Da det å gå på byen var gøy og glam

Fyren i døra så sykt bra ut: Hvit dress, åpen skjorte. Glitrende kjeder rundt halsen. Tøff i trynet og med drag på damene. Ligna på Scarface. Det var da den purunge Olle Thorvik skjønte hva han ville bli: nattklubbkonge.

– Jeg vet ikke om det var et kall fra oven, smiler Thorvik.

– Jeg var så imponert. Syntes det virket veldig gøy å eie og drive et utested. Så ja, jeg ble bitt av basillen.

Resten er historie. Den har han nå samlet mellom to permer i «Nattverden», en glitrende minnebok om Oslos uteliv fra den tida da det å gå på byen var en opptur. Den første norske boka i sitt slag, sies det.

Da Olle Thorvik oppdaget at det var en egen nattverden der ute, bestemte han seg tidlig for at det måtte bli hans liv. Foto: Amanda Iversen Orlich

Hvis du hang mye på byen på åtti- og nittitallet husker du kanskje ikke så mye. Men Olle Thorvik husker nesten alt. Han var lenge en av de mest sentrale personene i Oslos uteliv, og i tillegg til å starte legendariske Café Stravinsky, har han drevet etablissementer som Creml, Kaare Hansen, Kristiania Club og Tea Lounge.

– Crowden. Folka. Det er de som avgjør, sier Thorvik når vi spør om han kan definere hva som er et godt utested. Stamgjester, kjendiser og bytryner har derfor fått en sentral plass i boka hans. Han hevder de fortjener det.

– Om stolene koster tusen eller ti tusen kroner stykket er mindre relevant. Det er miksen av folk som avgjør om et stedet blir en suksess. Og musikken. Den trekker folk.

Les også: Tilbake til 80-tallet

Marry the night

Thorvik fikk smake på utelivsbransjen relativt tidlig. For alt som tenåring, fikk han og broren fikk jobb i den såkalte skrubben på gamle Frogner Hotell som lå i Fredrik Stangs gate.

– Min fars kone hadde en direktørstilling hos Olav Thon og ville lære oss at vi måtte tjene egne penger. Så hun ga oss småjobber fra vi var i 13-14-årsalderen. Vi startet med å vaske svære kasseroller som ikke gikk inn i oppvaskmaskinen. En herlig drittjobb.

I stanken av gamle matrester og sure oppvaskkluter lærte han arbeidsmoral. Senere gikk veien via pizzakjøkkenet på The Highlander til dørvaktjobb på ungdomsdiskoteket Number One i Osterhaugsgata. Det var her han møtte dørvakt og eier Emini, en albanskættet bokser som kunne både gate- og kroppsspråket.

– Han var som snytt ut av nesa på Scarface, faktisk, humrer Thorvik. Emini lærte den nysgjerrige vestkantgutten at den aller viktigste delen av dette mytiske yrket som går ut på å bestemme hvem som slipper inn og hvem som må gå videre: det er det du har i kjeften. Gikk ikke det, kunne man ty til nevene. Emini mestret begge deler. Det var en god skole.

Les også: Angela Davis har kjempet mot systemet hele livet

Minglekunst

Bare sytten år gammel hadde han sneket seg inn på Safari Club på Sjølyst med falsk leg. Der vanket folk som ikke hadde hengt så mye sammen på byen tidligere.

– Hit kom både svarte, hvite og streite. Og homsene – de er jo også de beste partyfolka som likte å lage liv og hang mye på byen. Folk ville danse. Og DJ-ene spilte svart musikk som var mer dansbar enn rock. På den måten har utelivet vært en brobygger for mange, sier Thorvik.

(Saken fortsetter under videoen)

Utover åttitallet opparbeidet Olle Thorvik seg selv et staselig renommé som dørvakt på åttitalls-Oslos «gærneste» sted Fun Pub på Karl Johan. Yrket hadde lenge hatt et frynsete rykte, men nå var det ikke lenger kult å ha en «gorilla» i litt for trang dress i døra.

