BIOGRAF-TEATER, CA. 1912: Stortingsgata har vært litt av ei kinogate: Kristianias første, faste kino, Kinematograf- Teatret, ble etablert i nr. 12 i 1904. I nr. 4 kom Kosmorama, i nr. 10 National, seinere Boulevardteatret, i nr. 16 Cordial, seinere Casino. Avbildede Biograf-Teatret lå i nr. 14.

Da Kalkelava var regjerende mester i kinobrøling

Konkurransen mellom Kristianias kinoutropere var så hard at de måtte bruke brennevin som rensemiddel for halsen.

Oslo

 

«Her går verdens fineste cowboyfilm, det er 25 for voksne og 10 for barn. Kommer De inn, kommer De ikke ut igjen. Stig på!» Denne remsa skal stamme fra «Kalkelava», som ifølge Sigurd Evensmos «Det store tivoli: film og kino i Norge gjennom 70 år» var Kristianias mest ettertrakta kinoutroper, «verdsatt tifold høyere enn avisannonser».

Kristianias kinoutropere eller «rekommandører» var utstyrt med marskalkstav og gallauniform i tivolistil og hadde «stemmebånd som tålte påkjenningen av umenneskelige og vedvarende brøl om filmenes fortreffelighet.» Kinotettheten var så høy at de hadde en stri jobb med å forsøke å overgå hverandre i volum. Ifølge «Oslo kinematografer gjennom 25 år» ble de rett som det var så hese at de måtte rense halsen med en dram: «En slik rensing måtte gjentas ofte når en skulle stå ute i vått og surt høstvær, og mot kvelden ble nok mange temmelig snøvlete. Men dette forhøyet bare moroa, for etter hvert fant de på flere og flere høyst uvanlige fremmedord, som de brukte både ofte og galt.»

I Harald «Labben» Herlufsens (1904–1988) barndom jobba Kalkelava som inn- og utkaster på «Krona» i Brugata. Labben forteller i boka «Labben fra Grønland» av Anders Buraas at han og kameratene pleide å pelle tomflasker for å få råd til kinobilletter. Det var to øre for hele, og ett øre for halve, så det skulle en del flasker til for å dekke billetter til alle. Kom de ikke i mål før kinoen begynte, hendte det de tok flaskene med direkte til Kalkelava.

Les også: Kjøp aviser ’a, De!

«Hvorfor vi kalte’n Kalkelava, husker jeg ikke. Men han tok flaskene, han, og det var bare han som gjorde det. For han hadde et lite bakværelse hvor han samla dem. Da brøy’n seg ikke om billetter, han bare vinka til hu dama i luka. Dom delte vel seg imellom da, veit du.»

Krona kino lå i etasjen over et ostelager, noe som ifølge Labben var svært merkbart: «I kjelleren var det pultost og gamalost og gu’ veit hva det ikke var. Lukta gjorde det. Derfor var det en gutt der inne på kinoen. Han gikk rundt med verdens største flitsprøyte og dusja med en slags parfyme for å dølje denna ostelukta.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Kinogutten sørga også for å kaste ut folk som lo på feil sted under forestillinga. Labben var ofte blant de uheldige: «Men da var det alltid en av de andre gutta som lukka opp døra igjen, så det kosta ikke 10 øre tel for å komma inn.»

Seinere var Labben sjøl så heldig å få jobb på Olympia kino i Storgata. Som sjokoladegutt fikk han å stå i maskinhuset under forestillinga, og når kinomaskinisten ble trøtt eller fikk behov for å ta seg «en dram akevitt», tok Labben over: «Og jeg sveiva og sveiva, men så blei jeg trøtt i handa og så begynte bildene å gå saktere og saktere og det blei hyling nede i salen, og så måtte’n overta igjen.»

Filmmusikken ble produsert på stedet av «pianodamer»: «De satt der og klonka etter bildene. Pianoet sto litt på skrå så dem kunne se og spelle noe som passa til filmen.» Men pianodama på Olympia var ikke Labbens favoritt, for hun spiste av lakrisbåtene han skulle selge, og hver kveld gikk han underskudd: «Jeg sa det til ’a, og noen ganger betalte ’a 10 øre når hu fikk lønning så jeg fikk retta opp finansene mine.»

Les også: Barbeint over Grønland