinner på, derimot er det en artistisk bravur som få gjør henne etter. Med lyset skrudd bakfra bades hun i flagrende konturer, en rød virvelvind av hår og hvit sommeruskyld som i det ene øyeblikket inntar flankene på scenen, i det neste er hun nede hos publikum, klemmer, henter seg en blomsterkrans, sitter på sperringene og synger inderlig og nydelig, eller kraftfullt og skingrende rent. Til hver og en især, og med hele publikum som kor på oppfordring, dirigert av Florence selv.
Da Florence Welsh spilte på Roskilde tidligere i sommer mettet hun over 50.000 uten problemer. Det var en strålende konsert, men avslørte også at hennes tre plater ikke er nok til å unngå transportetappene når hun stiger opp til det formatet hun nå opererer i. På mer intime Øya og amfiscenen, foran et langt skrinnere publikum, ble dette mindre merkbart der hun tilsynelatende gledesstrålende danset seg gjennom kvelden som om hun sto midt i balletten. Fortsatt var det et søkk midtveis, låtmessig sett, men nå dro hun seg gjennom og ut på den andre siden, til «How Big, How Blue, How Beautiful» og fra den ble det en ren parade ut i natten under den fortsatt litt blå himmelen. «What Kind Of Man» fikk sletta til å danse i takt med de glitrende paljettene på bakscenen, og på
Øya endret hun settet sitt i forhold til sist Dagsavisen så henne, og la inn en potent powersoulversjon av «Say My Name» som en gest til alle publikummerne som danset i mengdens ytterkanter. Versjonen fikk bakken i Tøyenparken til riste før hun satte inn sjarmstøtet med «You’ve Got The Love» før «Dog days Are Over» sendte Øyapublikummet smilende og hoppende ut portene på - på Florence Welchs inderlige og ektefølte anbefaling.

Mer fra Dagsavisen