«Avdanka brytere med blomkålører og hengemage eller punchdrunke boksere med knekknese og snøvlete språk var definitivt ut» skriver Thorvik. Den eldre garden ble byttet ut med unggutter som lignet mer på popstjernene fra Sky Channel, sjarmører a la Pat Sharp og Limahl.

Sky Channels VJ Pat Sharp hadde looken som gikk rett hjem på byen, også i Oslo. Foto: Scanpix

Den stengte byen

Oslofolket kan deles i to: de som elsket åttitallet, og de som hatet det. Førstnevnte gruppe syns selvsagt at dette gledens tiår har fått altfor mye kjeft. Men opphør av monopol, prangende forbruk og kontinentale omgangsformer, kombinert med en ikke alltid like stilfull mote, får det fortsatt til å murre litt grettent i minnebanken til haterne. De aller sureste av dem pleier avfeie hele tiåret med ett enkelt skjellsord: jappetid. For Thorvik framstår åttitallet først og fremst som en kulturrevolusjon

–  Vi fikk et regjeringsskifte som gjorde at hele det norske samfunnet ble åpnet, sier Olle Thorvik. Et sitat har brent seg fast i hukommelsen: «I visited Oslo once, but it was closed».

–  Utsagnet stammer fra en amerikaner som kom til Oslo midt i påsken en gang på syttitallet, og opplevde at alt var stengt. Nettopp den følelsen tror jeg mange som kom utenfra erfarte. I Oslo var det ikke lov å danse gjennom påskehelgen engang, man stoler på dansegulvet så folk ikke skulle bli fristet til å svinge seg.

I boka skriver han:

«For meg var dette den endelige løsrivelsen fra Arbeiderpartiets grå hverdagstyranni som preget etterkrigstiden. Gerhardsen-barna, de som hadde bygget landet vårt. Dette var et nærmest religiøst livssyn som preget syttitallets sosialdemokrati. Foreldregenerasjonen hadde opplevd krigen, vassgraut og barkebrød, og derfor levde de som om de fremdeles gikk på rasjoneringskort og forlangte at alle andre skulle gjøre det samme.»

– Var det så ille?

– Ja, det var det. Norge hadde en sterk avholdsbevegelse og politikere som mente folk ikke skulle være så mye ute og more seg. Landet var preget av et nøkternt gammel-sosialdemokrati og det kan man si mye om på godt og vondt, men det var ikke akkurat fest hver dag.

Etter militærtjenesten hadde han dratt til Paris med en venninne. Der hadde han sugd til seg inntrykk fra legendariske utesteder som restaurant Joe Allens og nattklubben Bain Douches. Den gamle gründerdrømmen om et eget utested våknet til liv.

– I Paris sydet folkelivet åpent på barer og kafeer. Oslo, derimot var en lukket by. Det fantes ikke kafeer og puber på hvert gatehjørne slik vi har i dag. De klubbene som var her måtte man vite om, for de lå godt skjult bak lukkede dører som noen skumle syndens buler. Dans og moro var ikke noe man skulle kunne se fra gaten. Det endret seg jo helt på åttitallet, aller først med Café Sjakk Matt, sier Thorvik. Sjakk Matt, med sitt sjakkrutete holdt åpent til tidlig morgen, og man begynte å snakke om konsepter i utelivet.

Olle Thorviks bok vekker minner fra et Oslo som virker fjernt i dag. Foto: Sissel Hoffengh

Snart ble bytrynene stjerner og det å gå ut å more seg ble en form for performancekunst. Etter et langdrygt og sennepsgult syttitall begynte Oslofolket å pynte seg. Det skulle være pastellfarger, neon og strass. Rosa, turkis og peppermynte. Helst to sett skulderputer i jakka, trange skinnbukser og hår som oste av L’Oreals Studio Line og strakte seg helt til himmels. Utestedene hadde fått vinduer, og fra gata kunne de som sto i kø se hyller med spritflasker og folk som hadde det gøy.

