5
Vaaghals
Dronning Eufemias gate 8
Tlf: 92 07 09 99
Mat 5
Meny 4
Miljø 5
Service 5
Prisnivå 4
Tre uavhengige rapporter fortalte om en restaurant som ikke leverte varene. Byløvene bestemte seg for å sjekke hva som var galt hos Gutta på turgjengen Brimi, Dæhlie og Ulvangs spisested for bankfolk og revisorer i barcode-land. Vi fant bare en vesentlig feil. Mer om den seinere.
Bjørvika er i ferd med å fylles med liv. Vaaghals åpnet i oktober og er blant de første servicetilbudene i den nye byen. Fortsatt føles det langt unna, Bjørvika er ennå litt off for de fleste av oss, og det er kronglete å manøvrere seg bortover i betongen fra Jernbanetorget via sjøsiden som fortsatt er spettet med gjerder og forvirrende skilt. Desto større var overraskelsen over at Vaaghals var stinn med folk en tirsdag klokken åtte. Et godt tegn.
Restauranten ligger i de to nederste etasjene i det smale PWC-bygget, med ryggen mot toglinjene, og utsikt mot Akerselva og Operaen. Navnet har stedet tatt fra skipet som ble funnet under utgravingene litt lenger bort i vika. De enorme vindusflatene tar inn de skiftende gatelysene og den lette kveldstrafikken, men til tross for byen på utsiden og alt glasset og betongen er lokalet lunt. Røffe planker bryter, og bord og stoler er av varmt treverk. Det helt åpne kjøkkenet i hjørnet dominerer synsinntrykkene og skaper helt bokstavelig temperatur.
Før vi rekker å tenke ordene à la carte, har vår svenske kelner presentert husets treretter og femretter. Respektive 590 og 790 kroner er dyrt, men når det såkalte Storskiftet introduseres med fersk asparges, er vi solgt. Sesongens første fra Italia. Det er uimotståelig. Lettere å betakke seg for var de ganske tørre brødvariantene vi fikk på bordet sammen med flatbrød og hjemmelagd, kremet smør, som med hell kunne fått noen dryss salt. Vinvalgene valgte vi og kelneren å samarbeide om. Han åpnet med en Sauvignon Blanc fra Pfalz. Det ga tillit.
– Unnskyld, hva sa du? Ahhh, ålemajones. Borte var vår mann, og fram fra kjøkkenet kom en famlende kokk som mer enn antydet at dette var ikke hennes favorittgeskjeft – å servere og presentere. Karse ble til kapers og bestikket seg ned i aspargesene som nå lå badet i ålemajones på det lille alteret vi hadde på bordet. Mer eller mindre elegant fikk vi lirket det hvite gullet over på tallerknene våre. Ålemajones, ja. Det nevnte ikke svensken? Vår mer enn lette skepsis ble raskt tilbakevist.
– Kan noen snart fortelle meg hvorfor dette er en god idé? Byløven himlet med øynene og satte kloa i det opphøyde stativet som maten serveres på. Vi blir like forundret og oppgitt hver gang vi utsettes for dette fenomenet. – Hvilken kvalitet gir dette til måltidet, at vi skal dele dette fatet – og servere selv? Det er misforstått, brøler løven. Vi liker begge ideer dårlig, både delingen og stativet. Hvis man liker å dele mat, ville det vært lettere bare å få maten på fat på bordet. Og 30 centimeter over bordflaten blir alt bare klønete. Nei, noen må snart sette en stopper for galskapen. Et måltid blir ikke hyggeligere eller bedre bare fordi man selv skyfler mat over på sin egen tallerken når det står proffer på kjøkkenet tre meter unna som kan legge den opp på skikkelig vis. – Denne trenden må da snart dø? – Skål for det!
Beviset for at vi har rett, kom allerede med kveita som var neste rett. Kveite marinert i epleeddik, servert med syltet agurk, gulrot og kamskjell. Det som lå lekkert på fatet, lå som en haug foran hver av oss. Men smaken var det intet å utsette på, og sjelden klaffer vin og mat sammen bedre enn det vi opplevde nå med en konsentrert, sherry-luktende Chenin Blanc fra Loire i oksidert stil. Fulltreffer.
Kjernen i måltidet var helstekt lammelår, med rødbeter, poteter (fiffig krydret med kanel, sennep og stjerneanis) og sky. Rosa og lekkert, men også litt smakløst og kjedelig. – Så perfekt langtidstilberedt at det knapt har vært i nærheten av ei fresende panne. Jeg savner stekeskorpe, brummer byløven. Til lammet valgte vi selv en fatlagret Barbera som var i overkant kraftig, men vi hadde kun oss selv å klandre.
Til de norske ostene (blåskimmel, mykost, hvit muggost og en parmesan fra Dovre!) som var fjerde rett ut, ble vi tilbudt madeira å drikke. Vi takket heldigvis ja til denne nesten utrydningstruede, men særpregede vinen. Avslutningen var ypperlig og barnebursdagsaktig: Hjemmelaget vaniljeis, med fritt valg av tilbehør: krokan, varm sjokolade, syltetøy og krokan. Med østerriksk dessertvin til de voksne.
Vaaghals byr på masse mat, rørende glass med vin. Det er sjelden man opplever, for vinskjenk er ofte provoserende knapp, kjip og regnearkstyrt. At raushet skal følge når man tar seg godt betalt, er slett ingen selvfølge. Derfor ble vi sjarmert av Vaaghals. Og veldig mette.