Godt til slutt på Teatro Terrasse

Det er ikke gull alt som glitrer av kantarell.

4

Teatro Terrasse

Dronning Mauds gate 1

Mat           3

Meny        5

Miljø         5

Service     6

Pris          5

De gamle lokalene til Coco Vika i Dronning Mauds gate har fått seg en teatral ansiktsløftning. Nå med gloreteelegant design, rottingstoler, dyre danske lamper og David Bowie-plakat på veggen. Her er også DJ på kveldene, tilsynelatende jevn cocktailføring, et sjenerøst tilbud av femti typer vin på glass og pizzaene som vi fra før kjenner fra moderrestauranten Teatro i Stortingsgata, som drives av Eik-gruppen med Ole Johnny Eikefjord som kulinarisk garantist, og som er en del av Petter Stordalen-imperiet.

Vi har funnet veien inn i selve kjernen av lokalet via et uteareal som har gitt navn til stedet, en koselig og litt påkostet terrasse med en skog av palmer og pledd, og hvor utsikten er det nye Nasjonalmuseet som reiser seg som en grå gigant på den andre siden av gaten. Beliggenheten er det altså ingenting å si på når det nye museet en gang åpner, men denne ettermiddagen er det ikke altfor mange som har funnet veien til Teatro Terrasse, hvis interiør antyder at de også sikter seg inn mot finansmiljøet på Aker Brygge. Den opprinnelige Teatro-restauranten regnes blant de beste pizzastedene i byen, med moderne smaker enten man er på den røde eller hvite siden av kartet, og spisekartet til Vika-restauranten avviker ikke i stor grad. Noen av de moderne stikkordene ved siden av pizzaklassikerne på kartet er pizzaer med så ulike toppinger som røkt sik, vitello tonnato, sashimi og trøffelsalami.

– Og de har løyrompizzaen her også, sier Byløven med lett begeistret stemme.

Denne har vi drømt om siden vi smakte den første gangen, en pizzavariant til 245 kroner der løyrom er hovedingrediens sammen med blomkål og dill. Ja, det høres kanskje uvant ut, men du verden så godt det kan være når den er laget på skikkelig vis. Vår hyggelige servitør synes også fornøyd med valget av «Løyrom», mens hun tryller fram en utmerket Samuel Billaud Chablis 2016 og vi finner et par andre pizzavarianter på deling. «Parma», med parmaskinke over løvtynn bunn og smakstilsatt med frisk rucola, parmesan, rødløk & pinjekjerner. Og siden sopphøsten er over oss kan vi ikke gå utenom kantarellen, som hos Teatro Terrasse ser ut til å ha danket ut steinsoppizzaen som ellers er en slager i Stortingsgata. Men kanskje skulle vi gått utenom likevel.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Teatros pizzabakere utmerker seg med uvant smakskombinasjoner som i sine beste øyeblikk er verdt en omvei, og de flate og sprø bunnene er også velkomment i et marked der veldig mye handler om de tjukke amerikanske bunnene. Løyrom-pizzaen holdt hva den lovet, med nydelig konsistens og fine, avbalanserte smaker av salt og sødme. Men så buttet det. Kantarellpizzaen med blant annet bøffelmozzarella var rett og slett en liten katastrofe, og det er ikke nødvendigvis soppens feil i utgangspunktet. Men kantarell som ikke er godt nok stekt på forhånd, og i dette tilfellet nærmest heller kokt i steinovnen, blir en bitter og seig affære som ødelegger alle andre smaker. Det som skulle vært en høstlig godbit ble liggende igjen halvspist. Parma-pizzaen ble heller ikke den samme etter den skuffende opplevelsen med kantarellpizzaen, men framsto som ordinær og uspennende, og med litt vel varmebehandlet rucola.

Men så tok de seg kraftig inn på desserten, og som seg hør og bør er det italiensk iskrem som gjelder. At Teatros åtte ulike smaker også kan bestilles som en «istallerken» (195 kroner) på deling gjorde valget lett. Salt karamell, valnøttis med honning, en fantastisk lakris- og bringebæris og de øvrige smakene løftet bort skuffelsen og fikk smilet på plass igjen ved måltidets ende. Men denne dagen gikk det åpenbart litt fort i svingene på kjøkkenet på Teatro, og man kan lure på hvordan det blir når restauranten har fullt belegg. Heldigvis sitter servicen som spikret. Sjelden har man følt seg så velkommen og godt passet på uten at det på noe vis føltes påtrengende. Gode råd og forklaringer, og sømløs tilstedeværelse er et fortrinn. Så for en gangs skyld er det kjøkkenet som må løfte seg på samme nivå som servicen, og ikke omvendt.