Byløvene

Husmannskost i stallen

I en ombygd stall på Grünerløkka har 
Kolonihagen utvidet med ny avdeling. Maten kler omgivelsene, med utsøkte småretter basert på norske råvarer og rene smaker.

Dagsavisen anmelder

Kolonihagen Grünerløkka
Korsgata 25
kolonihagen.no

Mat               5
Meny            5
Miljø             4
Service         4
Prisnivå        5

Den økologiske restauranten på Frogner har lenge vært en av Byløvenes favoritter. Nå har Kolonihagen tatt et steg videre, og utvidet med en ny avdeling i en sidegate ved Schous plass. Vi fulgte skiltet gjennom portrommet til en brostensbelagt bakgård, med en sjarmerende uteservering foran en to etasjers gul murbygning, som tidligere ble brukt som stall for Schousbryggeriets hester.

I stedet for å modernisere bygget til det ugjenkjennelige, har Kolonihagens eiere hentet fram så mye som mulig av byggets sjel og historie, gjennom ubehandlet teglsten, antikke detaljer og originalt treverk. Det minner ikke så rent lite om avdelingen på Frogner, selv om det fortsatt virker litt uferdig. I første etasje ved inngangen er det laget et stort, åpent kjøkken, men for å komme til spiseavdelingen må man videre opp trappa. Litt synd, for da forsvinner også noe av gleden ved å se maten bli til underveis.

I andre etasje var det godt med plass, og vi ble anvist et bord ved vinduet med utsikt til bakgården. Bordene var av enkleste sort, naglet sammen av flisete treverk som sikkert står godt til konseptet. Men ikke til Løvinnens antrekk.

- Dette er ikke et veldig strømpevennlig bord, bemerket Løvinnen, og trakk seg litt unna bordkanten.

Det knirket i gamle gulvplanker da servitøren kom med menyen, en enkel trykksak på to sider. En slags tapasmeny inspirert av det nordiske kjøkken, med vekt på kortreiste og sesongbaserte råvarer. Menyen anbefalte inntil 12 retter for to personer, fra 50 til 100 kroner stykket. Vi plukket ut sju til å begynne med, noe som skulle vise seg å være akkurat passe. Først fikk vi en trefjøl med brødskiver fra Kolonihagens eget bakeri, sammen med en klatt Røros-smør innpakket i matpapir. Servitøren tok opp bestillingen, uten å gjøre noe særlig forsøk på å selge inn tapaskonseptet og de ulike rettene i menyen. Utvalget av viner var begrenset, med bare fire alternativer på glass. Til gjengjeld kan Kolonihagen by på et imponerende utvalg av alkoholfrie drikker til maten, som økologisk brus, eplemost og tjukkmelk fra Røros. Løven bestilte først en hvetøl fra den danske produsenten Herslev, som han straks kjente igjen fra et tidligere besøk på restaurant Maaemo. Kanskje ikke tilfeldig, da en av Kolonihagens eiere også står bak suksessrestauranten Maaemo.

Og på mange måter er det en rød tråd som går fra Maaemo til Kolonihagens nyetablering på Grünerløkka. Selvsagt er rettene langt mindre forseggjorte, anretningen enklere og råvarene mindre eksklusive. Men filosofien som ligger bak er den samme, med vekt på lokale råvarer, økologiske produsenter og nordiske tradisjoner. Bare mye rimeligere. Vi lot oss villig begeistre av den første småretten med persillerot, som var delt i to på langs. Persillerot har en flott smaksdybde, med aromaer av jord og åker. Denne var grillet for å få fram mest mulig av sødmen, og balansert med en syrlig saus på hvit geitost. Og med hele korn av bokhvete som ga retten litt tyggemotstand. Enkelt, men likevel kreativt og treffsikkert.

Porsjonen var stor til å bare koste 65 kroner, når man samtidig vet at persillerot er kongen av rotgrønnsaker og langt fra gratis i innkjøp. Overraskende raus var også tallerkenen med tartar, med rå biter av det som nå markedsføres under fellesbetegnelsen urfe. Altså stedegne, norske kuraser med artige navn som Sidet Trønderfe og Vestlandsk raukolle, og som fortsatt får lov til å beite ute om sommeren. Resultatet er et biffkjøtt som er mer finfibret og marmorert enn det vi er vant med fra den mer industrialiserte melkeferasen Norsk Rødt Fe, og som faktisk smaker av kjøtt. På toppen av det hele var det revet grotteost fra Hitra, som var minst like god som italiensk parmesan.

Løvinnen syntes likevel kjøttet ble i seigeste laget, og kastet seg heller over en liten skål med posjert egg, stekt østerssopp og skiver av jordskokk. Nydelig. Høydepunktet var likevel husets soppgryte med hele rugkorn og rørte tyttebær, et prakteksempel på hvordan man kan lage gull ut av sesongens råvarer. Men ikke alt var like prikkfritt gjennomført, som da vi fikk servert kokt sei med altfor mye salt. Eller skiver av lammelår servert med kokt quinoa, den latinamerikanske frøplanten som helsekostfanatikere har trykket til sitt bryst og som FN mener kan redde verden fra hungersnød. Helsebringende eller ikke, i kombinasjon med lammelår ble den fremmedartede smaken litt for dominerende.

Vi avsluttet måltidet med skiver av blåmuggost fra Den blinde ku, servert med blåbær og honning og toppet med små flak av rugbrød. Samt en slags dessert, syrlige pærer med marengs på rørosyoghurt og hakkede hasselnøtter. Nok et eksempel på at Kolonihagen evner å sette nordisk gastronomi på kartet, uten at det behøver å koste skjorta. For vår del kom regningen på litt over tusenlappen, inkludert sju småretter, en øl, ett glass vin, kaffe og en appelsinbrus.