Da Vika-slummen måtte vike

Da Rådhuset ble vedtatt bygd i Pipervika, ble Vikas beboere forvist til periferien og nye gårder med dass og dusj.

Fram til midten av 1900-tallet var Pipervika et fattigslig boligstrøk ispedd losjihus, skjenkesteder og et stort forlystelseskvarter. Bebyggelsen var en torn i øyet for Kristianias bedrestilte, spesielt etter at byen begynte å vokse vestover. Fasadene til husa i Sjøgata kunne skjule rønnene for tog- og båtpassasjerer, men hjalp lite på utsikten fra Slottet og deromkring.

Slottets nærmeste nabo var småhusbebyggelsen Ruseløkkbakken som oppsto på 1840-tallet. Her var det et yrende liv med lekende unger, arbeidende husmødre og klesvask som blafra i vinden. Sett på avstand kunne den lille grenda framstå som romantisk, men den var overbefolka og prega av dårlige sanitærforhold.

Les også: Da Løkka luktet sjokolade og kadaver

Byplansjef Erik Rolfsen skrev: «Søppel og avfall ble helt ut i gatene eller samlet i hauger i de små gårdsplassene. Særlig i bebyggelsen nede ved Ruseløkkveien, som lå mørkere og trangere og fikk navnet Tripolis, var det uholdbare tilstander. Gjødselhaugene lå i halvårsvis inne i gårdsplassene, og ble én til to ganger i året hentet av bønder som brukte den til jordene sine.»

Saken fortsetter under bildet.

Pipervikens Småkirke i Munkedamsveien 12 ble bygd i 1911 etter en arkitektkonkurranse vunnet av Harald Aars. Bygningen hadde også boliger for presten, kirketjeneren og menighetssøstera samt studenthybler i tårnet. Byggverket fikk diplom av A. C. Houens fond for god arkitektur i 1923 og ble revet i 1959, samme år som bildet ble tatt. Foto: Ukjent person/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Pipervikens Småkirke i Munkedamsveien 12 ble bygd i 1911 etter en arkitektkonkurranse vunnet av Harald Aars. Bygningen hadde også boliger for presten, kirketjeneren og menighetssøstera, samt studenthybler i tårnet. Byggverket fikk diplom av A. C. Houens fond for god arkitektur i 1923 og ble revet i 1959, samme år som bildet ble tatt. Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

For å bedre utsikta fra Slottet ble Ruseløkkbakken erstatta med de mer representative Ruseløkkbasarene og Victoria terrasse – landets største og mest luksuriøse leiegårdskompleks. Det ble også lagt planer for å rive resten av boligene. Men det var først da Hieronymus Heyerdahl i 1916 fikk gjennomslag for ideen om å bygge det nye rådhuset i Vika, at det ble fart i saneringa. Da hadde Kristiania utvikla seg til landets ledende sjøfartsby, og ordføreren ønska at det nye rådhuset skulle bli byens ansikt mot havna.

Et av argumentene var at man ville bli kvitt Vika-slummen i samme slengen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

For å skaffe startkapital til prosjektet organiserte ordføreren pengeinnsamling blant «velstående bypatrioter». En vesentlig del av finansieringa var dessuten basert på salg av tomter til næringslivet. Som boligtomter var ikke området attraktivt. Planene innebar uansett riving av den gamle bebyggelsen.

Beboerne i Pipervika var ikke av de mest ressurssterke og hadde lite å stille opp mot saneringsspøkelset. Men figuren Ka’l Olsen fra Vika (alias Theodor Løvstad) i vittighetsbladet Vikingen ble talerør for motstanden blant dem. I en «tale» fra 1895, skrevet på muntlig Vikamål, forsøkte han å oppildne naboene, som han omtalte som «Wikagutter a’ begge Kjøn», til kamp:

