Knekt Palme

Restauranten i Grand Hotells midte var en sjeldent ytterliggående opplevelse.

2

Palmen

Karl Johans gate 31 (tlf. 23 21 20 00)

Mat: 1

Meny: 3

Miljø: 3

Service: 5

Prisnivå: 3

Høsten har igjen kommet tidsnok, og vi hadde lyst til å gjemme oss bort, inne og langt fra vind og regn. Lenger inn enn Palmen i Grand Hotells gamle bakgård kommer man ikke.

– Vi kunne vært på et hotell hvorsomhelst, dette kunne vært et konferansehotell, sukker løvinnen når hun ser seg rundt i det som en gang ble omtalt som en oase med wienerkafeens sjarm. Hvor er særpreget og identiteten?

Det er i det hele tatt lite følelse av gamle, ærverdige Palmen igjen. Det praktfulle taket er stadig der, men under det er det dårligere stilt. Mulig skal man endre for å bevare, men her er mye tapt på veien.

Les også: «Bortsett fra Maemo 2.0 er det fristende å kåre dette stedet til årets nykommer»

Alle assosiasjoner til hage er borte i moderne tyngde og flyktig stil. Riktignok står det en palme på en pidestall ved baren, men velur i mørke farger, tunge stoler og dempet belysning gjør Palmen til et litt deprimert sted. I tillegg er det blitt åpnet opp mer ut mot resepsjonen, som gjør at man mister følelsen av å forsvinne inn. Nå sklir restauranten litt ut i resepsjonen.

– Er det ikke litt harry, spør løven? Klassisk eller elegant er det i hvert fall ikke.

Grand som spisested har hatt sine opp- og nedturer, for å si det mildt. Siden oppgraderingen av hotellet for noen år tilbake har Byløvene gjestet Grand Cafe et par ganger. Uten å ha vært imponert, verken over miljø eller mat. Men på Palmen har vi ikke vært siden klassikeren feiret 100 år i 2013. Og kanskje går det 100 år til neste gang vi er her.

En sprudlende svensk kelner løfter stemninga. Menyene kommer på to A4-ark, som er stiftet sammen, men i feil hjørne hvilket evner å skape litt forvirring. Djevelen sitter i detaljene.

Les også: «Stedet alle kommer til å snakke om gjør lille Oslo litt større»

Menyen er enkel og retningsløs, men trygg og bred i sin appell, her bør alle voksne finne noe. Den er typisk for en hotellrestaurant som holder åpent hele dagen. Av forretter, eller kalde retter som det heter, kan man velge mellom løyrom, biff tartar, krabbe, cæsarsalat og en anretning med skinke og pølse.

Hovedrettene deles i praksis inn i fire bolker: kjøtt, fisk, risotto eller suppe. Lysing og kalv fristet oss, mens risotto med erter ikke akkurat ropte på oppmerksomhet. Skogsoppsuppe er det jo sesong for, men vi gikk for kjøtt og fisk, samt løyrom og krabbe. Som drikke til, valgte vi en eplemost fra Hyggen. Det var tross alt mandag.

Løvinnen knurret raskt. Løyromen var pent presentert, men det var også det eneste. Bokhvetevaffelen i bunnen var verken sprø eller luftig, men soggy og kompakt. Rømmen hadde en underlig konsistens og minnet mer om kornete ferskost. Mens hovedrolleinnehaver løyrom ga en svak ettersmak av tran. Krabben på den andre siden av bordet var et noe hyggeligere møte, men noe i anretningen er langt i overkant salt.

Skuffelsen rundt bordet er merkbar, men vi skynder oss å anerkjenne kuvertbrødet og det piskede smøret, samt eplemosten. Og mellom oss roser vi igjen vår hyggelige kelner.

Les også: «Vel er nordmenn glade i saus, men dette var i overkant»

Men det hjelper lite med smil og vennlighet når maten man serverer ikke holder mål. For etter hovedrettene var vi ikke lenger i tvil: Palmens kjøkken har trøbbel. Roastbiffen av kalv var fire grå medaljonger, og kjøttet hadde ugjennomtrengelige slintrer. Tilbehøret av kantareller som hadde fått for mye varma, hakka, syrlig bladbeter med stilker og en seig saus på hasselnøtter som smakte svakt brent, hjalp ikke på inntrykket.

Lysingen på løvinnens tallerken løftet ikke mørket. Råvaren var fin og godt tilberedt, men hummer- og miso-glasseringen traff ikke. Hummerens ettersmak var av det ufriske slaget, og det var fattig trøst at en syrlig saus overdøvet alle andre smaker.

– Vet du hva, nå ble jeg nesten kvalm, sukket hun.

Vi rundet av med napoleonskake. Den var god.

Les også: «På denne Oslo-restauranten kan du leve lenge av smårettene»