Stor stil på Geita Restaurant

Advarsel: Geita blir fort et av stedene du må booke mange uker i forveien for å få et bord i helgene.

5

Geita Restaurant

Geitmyrsveien 57

Mat: 6

Meny: 6

Miljø: 4

Service: 5

Prisnivå: 5

Kjøkkensjef Axel Nordahl takket nei til topprestaurant i Chicago. Han ville heller starte egen restaurant, noe som nå har resultert i Geita, stedet han har drømt om å åpne siden han vokste opp i samme gate. 

Stedet åpnet for knappe to uker siden, og vi er spente på om rutinene sitter allerede. Geita velger å tilby 4- og 7-rettere til å begynne med, men vi får høre at restauranten sikter seg inn mot 7- og 11-rettere når man er mer etablert.

Champagneglassene står klare på bordet idet vi kommer inn døren. Her har man klart forventninger om at gjestene bør innlede kvelden med edle dråper. Selv nøyer vi oss med stor vinpakke, priset til 850 kroner. Med en stor meny til 1150 kroner, skulle det bli nøyaktig 2000 kroner per hode. Det mener vi er et fornuftig nivå å ligge på, når konseptet er casual fine dining.

Til Pink Floyds udødelige «Comfortably Numb» på anlegget får vi servert kveldens første rett: Hamachi. Fisken er visstnok fra Danmark, og akkompagneres av et glass Riesling Alte Reben. 

Stor oversikt: Dette mener vi er Oslos 30 beste restauranter (+)

Hamachi. Foto: Byløvene

Vi føler vi knapt kunne bedt om en bedre start.

– Den jalapeñosausen er helt nydelig, sier vi til servitøren.

– Bare vent til dere får fjellørreten. Seriøst, den sausen drikker jeg, får vi til svar. 

Her går man høyt ut. Vi liker det.

Rett nummer to sørger for å skru forventningsnivået opp enda et hakk. Vi tør knapt gjette på hva vi får servert. Vårt beste forslag er at det må være laget i kombinasjon med blekksprutblekk. Men nei. Dette er altså en biff tartar, dekket av en slags gelé av Ponzu-saus og Avruga-kaviar. 

– Dette er den beste tartaren jeg har spist, utbryter én av oss, og tar seg en slurk av en finfin Grüner Veltiner. 

Anmeldelse av Mohn: Dette stedet gjør lille Oslo litt større

Biff tartar. Foto: Byløvene

Videre følger kveldens feteste rett: Kalvebrissel med blomkål og sesongens kantareller. Knallgod på smak, og retten balanseres fint med en godbit fra   Hautes-Côtes de Beaune i glasset.

Det slår oss at Geita virkelig treffer blink på presentasjonene. Akkurat passe raffinert, uten at det fremstår pretensiøst. 

Så er det fjellørret, syltet i nøyaktig seks minutter, servert med eplekuler marinert i gressløkolje og hjemmelaget sandefjordsmør. I glasset får vi en Chenin Blanc 2018 fra Bellingham. Hva kan gå galt?

Ingenting, viser det seg. Vi forstår godt at servitøren gjerne tar seg et lite glass av denne sausen, selv om vi nok setter hamachien enda et lite hakk opp. Men dette er uansett klasse.

Anmeldelse av Centropa: Best på bøker

Fjellørret. Foto: Byløvene

Gjestene ved nabobordet er åpenbart også strålende fornøyd. I samtale med kjøkkensjef Nordahl spørres det om anmeldere har besøkt restauranten. Han tror ikke det. Men om Geita ikke høster gode anmeldelser når resten av byens anmelderkorps finner veien til Geitmyrsveien, forstår vi ingenting.

Vi lar oss begeistre av rettene som følger. Fra blåskjell og Mack Isbjørn, via en hvilerett på tindvedkrem, lakrismarengs og nypesorbé, til hovedretten med indrefilet av lam og Moulin-à-Vent fra Beaujolais, leveres det på et svært høyt nivå gang på gang. «Give it all you got», synger Mick Jagger i bakgrunnen.

Og det er akkurat slik det føles. Her gir man alt. 

Anmeldelse av Salome: Ligger et hode foran

Lam. Foto: Byløvene

En melkesjokoladeganache runder av måltidet, sammen med en fabelaktig Oremus Tokaji Late Harvest 2018. Vi er begge enige i at både mat og drikke står til toppkarakter. Dette er virkelig bra. 

Prisnivået definerer i stor grad forventningene man har til en restaurant. Med 1150 kroner for mat legger Geita seg nesten på nivå med Berserk by Bokbacka, og over svært solide restauranter som Happolati, Katla og den pensjonerte stjernerestauranten Galt. 

Vi føler likevel at Geita lett forsvarer prisen. Og ser man bort fra Maaemo 2.0, er det fristende å kåre Geita til årets nykommer så langt. 

Anmeldelse av Apostrophe: Leger Egget

«Et lite stykke Norge». Foto: Byløvene