«De’ trækker et Uvær over Wika; de’ er ikke længere bare Rusløkgutta heller Waal’gatgutta, som vil vaars tellivs – nej, de’ er de’, som værre e’: de’ er Kappetal’n, som stormer in’ paa vaars! Misfaarstaa mig ikke! Han kommer ikke som en tjenende Aand me’ e’ Flaske Øl i den ene Hanna aa e’ Ru’kake me’ Smør paa i den andre – nej, han kommer me’ Økser aa me’ Hakker for aa rive ner Kammerse’ vaareses aa tvinge vaars tel aa forlate de’ Lan’, hvor atte vi er født, hvor atte vi har faa’t vaareses Opdragelse, aa hvor atte vi har vaareses Suttenemang. Hva’ ska’ vi finne paa for aa bærje vaars? Vi er stærke, de’ er sandt; han Kanelius er go’ for 10, aa jeg tar’n Kanelius, – men mot Kappetal’n hjælper hværken Gulving heller Skalling; han er akkerat som ’n skulle væra a’ Guttaperka, de’ syn’s ikke paa ’n engang, om ’n faar en Skalle. Hva ska’ vi gripe tel? Er’e no’en a’ Dere, som har en Idde, saa kom fram me’ ‘n!»

Les også: Barnedrapet som rystet Oslo

I 1915 kunne Aftenposten fortelle at saneringa, som ville ta til i 1918, innebar riving av cirka 60 bygninger: «81 butikker og 428 familieleiligheder, hvoraf 128 paa 1 værelse, 158 paa 2 værelser og resten paa 3 eller flere værelser. Der bor i disse leiligheder 428 familier med i alt 1943 individer.»

I 1924 uttalte ordfører Indrebø at ryddinga av rådhustomta var nært forestående. 36 familier skulle omplasseres til leiligheter blant annet på Dælenenga og et nybygg ved Eugenias Stiftelse.

Saken fortsetter under bildet.

Boliger for «Wikagutter a’ begge Kjøn» måtte vike for «Kappetal’n». Victoria terr­asse troner i bakgrunnen. Bildet er fra 1959. Foto: Ukjent person/Oslo museum

Boliger for «Wikagutter a’ begge Kjøn» måtte vike for «Kappetal’n». Victoria terr­asse troner i bakgrunnen. Bildet er fra 1959. Foto: Ukjent/Oslo museum

I bygningene som forsvant, var det ikke bare bygårder med boliger og butikker, men også et 200 år gammelt tømmerhus, en gammel såpefabrikk og tran- og hvaloljelager. I 1932 meldte Aftenposten at «Hus revner fordi nabohuset rives. Rådhustomten ser i dag ut som en eneste storslått krigsfilmeffekt.»

Meninga var at rådhuset skulle bli ferdig til Kristianias 300-årsjubileum i 1924. Men det var dårlige tider så grunnsteinen ble ikke lagt ned før i 1931. Og som kjent kom det også en krig i veien før Rådhuset kunne innvies, i 1950.

Les også: Klasseforskjellene i Pipervika

Vikas lave hus og trange smug ble erstatta av høye forretningsbygg og breie gater. Det het seg at man ville åpne utsynet mot fjorden og bringe befolkninga i kontakt med havna. Men tilgjengeligheten til fjorden ble ikke akkurat bedre. Jernbanen, bilene og de høye forretningsgårdene stengte resten av byen inne. Først i 1994 ble Rådhusplassen bilfri og kontakta med sjøen gjenoppretta.

Vikas beboere ble henvist til nye boligområder – med wc og innlagt vann – i utkanten av byen og i Aker. Bekvemmelighetene vente de seg nok raskt til, men mange av dem savna gamle Vika.

Kilder: Mentz Schulerud: Piberne og pigerne i Vika : av en Christiania-forstads historie, St. Hallvard 1949/27, Byminner 2007/1, Mørch: Vika – fra Stortingsgaten til Tjuvholmen, Aftenposten 1915.05.23/1931.07.16/1932.01.25, lokalhistoriewiki, wikipedia, snl