Patio
Pilestredet 60
Tlf: 22461816
Mat 5
Meny 4
Miljø 4
Service 2
Prisnivå 5
Verdt å vente (lenge) på
Mannen ved nabobordet har selvsagt rett, men vet kanskje ikke hva han går glipp av. For når Oslo- og Norgesmesteren i pizza først setter tallerkenen på bordet, er den lange ventetida som blåst bort. Er det noe de kan hos Cin Cin, eller Patio som de nå kaller seg, så er det å lage pizza som virkelig imponerer. Stedet som har uterestaurant foran Bislett Bad og store restaurantlokaler i kjelleren i det ærverdige bygget, heter åpenbart Patio, mens driftselskapet og folkene bak - i særdeleshet pizzabakeren - kaller seg Cin Cin. Menyen vektlegger da også Cin Cin-pizzaene som har gjort det skarpt i diverse konkurranser. Her er det snakk om en pizzasmaker som tør å gå egne veier. Restauranten har fått naturlig oppmerksomhet for valg av reinsdyrskav, fenalår, spekeskinke, røkt laks og andre gode norske råvarer som ikke hører naturlig hjemme i pizzafaunaen. Men grunntonen er italiensk, og uansett hva den rastløse mannen ved nabobordet hadde tenkt seg, ble han garantert snytt for en smaksopplevelse.
Det var det med ventingen da. På en litt grå augustkveld er ikke uteserveringen ut mot Bisletts karakteristiske rundkjøring åpen. Dessverre.
- Uteserveringer som denne må jo ha hatt tidenes sommer. Kanskje de er slitne, dakkar, mumler Byløven lakonisk mens han speider etter hjelp.
Vi har funnet veien ned i kjelleren, der en servitør riktignok er raskt på pletten og peker ut et bord for to i det nesten katakombelignende lokalet. Etter det forsvinner ordet «rask» fra vokabularet. Og akkurat varmt imøtekommende kan man heller ikke kalle servitørens anstrengelser. Effektiviteten er på høyde med en snegl, til tross for at restauranten bortimot er fullsatt. Vann kommer på bordet, men spørsmål om vi ønsker noe å drikke mens vi blar i menyen, får vi ikke. Så der sitter vi, tørste, sultne og etter hvert aldri så lite utålmodige mens både vår servitør og en annen subber rundt og gjør alt de kan for å ikke se på gjestene. Kanskje kan man si at de kler lokalet, som dyrker det rustikke på en litt vel sammenrasket måte. En unnselig blomstervase på hvert bord er alt av pynt, og de hvite veggene som holder det lave taket oppe, skaper en akustikk som ikke akkurat innbyr til allsang. Men bakerst i lokalet ser vi inn i kjøkkenet, og der er det ingenting som tyder på verken måtehold eller sendrektighet.
Etter om lag sju vintre og like mange somre kommer servitøren bort og spør om vi har bestemt oss. Det har vi, bestiller hver vår utvalgte fra den store menyen på i alt 24 pizzaer, og ber om drikke. Byløven ønsker en halvliter øl, men får kontant svar at de har problemer med tappingen. Så stillhet. Jaha? Hva er alternativet? «Vi har flasker», er det ikke helt utfyllende svaret, før servitøren med et sukk innser at menyen må åpnes på nytt for å vise fram innholdet på drikkesiden, en relativt enkel, men god vinmeny og et utvalg øl på flaske som også rommer et par overraskelser. En flaske Ægir Rallar er blant dem, og utgjør en god begynnelse på et måltid som lover sterke smaker på sprø bunn.
I tillegg til pizza inneholder menyen forretter som diverse bruschetta og carpaccio, et lite utvalg salater, lasagne og ekstra tilbehør til de runde hovedrettene for dem som måtte ønske mer. Men porsjonene er rause, og skal man spise pizza, er hver og en av dem et helt måltid i seg selv. Valget falt på «Vulqan» (172 kroner), som presenteres som «Oslos beste pizza» etter seieren i «Pizzaduell» i Mathallen 2012. Den har uansett årgang holdt seg svært bra, og er en regelrett smaksbombe på sprø og tynn bunn som blant annet inneholder reinsdyrskav, spekeskinke, marinert og grillet artisjokk, pesto og timian, og selvsagt godt med jalapeños. Om den ikke er Oslos beste, så går den i hvert fall inn i toppsjiktet blant de pizzaene som Byløvene har smakt her i byen. Andrevalget, en «Marinert biff» (145 kroner) med mye og knasende frisk rucola, står ikke noe tilbake for den mer spesielle varianten. Dommen over maten er gitt allerede etter første bit:
- Dette er kjempegodt!
Men så var det dette med å bli ivaretatt da. Man rekker fint å fordøye maten og bli småsulten igjen før tomme tallerkener hentes, og da servitøren stryker stumt forbi ymter vi et aldri så lite «kan vi få ...». Lenger kommer vi ikke før servitører kontant fullfører setningen med «regningen? Ja visst, den kommer med en gang».
Nei, det var ikke det vi tenkte. Her var det snarere et ønske om å be om menyen en gang til, for det kunne jo hende at vi ville vite hva som sto på dessertsiden. Men når servitøren for en gangs skyld er på pletten, like sur og avvisende som da vi kom, så er det kanskje ingen vits i å tøye tålmodigheten. Isen kan vi ta et annet sted. Så vi betaler og går i visshet om at Patio serverer pizzaer du bare kan drømme om, bare man greier å få servitøren til bordet før du blir skyflet på dør igjen.