Brødrene Bergh lå vegg-i-vegg med Fun Pub på Karl Johan. Børstet stål og rause åpningstider var stikkord. Foto fra boka

Klassikeren

Jeffree Star og Lana del Rey var ennå ikke født da et nytt utested så dagens lys i Rosenkrantzgata. Året var 1985 og stedet Café Stravinsky.

– Café Stravinsky var en suksess, det er det ingen tvil om, sier Olle Thorvik.

– En høydare. Et eventyr i seg selv.

Det var her han selv ytret de bevingede ord etter å ha mottatt en kassett med et nytt norsk band som ville prøve lykken:
«Jeg hører ingen hit? Jeg vedder en tusenlapp på at den ikke blir spilt syd for Svinesund.»

Bandet var a-ha og låta «Take On Me». Nå skulle både låta og Stravinsky komme til å ta av på et helt eventyrlig vis. Men, hvem hadde tenkt seg det? Til tross for det Thorvik forteller om en lang og komplisert oppstart med kronglete regler for skjenkebevilling husker han tida med glede:

– Vi var på rett sted til rett tid. Alt klaffet og gikk rett til himmels. Det var rett og slett en utelivsdrøm.

Stinn brakke: Stravinsky var utelivsdrømmen som gikk rett til himmels. Foto fra boka.

Kalddusj

Drømmen varte helt fram til blåmandagen kom, en dag i 1987. Den amerikanske børsindeksen Dow Jones falt med tjueto prosent på en dag og boligrenta steg med 17 prosent. Gründere med eget firma og representasjonskonto i Sunnmørsbanken skalv i designerbuksene, og på TV rådet Gunnar Berge folk som hadde «levd over evne» til å begynne å spare.

– Litt av en bakrus?

– Så til de grader. Det syns jeg for øvrig det har blitt med jevne mellomrom så lenge jeg har jobbet, sier Thorvik som opplevde det han kaller de 4 store:

– Først børskrakket i -87, som satt det meste på spill. Så dot.com i 2000 som også gjorde mye skade. Etter det fulgte 9/11 som satte spor i bransjen i lange tider etterpå. I 2008 kom finanskrisen. Nå har vi også fått korona, men jeg er takk og lov ute av bransjen for lengst.

Mulig er han optimist av natur, for Thorvik mistet ikke lysten på nattelivet. I mange år drev han noen av byens hotteste utesteder, hele tida med de riktige menneskene på gjestelista. Å løfte fram en spesiell favoritt er vanskelig.

– Men jeg elsket Kristiania på hele nittitallet. Det stedet hadde et helt fantastisk crowd.

Les også: Fra kristianiabohemer til danseren fra Nesodden: Daisy har dokumentert norske dronninger

Kronprinsessens stamsted

Kristiania lå midt i Oslo, nærmere bestemt i Kristian IVs gate, og var innredet som et gustaviansk slott. Kandelabre med levende lys kastet glans over restaurerte malerier i gullrammer mens påseilede partykonger og dronninger minglet med ekte kongelige stamgjester.

– Alle kom, fra Baron von Bulldog til kronprins Håkon og prinsesse Märtha. Det var også unge Mette-Marits stamsted. Selv Wenche Foss slang innom. Og Odd Nerdrum! Jeg husker en gang han kom inn en med en hel gjeng av hyrdekledde disipler som han viste rundt i lokalet, alle de gamle maleriene vi hadde fått restaurert. Det var kjempegøy. Så kjærligheten min til det stedet er veldig sterk, sier Thorvik, og legger fort til som en far med dårlig samvittighet:

– Men det morsomste var nok Stravinsky, det var jo også en så herlig tid. Vi var 22 år og alle drømmene gikk i oppfyllelse. Sånt hjelper.

