Mahayana Asian Dining
Stortingsg. 12
Tlf. 22 33 38 88
Mat: 4
Meny: 4
Miljø: 5
Service: 4
Prisnivå: 4
Det asiatiske kjøkken kommer i mange innpakninger. Mahayana Asian Dining i Stortingsgaten har lagt seg i den øvre kategorien, et godt stykke unna kinarestaurantene som gjorde sitt inntog på 70-tallet og som siden har satt standard for nordmenns forhold til asiatisk mat. Mahayana vil framstå som hakket mer autentisk og eksklusivt, noe det stilfulle interiøret er ment å bygge opp under. Med vegger og skinnstoler i sinoberrødt og kinesiske lykter fra taket, gir det en dempet og lun atmosfære. I trappeavsatsen opp mot andre etasje henger et gigantisk trerelieff av et Buddha-ansikt. Forklaringen får vi i menyen. Mahayana betyr «Den store vogna», som ifølge buddhistisk tro skal ta oss med på den siste sjelevandring til nirvana.
Et så ambisiøst navnevalg gir selvsagt forventninger om en kulinarisk reise også utenom det vanlige. Menyen er da også usedvanlig omfangsrik, med et stort spenn av retter fra både Japan, Kina, Korea og Thailand. I alt ti forretter og supper til rundt hundrelappen, og nesten dobbelt så mange hovedretter fra rundt 200 til 250 kroner. Samt en egen sushimeny, som blir tilberedt for åpen scene i en bardisk ved langveggen.
- Rart at ingen av servitørene tar litt grep og forklarer oss menyen, sa Løven, som konstaterte at det var minst like mange servitører som gjester i lokalet.
Vi begynte med husets vårruller med svinekjøtt, som kom på bordet i løpet av noen ganske få minutter. De var på det nærmeste perfekte, med en knasende sprø filodeig som var fylt med brekkbønner, shitakesopp, aspargesbønner og andre finhakkede grønnsaker. Ved siden av fikk vi en deilig saus med chili, lime, soya og sesamolje til å dyppe i. Også den neste forretten var en klassiker, en biffsalat fra det thailandske kjøkken. På tallerkenen lå tynne skiver av stekt biffkjøtt, over en grønn salatblanding med vårløk. Dressingen hadde en fin balanse av lime, fiskesaus, chili og sesamfrø. Syrlig og friskt, og en av de bedre biffsalatene vi har smakt.
I glasset hadde vi fått et glass sprudlende champagne fra produsenten Bruno Paillard, som hadde tilstrekkelig med restsødme og spenst til å hamle opp med den sterke chilien. Først ble vi riktignok servert champagne fra en flaske som måtte ha vært åpnet kvelden før. I hvert fall var den fullstendig flat og smakte skjemt. Vinkartet på Mahayana er i det øvrige helt anstendig, selv om prisene virket relativt stive og det var få alternativer å velge mellom på glass.
Som en ekstra bonus hadde vi bestilt en ekstra forrett med sashimi. Dessverre ble den servert sist av forrettene, slik at de fine smaksnyansene i fisken ble overdøvet av kryddersmak. Visuelt var retten likevel en opplevelse, og det var ikke uten grunn at retten ble kalt for «Wow! Sashimi»: En stor glassbolle fylt med knust is som var pyntet med kamskjell og blomsterdekorasjon og dandert med skiver av kveite, kongekrabbe, kamskjell, tunfisk og laks. Samt flyvefiskrogn og lakserogn og tre skåler med forskjellige sauser. Fisken var av god kvalitet, bortsett fra flyvefiskrogna, som smakte gammelt. Uansett, 14 biter sashimi for 99 kroner ga god valuta for pengene.
Vi bestilte et glass italiensk Barbera d‘Alba til hovedrettene, med håp om at oppturen skulle fortsette. Men ble skuffet. Den kinesiske skalldyrretten hoi sin pot ble servert fresende varm i en ildfast form og var fylt med masse godsaker: En halv hummer, kongereker, blåskjell, kongekrabbe og wokede grønnsaker i en sursøt barbecuesaus. Det smakte godt, men framsto likevel som en overlesset og sammensauset wokrett sammenlignet med de foregående forrettene, som var langt mer delikate og rike på nyanser. Det samme inntrykket ga Løvinnens hovedrett, lung ha ao lau, en gryterett med blant annet marinert indrefilet, hummer, kongereker og østerssopp. Begge ble servert med ris og med sauser som var klissete av for mye stivelse. Og som dessuten smakte bemerkelsesverdig likt. Assosiasjonene gikk i retning av tradisjonell norsk kinamat, hvor den ene retten knapt kan skjelnes fra den andre og som drukner i ris og sursøt saus. Og da hjelper det lite om råvarene er aldri så eksklusive.
- Vi skulle kanskje ha bestilt retter som var mer forskjellige, men på den annen side var det ikke så lett å lese fra menyen at de var så like. Og servitøren hadde jo heller ikke så mye å komme med, sa Løven.
Vi avsluttet med en grand dessert på deling, som besto av fire ulike desserter servert i shotglass: tiramisu smakssatt med grønn te, mangopudding, crème brûlée og en slags flytende riskrem. De tre første var vellykkede, den siste var i beste fall uforståelig. Og vi forlot stedet med en følelse av at Mahayana fortsatt har et godt stykke igjen før den store forløsningen.