5
Mangelsgården
Storgata 36
Tlf.: 46 67 22 42
Mat: 5
Meny: 5
Miljø: 6
Service: 6
Prisnivå: 5
[ Les flere av Byløvenes anmeldelser av Oslo-restauranter her! ]
Byløvene har snudd ryggen til det hustrige høstmørket på gårdsplassen foran den staselige trebygningen Mangelsgården, eller Prinds Christian Augusts Minde, som mest av alt minner om en toetasjers herregård midt i Storgata i Oslo. Når du har passert to staselige oliventrær i hallen kommer du inn i et lokale som kunne gjort et Gamle Raadhus like grønn av misunnelse som Olea Europaea-trærne som ønsker velkommen i stil med fargene på veggen. De grove gulvplankene og panelene som rommer flere hundre års historie, har så fått en kledelig kontrast i blå og hvite stoler i fin kombinasjon, marmorbelagt bar og lamper som gir de duse veggene et romatisk skjær av varme og hygge. Praten summer godt i lokalet, som mange har funnet fram til selv kort tid etter åpningen og på tross av beliggenheten i den «dodgy» enden av Storgata.
Restaurant Mangelsgården er i konseptet en noe overraskende vri fra Taco Republica-skaperne, som tidligere denne høsten utvidet med Ben Reddik, nok en restaurant med smaksopprinnelser fra helt andre breddegrader enn Oslo. Mangelsgården trenger ikke å dra på langfart for å sanke råvarer til sitt «nordisk mat»-kjøkken, og det hadde heller ikke helt passet inn i bygningen som har fått navn etter general Johan Mangelsen som kjøpte gården på 1700-tallet. Rettene kan deles eller man kan spise det hele alene om man virkelig faller for dem. Et par av rettene Byløvene deler frister til det, men før vi kom så langt ble det nydelige østers fra Vesfold som slett ikke er av den monstrøse arten som har ivandert Oslofjorden. Menyen for øvrig er rikholdig og variert og minner om en blanding av husmannskost og selskapsmat. Her kan alle finne noe de liker.
Les også anmeldelsen av Bygdøy Allé 3: Bein i cevichen er ingen Bagatelle (+)
– Men raket sikrogn, det høres litt kraftig ut, mumles det over bordet, men det var likevel så originalt at det måtte prøves.
I alt velger Byløvene fem retter som viser et tverrsnitt av menyen, dels etter råd fra den oppmerksomme og kunnskapsrike servitøren. Minst to av dem går garantert inn på listen over noe av det beste vi har spist på lenge. Oksetartaren med skjørost på en sokkel av svartkål er rett og slett verdt en omvei om man er stjernesanker. Det brunede smøret man selv slår over etter behov gir retten en overraskende myk, rik og behagelig smak. En sjenerøs porsjon lammeribbe glasert med vintereple var akkurat så godt som det høres ut, men en «rull» med høne og kål hadde vansker med å nå opp selv om hønsebuljongen ved siden av varmet og det sprøstekte hønseskinnet var rent snadder.
På bordene sto sympatisk nok både stille og brusende vann fra før, og vinkartet har et bredt utvalg hvitt rødt, musserende og søtt i et prismessig mellomsjikt som sier noe om stedets nedtonede atmosfære. Her er ingenting prangende, snarere understreker mat- og drikketilbudet det uhøytidlige og velkomne. Servitørens valg av vinfølge til rettene var da også eminent, en Clemens Busch Riesling fra Moseldalen, tørr og frisk men likevel fruktig nok til å sjonglere de forskjellige matinntrykkene. Selv sikrognen, som riktignok delte såvel bordet som luften.
Les også anmeldelsen av Parksalongen: Fyller et folkelig feinschmeckerhull
Rogn er godt, men raket sikrogn er for viderekomne. De ørsmå, superlette og luftige hellekakene som var lekkert servert i små glass ved siden av, var dampende gode, og lot seg åpne som små pitabrød med plass til rogn, rømme og rødløk. Men selve rognen var stram og nesten emmen i smaken, likevel spennende mente den ene i følget som pøste overdrevent på med rømme og løk. Andre ga opp etter første bit.
– Men denne traktkantarellen derimot, den slår alt!
Skogens kanskje beste sopp kommer selvsagt ikke alene, men i retten Pierogi, som vi da regner med er inspirert av den polske varianten av ravioli. Mangelsgården-utgaven var en smaksbombe av skog, traktkantarell og med et distinkt preg av blomkål i ostesausen som balanserte det hele. Den egget rett og slett til bestikkfekting over asjettene, noe som i akkurat disse lokalene neppe vil framkalle annet enn smil og lutter glede.