Les også: Psykedelika-myten

Gangsterparadiset

På slutten av nittitallet skjedde det noe. Skyene av rosa sjampis lettet, og Olle Thorvik skimtet uværet i horisonten. «Det er blitt et knallhardt miljø uten sjarm.» uttalte han om utelivet til Aftenposten.

– Ja, det gikk fra å være morsomt og ufarlig og bare gøy til å bli mørkt, hardt og preget av dop, gangstere, torpedoer og alt som ikke tåler dagens lys.

– Hvordan ble det sånn?

– Det har med samfunnsutviklingen å gjøre. Åttitallet var på en måte uskyldig, mens nittitallet var, som jeg skriver i boka, tiåret da Oslo mistet dyden.

–  Det begynte med housekulturen, en gedigen, uskyldig hippiefest som dessverre utviklet seg til et hardcore dopmiljø. Parallelt med den store innvandringen kom det også folk til landet som ikke bare hadde gode hensikter. Plutselig flommet det over av forskjellige narkotiske stoffer på byen og sånt bringer alltid med seg noen som skal tjene penger og noen som skal kreve inn penger. Folk med andre regler for hvordan ting skal håndteres. Det ble rett og slett et mye dårligere samfunn, sier Thorvik. Dette er en utvikling vi ser maken til i andre storbyer som London, Paris og Stockholm, men Thorvik mener Oslos utfordring likevel var spesiell.

– Alle storbyer har sine hardcore-miljøer, steder som tiltrekker seg folk som lever på samfunnets skyggeside. Men, i Oslo ble det nok ekstra tydelig på slutten av nittitallet på grunn av innskrenkningen på sjenkereglerne. Det var med på å skape et lukrativt marked for kriminelle, som drev såkalte svartklubber.

På Sjakk Matt i Vika er det kun gulvene som minner om det som engang var. Foto: Amanda Iversen Orlich

Mørketid

Hva er livet uten fest og fjas? År 2020. For kultur- og utelivet har året som snart er omme rett og slett vært en møkkaår.

– Jeg tenker stakkars folk, det må være helt forferdelig, sier Olle Thorvik.

– Tenk å drive en vellykket nattklubb eller restaurant den ene dagen og så kommer det et virus og plutselig er det stengt? Det er nesten ikke til å tro det kunne være mulig.

– Tror du Oslos uteliv vil overleve koronakrisa?

– Utelivet vil alltid overleve. Men når myndighetene stenger ned hele samfunnet – hvilket nok er den eneste måten å bekjempe viruset på – så håper jeg at man også er villig til å spytte inn de nødvendige midlene som trengs for at mindre aktører skal kunne overleve.

Det siste måltidet

Selv elsker han å gå rundt på Youngstorget og Grünerløkka og besøke små hull-i-veggen-steder, klubber og barer med personlighet og en stil du ikke finner overalt.

– Slike steder er helt avhengige av dagsomsetningen og har ingen muligheter til å overleve uten hjelp. Forsvinner de blir Oslos uteliv fattigere. Jeg frykter at vi vil våkne opp til et kjedevelde der alle de små kule stedene er gått dukken. Og det tar tid før de makter å komme tilbake igjen.

«Nattverden», utgitt på Skamløst Forlag med omslag inspirert av Leonardos ikoniske maleri «Det siste måltidet». Foto: Sissel Hoffengh

På omslaget av boka hans «Nattverden» er det laget en pastisj på Leonardo Da Vincis maleri «Det siste måltidet»: DJ-er, dørvakter, modeller, frisører, posører, partyfiksere og andre, inkludert Thorvik er dandert rundt langbordet under diskokula.

– Savner du nattverdenen?

– Nei. Jeg fikk med meg det beste, men er veldig glad for at det er over. Man får andre ting å drive med, som en familie for eksempel. Barn. Etter at jeg ga meg for 15 år siden, har jeg aldri sett meg tilbake.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!