Egon Byporten
Jernbanetorget 6
Tlf. 23362046
Mat: 2
Meny: 3
Miljø: 3
Service: 3
Prisnivå: 2
Egon er en restaurantkjede oppkalt etter sjefen i Olsenbanden, den bowlerhatt-kledde mesterskurken som ble udødeliggjort på lerretet av skuespilleren Arve Opsahl. Men som vi alle husker fra filmene, gikk det ikke alltid etter Egons nøye uttenkte plan, uten at populariteten til den klumsete skurkegjengen ble noe mindre av den grunn.
På Egons filial på Byporten var det også mye som gikk skeis da Byløvene kom på besøk en tidlig ettermiddag. Det begynte så lovende, med strålende høstvær og en plass i en sofa på uteserveringen som riktignok var ganske så nedslitt og flekkete. At Egon uansett er et populært sted for en matbit, er det liten tvil om, og i så henseende er det ingen ulempe å være nabo med et stort kjøpesenter og Oslo Sentralstasjon. Klientellet blir også tilsvarende uensartet, en kuriøs blanding av venninner på shoppingtur, utenlandske turister og småbarnsforeldre med barnevogn.
Vi konsentrerte oss om menyen, som hadde samme kjennetegn som på mange fast food-restauranter og veikroer. Å ta gode matbilder er ingen enkel kunst, noe menyen på Egon er et eksempel på, med detaljerte nærbilder av hamburgere, taco, biffer og pizza. Til gjengjeld var det mange retter å velge mellom, hele 16 småretter og forretter, åtte burgervarianter og 15 kjøttretter. Samt en håndfull fiskeretter. Tilbehøret virket rikt på både karbohydrater og fett, med mektige sauser, friterte poteter og mye bruk av ost. Ikke akkurat gourmet eller Grete Roede, men sikkert utmerket som et alternativ til fredagstaco hjemme i TV-stua eller en burger på det lokale gatekjøkkenet.
Vi ville sjekke ut Egons fiskesuppe med skalldyr til 87 kroner og blinket oss ut en biffrett og en hamburgertallerken til hovedrett. Bestillingen foregår ved disken, og alt må betales på forhånd, noe som fører til mye skytteltrafikk fram og tilbake. Men heldigvis slipper man å hente maten selv.
Fiskesuppa vi fikk servert, viste seg å være en overraskende stor porsjon til forrett å være. Suppa smakte ikke så aller verst, tatt i betraktning at den etter alt å dømme var laget på buljongterning i stedet for naturlig fiskekraft. Rekene var bittesmå og smakte mest av salt, som hermetiske oppdrettsreker gjerne også gjør. Det samme gjaldt krepsehalene, og noen andre typer skalldyr var det ikke spor av. I suppa var det også biter av kokt laks, men uten andre fiskeslag framsto det hele som ganske fattigslig. Den største utfordringen var likevel den enorme saltmengden som gjorde at vi måtte melde pass etter halvgått løp. For 87 kroner var det mye suppe for pengene, men når det meste er laget på halvfabrikata, blir ikke mengden det avgjørende. Rosévinen vi hadde i glasset, var også raus i størrelse, men av laber kvalitet. Masseprodusert spansk pappvin er ikke noe vi vil anbefale, selv om den kostet «bare» 105 kroner for et glass med hele 2,5 desiliter og ble skrytt opp i skyene i menyen. Med mindre alkoholmengden er et mål i seg selv.
Løvens hamburger skulle ifølge menyen være av premium kvalitet og var en skikkelig kaloribombe med bacon, cheddarost, sopp, løk og salat som tilbehør. Og en rømmebasert hamburgerdressing i bunnen. Det smakte helt greit, selv om kjøttet var for mye stekt. Og med bare en skål med pommes frites som enslig tilbehør, så det hele litt stusslig ut på tallerkenen. 188 kroner var den uansett ikke verdt.
Men fallhøyden var enda større for Løvinnens «premium steak», en okse indrefilet på 250 gram til hele 345 kroner. Kjøttet var fullstendig gjennomstekt og tørt, i stedet for medium stekt som vi hadde bestilt. Skålen med friterte potetskiver var heller ingen opptur, de var kalde og vasne allerede ved ankomst. Når en biff til 1.400 kroner kiloen er blitt ødelagt av tørrsteking, har man all mulig grunn til å be om en ny. Noe vi også gjorde.
- Beklager så mye, kokken vår i dag er helt ny i jobben, sa restaurantsjefen, som var svært forståelsesfull og virket oppriktig lei seg.
Snart var servitøren tilbake med en ny biff, også denne med en klatt tomatconcasse og et beger pommes frites som tilbehør. Samt en skål med foyotsaus, en bearnéssaus som skal være tilsatt oksekraft for å gi ekstra smak. I tillegg hadde Løvinnen bestilt to andre sauser som ekstra tilbehør og som smakte kunstig som av posesaus. Og husets rødvin på glass, som var varm og luktet sterkt av svovel.
Men dette var virkelig ikke kokkens dag, selv om kjøttet denne gangen var mørt og riktig så rosastekt. For midt i en munnfull trakk Løvinnen plutselig ut et lyst hår. Og snart fant hun ett til på tallerkenen. Og enda ett til. Og da var måltidet over for hennes vedkommende.
- Beklager, men jeg klarer bare ikke tanken på å spise mat med menneskehår i, sa Løvinnen.
- Det er ikke du som skal beklage, det er oss, sa restaurantsjefen og virket om mulig enda mer lei seg nå enn tidligere på kvelden.
Det manglet heller ikke på sjenerøse tilbud for å rette opp fadesen, men vi syntes det fikk holde om biffen ble strøket fra regningen. Hvilket den også ble.
Vi avsluttet med varm eplekake og sjokoladebrownie. To enkle desserter for folk flest, oss inkludert. Selv om vi ikke kan fordra hår i maten.