5
Festningen Ute
Myntgata 9
Tlf.: 22833100
Mat: 5
Meny: 4
Miljø: 6
Service: 5
Prisnivå: 5
I høstmørket 2013 åpnet Festningen restaurant i det snart 180 år gamle murbygget, som en gang var fengsel, på festningsvollen. Stedet fikk raskt godt ry på seg i hovedstaden. I fjor åpnet også uteservering. Selv om fjordbyen Oslo har mange kjære sommerperler, oppleves festningen likevel som unik.
Litt bortgjemt ligger den i enden av den brusteinskledde blindveien som fører opp fra enden av Myntgata. Utsikten er praktfull utover Aker Brygge og Oslofjorden, og minner oss på hvor lite man bruker denne fantastiske historie- og kulturskatten midt i byen. Hadde den ligget i København hadde vi sikkert besøkt den oftere, men intet er bedre enn at Forsvarsbygg åpner opp for publikum. Under vårt besøk så vi også rett inn i det gigantiske cruiseskipet «Disney Magic» uten at det forringet opplevelsen. Men uten adgang fra sjøsiden, der mange turister og andre uerfarne besøkende sikkert kikker forvirret opp mot denne indrefileten av en uterestaurant, ulykkelig uvitende om hvordan de skal komme seg opp, har stedet en tilbaketrukket kvalitet. Uten det vanlige «et bord i sola»-hysteriet, kjøret og gjennomtrekken som ellers preger uteserveringer i høysesongen.
Vi rekker knapt summe oss før vi har fått to duggfriske pils på bordet. Det blir aldri feil, selv om vi knapt hadde rukket å kjenne etter på behovet. Vi hadde måttet jobbe litt for å få bestilt et bord til lunsj, men stemmene i telefonen var hyggelige og løsningsorienterte. Det er dessverre ingen selvfølge. En bestilling anbefales nok for lunsj klokka 12, men vil man spise litt seinere, var det mye ledig.
Restauranten inne sommerstenger, men de 300 plassene ute betjenes gjennom hele sommeren. 80 av dem hører til Festningen ute, der vi sitter, mens et par hundre stoler er spredd utover på vollene lenger opp mot festningsmurene. Skal man bare ha en pils i sola, er denne all fresco-baren et enda bedre sted å nyte utsikten.
Menyen ute er enkel. En dagens to-retter, som under vårt besøk var grillet asparges og thai-tilberedt torsk til 315 kroner, fristet. På en annen dag ville også fish’n’chips og osteburger vært interessant, men vi var i sommermodus selv om skyene vant duellen mot sola over oss. Skalldyrtallerken, eller plateau som det heter på fint, virket litt voldsomt, men tapas på deling etterfulgt av blåskjell, ble ganske fort vedtatt som plan. Litt mer kronglete ble det med vinen.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Den ene byløven ville ha rosé, den andre hvit. I menyen har Festningen en dagens vin til 95 kroner glasset. Det var en forlokkende enkel løsning, men hva som faktisk var dagens vin visste ikke vår kelner. Rosévinen stammet fra en magnumflaske, det visste hun. Og hun trodde Rieslingen var en Villa Wolf. Det var det ikke. Og da hun kom med den hvite vinen var det en flaske Steinwein 2013. Og den var varm. Den kom fort tilbake i kald utgave og var tilfredsstillende, særlig til skjellene som skulle komme. Vår unge kelner var søt og oppmerksom utover dette, og vinen var en bagatell i det store og hele. For ellers var servicen svært god, og ikke minst var det nok ansatte på jobb. Lite er mer irriterende enn å føle seg glemt eller måtte mase fordi servicekapasiteten er for liten.
Tapasen var tradisjonell og akkurat så bra som man må forvente. Focaccia med litt pirrende, luftig pimiento aioli til, brødstenger, kapers, pickles, oliven, manchego ost, chorizo- og salamipølse og serranoskinke. Gode råvarer, fornøyde gjester. Men forglemmelig.
Men så kom kjelene med blåskjellene. Og det som ventet oss var uforglemmelig. Servert på belgisk vis med chips og aioli. Denne varianten av sommerklassikeren fikk oss begge til å nikke ivrig. Kokt på hvitvin, hvitløk, tomater og chili. Tomatene ga sødme, og det var brukt rikelig med chili. For ofte er kokkene litt for redd denne fyrige vennen. Ikke nå. Var det perfekte blåskjell? Hadde vi spist bedre? Ja! Nei? I hvert fall ikke i Brussel. Men den ene byløven tenkte seg godt om, og erklærte at det var de beste siden Son i 2001, før han slurpet i seg den deilige krafta. Kunne vi få med de utsøkte dråpene med hjem? Vi våget ikke spørre. Vi klarte ikke å s det for oss. Men lysta var der. For dette var suppe av gull.
Instinktet om å bli sittende, akkompagnert av et glass vin til, ble myndig kontret med en kopp americano, og ønske om regning. Snaut 1200 kroner er veldig ok for byens beste utsikt og verdens beste blåskjell.