Schiller's tapas
Folketeaterpassasjen
Youngstorget
Tlf. 22330278
Mat 3
Meny 2
Miljø 4
Service 4
Prisnivå 3
Delicatessen, San Sebastian og Schiller‘s er tre kjederestauranter som knives i et stadig voksende marked for spanske tapas i Oslo. Schiller‘s er en relativt nykommer, og dukket først opp i de tidligere lokalene til kafé Clodion på Frogner. I fjor åpnet de en ny avdeling i Operapassasjen i Folketeaterbygningen. Etter at eiendomsinvestor Christian Ringnes overtok den gamle operaen og restaurerte til Folketeateret har det blitt mer folksomt enn på lenge. Her ligger nå spisesteder og kafeer på rekke og rad. I likhet med naborestauranten Grilleriet har Schiller‘s en stor spiseavdeling i passasjen som forbinder Youngstorget med Storgata. At «uterestauranten» ligger under tak gjør det ikke stuevarmt, men en slags fornemmelse av sydenstemning får man med på kjøpet likevel. Å sitte inne er uansett ikke aktuelt, en trang tarm med noen småbord langsmed bardisken frister ikke.
Ute er det lagt ut ullpledd for gjestene, men vi beholder heller ytterjakken på. Servitøren kommer med menyen, som får plass på et A4-ark. «Schiller‘s» står det skrevet øverst med snirklete håndskrift, en logo som for øvrig er kliss lik en populær bydelsrestaurant med samme navn i New York. Også utformingen av menyen har tydelige fellesstrekk med navnebroren i New York. Men det behøver selvsagt ikke å bety at Schiller‘s ikke kan stå stødig på egne ben.
Menyen byr ikke på de store overraskelsene, men blant de knapt 20 smårettene er det tilstrekkelig mange som frister. Prisene virker overkommelige, rundt 70–90 kroner per tapasrett. Servitøren anbefaler tre på hver, hvis vi er sånn passe sultne. Vi plukker det vi har lyst på og justerer kursen etter servitørens anbefalinger. Med et unntak: Vi insisterer på friterte mandler med spansk paprikapulver. Ikke fordi de blir anbefalt. Tvert imot, servitøren er overraskende ærlig og sier rett ut at hun overhodet ikke kan like dem. Det gjør oss bare enda mer nysgjerrige.
Først kommer brød og aioli. Men hva vil vi ha å drikke? vil servitøren vite. Jo, det ville jo vært fint med litt vin. Om ikke vi kan se på vinkartet?
– Nei, vi har ikke noe vinkart. Men hva slags vin kan dere tenke dere? spør vår servitør, og lister opp noen smakspreferanser. Om vi foretrekker en fyldig vin? Med mørke bæraromaer? Og bløte garvestoffer? Kanskje eikett?
Vi gjør vårt beste på å bestille i blinde, men stusser over at stedet ikke er utstyrt med en egen vinmeny. Desto mer merkelig med tanke på alle de tomme vinkassene som ligger strødd i trappa som pyntegjenstander. Først når vi tar en tur på toalettet litt senere får vi bekreftet at Schiller‘s har en ganske solid utvalg av vin, som står sirlig skrevet på store krittavler ved baren. Men helt umulige å få øye på for oss som sitter ute.
– Det var jo veldig snålt. Har de gått tom for vinmenyer? Har de ikke tid til å vise oss dem? Eller gadd de rett og slett ikke ta seg bryet? undrer Løven.
Den spanske vinen som kommer på bordet er ingenting å skjemmes over, en bløt og bær(e) kraftig rødvin fra Navarra-distriktet. Dessuten får vi knasende godt brød og aioli, samt en skål med de omstridte mandlene. En tapasrett servitøren for øvrig gjorde helt rett i å fraråde. Med en uvelkommen smak som Løven sammenligner med møllkuler og Løvinnen med fuktig treverk. Fremmedartet og av den grunn litt artig, men det smaker ikke godt og er ikke verdt pengene.
Desto viktigere er det at de andre rettene svarer til forventningene. Men det er akkurat som om det skorter på selvtillit og innlevelse, noe som også gjenspeiles i kvaliteten på råvarene. De friterte artisjokkene smaker lite annet enn hermetiserte artisjokker som er varmet opp. Tomatene som er benyttet i tomatsalaten er melne og smaksfattige. Det er når vi forsyner oss av de stekte chorizoene at vi nærmer oss noe av kjerneproblemet. På menyen ser det forlokkende ut, med chorizo fra Oslos pølsemakermester Strøm-Larsen, tilsatt cava, vindruer og eple. Men i stekepanna kommer det biter av chorizo som av utseende ligner mest på vanlige pølser. Er det smakstilsetningene som har gjort pølsene bløthjerta og uinspirerte? I hvert fall er de så langt unna fyrige, spanske chorizo som det er mulig å komme.
Det er også et langt igjen før Schiller‘s kan ta opp konkurransen med byens beste tortilla, selve svenneprøven på det spanske tapaskjøkkenet. En spansk tortilla skal være varm, saftig og oppsvulmet. Schiller‘s versjon er sammensunket og våt og skiller seg ikke nevneverdig ut fra en vanlig «norsk» omelett.
Det mangler likevel ikke på lyspunkter som viser at Schiller‘s kan langt bedre hvis de legger bredsida til. For eksempel er friterte kroketter med kylling, aromasopp, spekeskinke og trøffelolje knallgode, knasende sprø og med krydret fyll som smaker av fugl. Brødskivene med ovnsstekt chèvre, honning og timian smaker også fortreffelig. Blåskjellene med fløte, chili og lime holder også mål.
Konklusjonen må bli at det finnes bedre alternativer hvis man sikter mot en helaftens tapaskveld. Men for en kjapp matbit i lunsjen eller etter jobb gjør Schiller‘s sikkert nytten.