Cin Cin Pizzeria
Pilestredet 60
Tlf 22461816
Mat 4
Meny 4
Miljø 2
Service 3
Prisnivå 5
I mylderet av priser og utmerkelser har Cin Cin skaffet seg selve juvelen i kronen for et pizzeria. I fjor vant kokken NM i pizzabaking med sin Parma, en italiensk pizza med marinerte artisjokker og parmaskinke. Utmerkelsen blir brukt for alt hva den er verdt i markedsføringen av den relativt nyåpnede nye pizzeriaen, som har flyttet inn i kjelleren på Bislett bad.
Det viktigste er tross alt maten, så la oss ta for oss den først. Selv norgesmestere i pizzabaking kan miste gløden og kreativiteten når man står kveld etter kveld nede i en mørk kjeller og produserer pizzaer på løpende bånd. Derfor fortjener Cin Cin en ekstra fjær i hatten for at de fortsatt komponerer en pizza som stråler av omtanke og profesjonell stolthet. Bravissimo!
På Cin Cin er utvalget av forretter begrenset til bruschetta, salater og noen andre enkle alternativer. Vi valgte dagens suppe, en minestrone som var raus i størrelse og varmet av chilikraft, suppekjøtt og oppkuttede grønnsaker. Men som manglet de klassiske ingrediensene pasta eller ris og som minnet vel så mye om mors kjøttsuppe.
Men la suppe være suppe, det var tross alt pizzaen vi var kommet for. På menyen står selvsagt klassikere fra støvellandet som Capricciosa, Pepperoni og Margherita. Men også varianter tilpasset nordmenns smakspreferanser, med spenstige komposisjoner av eksempelvis røykelaks, reinsdyr, fenalår og kantareller. Prisene er det heller ikke noe å si på, fra 99 for den rimeligste og 159 til den dyreste, de fleste midt imellom. Og selvsagt er det vanskelig å komme unna prisvinneren Parma. En pizza som man kan få den servert i Italia, hvis man holder seg langt unna turistfellene i de store byene. Med sprøstekt bunn og luftige skorper som knaser mellom tennene, en enkel tomatsaus som ikke tar luven av det andre fyllet og nystekt bøffelmozzarella som smelter på tungen. Samt pesto, sjampinjonger og marinerte og grillede artisjokker. Skulle vil først sette fingeren på noe så måtte det være at artisjokkene framsto som litt tørr. Mens parmaskinken smakte godt, selv om den ikke nødvendigvis var av første klasse.
Det er mange som har forsøkt å være nyskapende og skape sine egne varianter av italiensk pizza, mens som feiler stygt. Det gjør ikke Cin Cin. Pizzaen med røykelaks var delikat og velsmakende. Skivene med laks var lagt på etter at pizzaen var tatt ut av ovnen for å bevare den gode smaken, det samme var kvistene med fersk dill. Mens mozzarellaen og rømmedressingen koste seg sammen med skiver av vårløk og avokado, og en dæsj med sitron for å gi litt mer syrlighet. Legg til en klype mer salt i deig og tomatsaus, og Cin Cin ville vunnet Byløvenes uoffisielle norgesmesterskap i pizzabaking også.
Men så var det alt det andre som hører med i det å drive et spisested, og som ikke har fått like mye kjærlighet og omtanke. Selvsagt er dette et sted som henvender seg til folk med trange budsjetter. Bislett er studentbydelen framfor noen, med Høgskolen i Oslo bare noen steinkast unna. Cin Cin lever opp til sitt røffe image, med hvitmalte murvegger i en trangbodd kjeller og noen velbrukte stoler og bord på flislagt gulv. Enklere kan det ikke gjøres, og forsøkene på å gjøre de litt vanskelige kjellerlokalene til et trivelig sted å være begrenser seg til noen bilder på veggen og litt nips her og der. Samlet sett framstår lokalene som ganske kalde og golde, i hvert fall for oss som ikke lengter tilbake til hybeltilværelsen. Murveggene gjør at lydnivået blir sjenerende høyt. Seigt og klissete på bordet og støvete i krokene var det også. Plastomslaget på menyen kunne også trengt en ren klut. Derfor er dette ikke et sted som kan anbefales for en trivelig utekveld sammen med vennegjengen. Er det pizza som står på ønskelisten finnes det også gode alternativer ikke altfor langt unna. For eksempel Pizza Arte, Lofthus Samvirkelag og Villa Paradiso.
Utvalget av desserter besto av tre alternativer. Vår pannacotta kom i en raus dobbeltporsjon til bare 69 kroner, pyntet med bringebærcoulis i et stort kryss over tallerkenen og med et smilefjes over pannacottaen. Ingen stor anretningskunst, men en søt gest som hadde falt enda bedre i smak om ikke pannacottaen også var altfor sukkersøt.
Søt var også servitøren, som smilte og gjorde sitt beste på å kompensere for sin mangel på erfaring og kunnskap. Selv de enkleste spørsmål om mat og vin ble besvart med lange turer inn på kjøkkenet for å konsultere med kokken. Ventetida var generelt altfor lang, og det på en pizzeria hvor man bør kunne forvente rask og effektiv servering.
Dette til tross, til sommeren kommer vi gjerne tilbake for å prøve ut den nye uteserveringen.