Byløvene

Når kokken er forelsket

Arakataka holder fortsatt høyt nivå etter en runde oppussing, men her og der er det for mye rufs i kantene.

Dagsavisen anmelder

Arakataka

Mariboesgate 7

Tlf.: 23 32 83 00

Mat           4

Meny        4

Miljø         5

Service    5

Prisnivå   5

- Du trakk vinnerloddet denne gangen.

Løvinnen sukker, for visst er pepperkrabben god, men fjellørreten med rognkjeksrogn som Byløven fikk på bordet som en del av dagens meny, er utsøkt, i hvert fall når kokken har bestemt seg for å være lettsindig med rognen over det bortimot råstekte fiskestykket.

Byløvene har valgt å besøke Arakataka, en alltid populær restaurant «downtown» Oslo som den siste tida er revitalisert både når det gjelder interiør og menyer. Så mye godord har den fått at mange tippet den skulle få en såkalt Bib Gourmand i Michelin-guiden dette året, et symbol på en rimelig restaurant med svært god mat. De har heldigvis nye muligheter neste år, med tid til å justere et par kursfravik.

Lokalet er delt inn i en bar- og en restaurantdel, og restaurantens landemerke, det store veggmaleriet, troner over rustikke bord der bestikket står i små «bøtter» og skuldrene rundt er behagelig senket.

Mens gjestene nå kan se inn på det åpne kjøkkenet og en drøy håndfull kokker i arbeid, gir menyen valgmuligheter for både små og store måltider. Ved siden av en fast meny på fire eller fem retter (525 kroner), kan man velge «à la carte» fra en meny bestående av et variert utvalg spennende retter, og velger man fem av disse tilsvarer det også prismessig en alternativ 5-retters meny til 109 kroner per smak. Og hvem lar seg ikke friste av retter som «Skate, purre og knivskjell», «Urfeskank, rødbet & trøffel», «Andekrås, jordskokk & trøffel» og «Sjøkreps, gulbete & avokado». Og østers som en start etter at et sprøtt og saftig mørkt brød på bordet med perfekt rørossmør til har vekket appetitten for alvor. De fire østersene Byløvene bestiller som en første delerett er nydelig servert og har smak av brottsjø.

- Men er de litt salte? Skulle nesten tro de er saltet?

Et tilforlatelig spørsmål over bordet skal vise seg å bli en gjenganger i måltidet. Byløven valgte en dagens meny, som denne kvelden består av den nevnte fjellørreten som forrett, før skreien med gulrot og rørossmør og til slutt lam med selleri og grønnkål. Løvinnen gjøv løs på smårettmenyen. Anbefalingen er minst to, helst tre for at man skal ha et fullt måltid, men velger man fem tilpasses porsjonene og prisene jevnes ut. Med andre ord blir for eksempel urfe til 160 kroner en del av pakken, med trøfler og det hele. Og som alltid lar all mat seg dele, for eksempel utvalgte norske oster som Kraftkar og Munkeby, en velkommen hasselnøtt- og kirsebærdessert. Alt lar seg løse når servitørene er blant byens aller beste, og mest hyggelige og løsningsorienterte. Bortsett fra at en god kladd pepperkrabbe ble liggende uappetittlig lenge på bordet uten at den ble tørket bort, var alt perfekt. Ikke minst valg av viner, tilpasset to forskjellige menyer (en hvit burgunder fra Thomas Morey), og videre glass med Spätlese til osten.

På kjøkkenet hersker fullstendig, konsentrert ro, langt unna verstingrapportene man hører om kjeftende kjøkkensjefer og gryter som flyr veggimellom. Det er nesten som å bivåne en ballett, og denne blir bokstavelig når kvelden er over og kjøkkenet stenges, når kokkene vasker hele kjøkkenet fra øverst til nederst som i en koreografert dans. Den høye standarden på Arakataka ser med andre ord ut til å være fullbragt til siste detalj, hadde det ikke vært for at minst en kokk åpenbart også er forelsket. Noen annen forklaring på noe av saltinnholdet enn at sausekokken har stått drømmende og åndsfraværende over kjelene, kan vi ikke komme på. Og det er gjennomgående sausen og sjyen som har fått for mye salt.

- Jo, kokken er definitivt forelsket, slår bordet fast når også lammet kommer, perfekt stekt og med en Rørossmørpurré som er noe av det luftigste og beste vi har smakt, men som ligger i en sjy av farget salt.

Arakataka har en meny som på papiret er svært god og velkomponert, men om det var en uheldig kveld eller om den behøver litt mer finjustering skal være usagt. Det kan være det siste. Sjøkreps, gulbete og avokado framstår som en lite heldig kombinasjon, mest rar og feilslått. Gulroten til den aldeles nydelige skreien var god, men altfor raust porsjonert. Trøffelen til andekråsen var overraskende smakløs, som om den har vært dypfryst over tid, men heller ikke rødbetene hadde den forventede kraften i seg. Mens service og vinkyndighet er topp, og vaskeballetten ved reisens slutt er underholdning god som noe, har Arakataka mye å vinne på å hente ut det lille ekstra i matveien. Og salt er det som sagt nok av.