Smalhans har eksistert i to år. Mye tyder på at stedets sosiale profil er blitt i overkant avslappet. FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Hipstakokk på høstferie?

Det er så sosialt og hyggelig på Smalhans at kjøkkenet kan komme til å glemme hvorfor de egentlig holder på med det de gjør.

Smalhans

Waldemar 
Thranesgate 10 a

Tlf: 22696000

 

Mat             3

Meny          3

Miljø           4

Service      4

Prisnivå      4

 

Spørsmålet ble mer og mer presserende jo lenger inn i måltidet Byløvene kom. Har kokken i likhet med halve Oslo tatt høstferie? Kvelden på Smalhans som skulle bekrefte det gode ryktet stedet fikk etter åpningen for to år siden, og som har sørget for fulle hus i det gamle gatekjøkkenlokalet på St. Hanshaugen, innfridde ikke.

- Dette er sikkert som å banne i kjerka, men hva er egentlig dette?

Byløvene får plassert hver sin skål rømmegrøt foran seg. Rømmegrøt er godt, la det ikke være noen tvil om det. Men kald rømmegrøt, servert i en iskald jerngryte med biter av fenalår oppi grøten og - verre! - flatbrødbiter som har ligget i grøten så lenge at de hadde rukket å bli alt annet enn flatbrød? Det er ikke godt. Rømmegrøt blir ikke innovativt om den serveres kald med våte deigkluter på toppen.

Smalhans som konsept er spennende og fristende. Restauranten, som inneholder spisedel og bar, er både uhøytidelig, sosial og nytenkende. Terskelen er så lav at stedets T-skjorter kan henge på veggen, utstilt og klare for dem som vil kjøpe med seg en suvenir. På dagen serverer de lunsj og husmannskost, og fram til klokka 18.00 er det dagens som gjelder. Etter det rulles kveldsmenyen ut. Stikkordene er trendy. Økologisk. Kortreist. Naturvin. Menyen er variert, jordnær og med mange smaker. Men skal stedet leve opp til Michelin-klistremerket utenfor inngangsdøren som indikerer at den berømmelige guiden har nevnt dem i guiden som et sted verdt å sjekke, så må de vise at de har mer å by på enn en høy hipsterstatus.

Smalhans på kveldstid tilbyr ferdige menyer. Alternativet er å dele stedets kjøttrett med en tilhørende flaske rødvin, en entrecôte som man må være to for å bestille. Hele den herligheten koster 1.100 kroner inkludert vinen. Og etter sidebordene å dømme er retten så sosial at man bokstavelig talt deler den voksne kjøttbiten selv. Akkurat som delingen av skåler som settes foran byløvene som har valgt hver sin meny. En «Krøsus»-meny, som inneholder alle ni rettene (615 kroner), og en «Smalhans» som gir deg fem av de samme for 415 kroner. Etter de overdimensjonerte porsjonene å dømme kommer du langt med den siste, om du da ikke er utsultet eller insisterer på skalldyr og ost innimellom alt det andre. For ordens skyld, enkeltrettene kan kjøpes separat, og rettene på menyen skiftes ut ukentlig etter behov og råvarer. Utgangspunktet denne uka var blant annet Sei Ceviche, Quesedillas med grønn chili, rømmegrøt og fenalår, «Josperblåskjell» med kimchijuice, røkt svin fra Valdres, osteplanke med blant annet Hitra-ost. En blanding av husmannskost og internasjonale smaker som inneholder trendy, fermenterte innslag og sesongens råvarer. Det siste kom blant annet i Cruditesalaten med beter og broccoli, en nydelig salat å se på med både polkafarger og grønt.

- En helt OK hverdagssalat, sier Løvinnen, som håpet salaten skulle døyve nedturen med rømmegrøten, men som igjen føler på skuffelsen.

Det skal dessverre vise seg at måltidet som helhet aldri blir mer enn i høyden OK. Quesedillasene er gode, like saftige og smakfulle som dagen derpå-maten du kunne finne i de arabiske hjørnesjappene på Grønland for noen år siden. Men på Smalhans? Både de og cevichen tok dessuten resolutt livet av hvitvinen som servitøren (som siterte «Hipstakokken» ifølge menyen) mente var en perfekt kompanjong gjennom den første delen av måltidet. Byløvene kan ikke annet enn å bebreide seg selv for å være gjester som følger velmente råd fra dem som skal vite best. Den i utgangspunktet tunge Fontanasata‘en til 700 kroner var ikke bare et langt dyrere følge enn flere spennende naturviner på vinkartet, den ble også omgjort fra vin til vann av maten den skulle passe til. Løsningen ble bitter øl fra Haandbryggeriet, som passet perfekt til det som kom etter. Potetmos med epler og noen varme druer løftet stemningen ved bordet sammen med svinet. Druene kom fra det med jubelen i behold. Men søtlig potetmos, søte drue og en søt saus gjorde at det ble i overkant mye sødme for de tre røslige skivene med røkt svin. Det hjalp ikke at kjøttstykkene var så tørrstekte at det ikke var noen annen løsning enn å la brorparten ligge igjen. Byløvene kunne allerede før ostekaken og hasselnøttisen konkludere med hva som manglet i hele måltidet, og det skulle vise seg at desserten bare bekreftet antakelsen.

- Alt mangler syre. Det mangler sting, smakene passer ikke til hverandre og det hele blir for søtt, fastslo Løvinnen.

Det er med andre ord mye som tyder på at «hipstakokkene» har flyttet fokus fra maten og kjøkkenet, og mot gjestenes sosiale trivsel. Men uten maten kan heller ikke sistnevnte vare i lengden.